Mens Human-Etisk Forbund tidligere i uka har fått pes av én professor, var det i kveld tid for å hedre en annen professor som tilkjennegir at han identifiserer seg med forbundets verdigrunnlag.

Etter landsmøtets åpning gikk forsamlingen etter noen få minutters pause over til høytidelig utdeling av Humanistprisen 2013. Da styreleder og juryleder for Humanistprisen, Åse Kleveland, reiste seg og presenterte årets prisvinner biologiprofessor Dag O. Hessen – som kom rett fra Litteraturfestivalen på Lillehammer – ga landsmøtedelegatene ham stående applaus. Det var den første av tre stående applauser for Hessen i kveld.

Kleveland understreket at prisen tildeles enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som i helt spesiell grad fremmet de humanistiske idealer og prinsipper slik de er nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring.

– Intensjonen med prisen favner vidt slik menneskerettighetseklæringen gjør det. I år har vi valgt en fra vitenskapens verden. Det er ikke tilfeldig. Humanismen vokste ut av samme tradisjon som vitenskapen, sa Kleveland og poengterte hvordan humanismen fremhever verdien av undring og etterprøvbar kunnskap.

Hessen har tidligere mottatt en rekke priser. I 1998 mottok han Norges Forskningsråds formidlingspris, senere har han mottatt Universitetet i Oslos formidlingspris (2008), Riksmålsforbundets litteraturpris (2008), Biomangfoldprisen (2010), Akademikerprisen (2010) og 2010 fikk han også Fritt Ords honnør.

– Trenger denne mannen flere priser? Undret Kleveland.

– Er ikke han så blasert at en pris mer eller mindre ikke spiller noen rolle? Men det som er viktig for oss er at han har vært så bevisst og tydelig på sitt humanistiske ståsted. Og for at han står for en humanisme som har rom for vitenskapen, for naturnen og det filosofiske, etiske og sosiale.

– Derigjennom er han en viktig bidragsyter til utvikling av humanismen. Kanskje nå mer enn noen gang. For nå er vi i et tidsskille hvor veldig mange er på vandring i livssynslandskapet. Nærmere en tredjedel sier at deres livssyn ligger nærmest humanismen, og det er en revolusjon som har skjedd. Og samtidig gjør det at det er viktigere enn noen gang å fylle den med tanker, ideer og kunnskap. For å å få det til, trenger vi noen som kan koble disse tankene sammen.

Kleveland sa at juryen ikke visste hvorvidt han var medlem da de tok sin beslutning, men at det etterpå ble kjent at han hadde vært medlem i mange år. Og hun framhevet hva han sa i intervjuet i Fri tanke – nemlig at «Vi skal være stolte av mennesket, det er min humanistiske grunntanke».

– Vi er fryktelig stolte over at du vil ta i mot prisen, og at du er en av våre 80 000 medlemmer!

En overveldet Dag O. Hessen mottok nok en gang stående applaus og takket for en fantastisk mottagelse.

– Dette er pris som jeg setter helt spesiell pris på, understreket Hessen i sitt prisforedrag.

– Jeg vil igjen få understreke at jeg alltid har sett på humanist som en hedersbetegnelse, og derfor ble jeg spesielt glad og takknemlig for denne hederen. Hva er du? Jo, en humanist kan man stolt svare. Det er en positiv og optimistisk betegnelse, for vel innebærer det implisitt at man ikke tror på en del ting – som spøkelser, nisser, engler og guder. Men eksplisitt , og det er det viktige her, betyr det å tro på mennesket, sa Hessen.

Hessen trakk fram humanismens fokus på menneskeverdet og den positive troen på mennesket i kontrast til den misantropiske – og gjerne religiøse – oppfatningen av menneske som grunnleggende ondt og syndig.

– Anklagene om at mennesket uten tro vil henfalle til et «animalsk inferno» med en alles kamp mot alle er ikke bare å undervurdere mennesket, det er å undervurdere dyrene, vil jeg si.

Hessen trakk fram hvordan evolusjonsbiologi og humanisme for ham konvergerer i et positivt, men ikke naivt positivt, menneskesyn.

– På samme måte som vitenskap og humanisme begge tror på menneskets evne til å tenke selv, og tenke fritt. Vitenskap og humanisme er nesten eneggede tvilinger.

Født sånn eller blitt sånn?

Hessen framhevet de filosofiske spørsmålene «hva er et menneske?» og «er vi styrt av naturen eller opptuktelsen, av gener eller miljø?» som kjernespørsmål en biolog må være opptatt av.

Svaret hans er at vi til en viss grad er født sånn, at naturen har betydelig plass i mennesket. Men hva betyr det?

– Det er en gammel oppfatning at evolusjonsbiologien, eller Darwin, har lite godt å bringe til torgs når det gjelder mennesket. For menneskenaturen, den er vel aggresjon og spisse albuer? Det er i hvert fall det synspunkt som veldig ofte bringes til torgs. Det er et klassisk argument vi hører mot å tro på fornuft og evolusjon, sa Hessen.

Han trakk linjene tilbake til Thomas Hobbs misantropi om Homo homini lupus – at mennesket er som en ulv blant ulver.

– Poenget er igjen, at vi har en snerrende villdyrnatur som når som helst kan trenge gjennom det skjøre, kulturelle ferniss – derfor trengs kultur og ikke minst religion hevdes det – for å tøyle denne villdyrnaturen.

Men dette er langt fra sannheten, mener Hessen.

Samarbeid, sosialitet, empati og moral helt naturlige trekk

– Sannheten er nærmere det den kjente primatforskere Frans de Waal skriver i sin siste bok, «The bonobo and the atheist», altså dvergsjimpansen. Moralen kommer ikke utenfra, men innenfra sier de Waal, og han er ikke den første som sier det. Dette var faktisk et av Darwins hovedpoeng også – men det kommer altfor lite fram. Han påpekte at samarbeid, sosialitet, empati og dermed moral er helt naturlige trekk hos sosiale dyr som oss selv – og grunnleggende for vår suksess som art – simpelthen fordi suksessen til individer som samarbeider er større enn de som ikke gjør det. Den barmhjertige samaritan springer altså ikke ut av de 10 bud, men av vår natur, understreket Hessen.

Samtidig må vi ikke tro at det ikke betyr at vi ikke kan ha det motsatte ved oss også. Mennesket er ifølge de Waal en shizofren ape.

– Det er ikke likegyldig hvilket syn vi har på oss selv, og hva slags samfunn vi har. Hvis vi har denne oppfatning av oss selv, kan det bli selvoppfyllende profeti.

Noe av det som gjør at Norge scorer så høyt på alle livskvalitetsmålinger er ikke bare at vi har et rikt samfunn, men at vi har et likt. Og at vi har et åpent, sekulært og fritt samfunn. Ale undersøkelser viser at dette er fundamentale trekk som trengs for å dyrke fram samfunn som vi har i Norden. Dette er ikke selvfølge.
Kanskje lever vi på en rasjonall øy i tid og rom.

Dette er ikke en selvskreven tilstand, men den vil kunne opprettholdes ikke minst av humanistiske idealer og verdier.

Etter oss kommer syndfloden

– Noe av det som truer – bortsett fra overtro og økende ulikheter – er vår hedonisme og vårt overforbruk. Som er litt av budskapet mitt om humanistisk etikk, sa Hessen som beskrev vårt samfunn som passasjerer på første klasse med roret løst på stø kurs og i lykkelig neglisjering av fosseduren i det fjerne.

– For vi, passasjerene på første klasse, vi vil fortsette å leve på første klasse. Vi mener også at noen bør gjøre noe - bare ikke jeg, at noe bør gjøres – bare ikke her, og at miljø er viktig, det må bare ikke koste eller kreve noe.

Og alle vil unngå snakk om moralisme.

– Men det å påpeke at noe er å foretrekke moralsk enn annet er ikke moralisme. Det trengs derfor en utvidet etikk, en som ikke bare følger Kants gylne regel i forhold til din neste, men en som er utvidet i tid og rom. Og en etikk som rimeligvis fokuserer på Homo sapiens, men ikke bare oss. Alt henger sammen. Vi får ikke god tilværelse for egen art hvis ikke biomangfoldet og kloden har det bra.

Hessen kom rett fra Litteraturfestivalen og en diskusjon om dyrevelferd med nobelprisvinner J.M. Coetzee.

– Jeg tror, som han, at tiden er inne for en ny etikk her også, en som ikke er basert på Descartes postulat om dyr som roboter eller den kristne hersker- og forvalterdoktrine – at alt er skapt og til for oss – men en som er mer i pakt med evolusjonsbiologien som kan fortelle oss at følelsesmessig er ikke vi og «de» så forskjellige som vi komfortabelt nok har trodd.

Dyr har det samme følelsesregister som oss, framhever Hessen.

– De kan ikke bare føle smerte, men også glede – og også tap av glede og sorg ved frihetsberøvelse.

Menneskets største problem er vår kortsiktighet

Menneskets kortsiktighet paret med en umettelig hang etter goder – begge deler naturlige tilbøyeligheter hos oss – gjør at vi forbruker natur og endrer klima i et faretruende tempo.

– Vi sager hissig i – ikke over – den greina vi sitter på. Problemet er ikke at den brekker i vår levetid, men den brekker for de som ennå ikke er født til å hevde sin rett. De som ennå ikke er moralske objekter, og de mange andre i biodiversitetens store vi.

Hessen sparker til oss som pragmatiske borgere i av et oljerikt samfunn.

Til tross for alt negativt som kan sies om det mennesket nå gjør, fremhevet Hessen at han er stolt av mennesket.

– En egenskap som ganske sikkert er unik for oss er vår lengsel etter mening. Det er klart at her kommer troen inn som en tilbyder det er vanskelig å konkurrere med. Men poenget er at vi må søke etter er mening i livet, ikke meningsløs søking etter mening med det. Søker vi etter det første kan vi gjøre noe positivt.

Hessen satte vår tilværelse i perspektiv: livet har eksistert i 3.8 milliarder år, menneskeliknende hominider i ca. 1 million år, oss selv, Homo sapiens, i omkring 100 000. I den tiden har planeten huset oss under relativt trygge klimatiske betingelser. Men dette er i ferd med å endre seg:

– Jeg vil, i løpet av det korte tidsglimt mitt liv representerer, trolig oppleve en dobling av CO2. Mine ufødte barnebarn har «gode» sjanser til å oppleve 1000 ppm – part pr milli av CO2 – om mindre enn 100 år.

Det er ikke gode utsikter.

– Mening er for meg betinget av menneskelig liv på denne planeten i overskuelig framtid, og det å streve for dette gir mening i livet. Og ikke bare menneskelig eksistens, men godt menneskelig liv som gir mening. Det å arbeide for dette er noe av det som gir mening i mitt liv.

– Jeg er stolt av å være humanist, men jeg tenker at det forplikter også. Først må vi få ut budskapet om at det gode i mennesket faktisk kommer innenfra. Jeg tror det er noe av det sentrale vi kan få fram. Tror vi godt om mennesket kan det blir en selvoppfyllende profeti. At det er naturlig, men at også det trenger de rette vilkår for å blomstre. Og så er den avgjørende utfordringen å formidle at denne etikken også skal gjelde «den utvidete krets», sa Hessen og avsluttet å slå fast at prisen var en inspirasjon for ham til å gjøre sitt her.

Kunstneriske innslag med naturtema

Under prisseremonien framført de to unge studentene Amanda Horn og Yoko Todo fra Barrat Dues institutt Våren og Seterjentens søndag av Edvard Grieg på henholdsvis fiolin og klaver, og avslutningsvis framførte poeten Bertrand Besigye dikt: «Slik havørna river ut torskens innvoller/vil jeg elske».

Prisutvalget har bestått av styreleder Åse Kleveland, tidligere styreleder Lorentz Stavrum, avtroppende leder i Humanistisk Ungdom Helene Kleppestø, med generalsekretær Kristin Mile som deltagende i arbeidet.