I utredningen ”Kvinner og homofile i trossamfunn” (Graver-utvalget, NOU 2008:1) ble det slått fast at trossamfunn kan forskjellsbehandle kvinner og homofile i unntakstilfeller, dersom det er ”saklig grunn” for det i trosgrunnlaget. Utvalget mener de samme reglene må gjelde for alle, både Den norske kirke og andre trossamfunn.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) var enig i sin høringsuttalelse til utvalget.

– Graver-utvalget mener at reglene bør være de samme for alle trossamfunn, og at det ikke gis egne regler for Den norske kirke. Dette synet deler LDO. Alle trossamfunn må likestilles. Det som er avgjørende, er om trossamfunnet har religiøse grunner for å forskjellsbehandle kvinner og menn, skriver Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Denne holdningen kommer også til uttrykk i en LDO-uttalelse fra 2005. Her skriver ombudet at enkeltmenigheter i statskirken har rett til å påberope seg religionsfrihet og nekte å ansette kvinnelige prester.

Statskirkeordningen legger begrensninger

Vibeke Blaker Strand disputerer for doktorgrad i jus ved Universitetet i Oslo nå i starten av desember. Avhandlingen har tittelen ”Diskrimineringsvernets rekkevidde i møte med religionsutøvelse”.

Hun har gått dypt inn i relevant lovverk og internasjonale menneskerettskonvensjoner og mener Graver-utvalget og LDO tar feil når de setter likhetstegn mellom Den norske kirke og andre trossamfunn når det gjelder dette. Så lenge Den norske kirke er statskirke, fører det til at de har absolutt forbud mot å forskjellsbehandle etter kjønn. Likestillingsloven må tolkes i overensstemmelse med Norges menneskerettslige forpliktelser, og konklusjonen er etter Blaker Strands oppfatning klar.

– Ingen deler av statskirken kan nekte å ansette kvinnelige prester. Hvis en kvinnelig søker til en prestestilling i Den norske kirke får avslag på grunn av sitt kjønn, vil en domstol kunne dømme staten for brudd på likestillingsloven. Graver-utvalget og LDO har ikke basert vurderingene sine på et bredt nok rettsgrunnlag, sier Blaker Strand.

Hun understreker at dette ikke handler om hvordan hun selv mener ting bør være, men at det er hennes vurdering av hvordan rettstilstanden faktisk er.

Statskirkeordningen i strid med religionsfriheten

Blaker Strand understreker at hvis Den norske kirke ønsker seg de samme frihetene som de andre, må de sørge for å bli løsrevet fra staten.

– Statskirkeordningen står i veien for religionsfriheten.

– Det er selvsagt en alvorlig innvending mot statskirkeordningen. Her ser vi at ordningen faktisk fratar det som reelt sett er et trossamfunn retten til å utøve sin tro slik de selv ønsker. Da står statskirkeordningen i veien for religionsfriheten, Både jøder, muslimer og katolikker har forbud mot kvinnelige religiøse ledere, og kan diskriminere etter kjønn til slike stillinger uten å komme i konflikt med loven. Men slik er det altså ikke i Den norske kirke, poengterer hun.

Årsaken er at Den norske kirke ikke er et eget rettssubjekt, men underordnet staten. Da må kirken forholde seg til de samme ansettelsesreglene som staten, og kan ikke påberope seg religionsfrihet for å få gjennomslag for sine ønsker og krav. Samtidig understreker Blaker Strand at det sterke diskrimineringsvernet for kvinner i statskirken nettopp også er et sterkt argument for opprettholdelsen av statskirkeordningen.

– Det sterke diskrimineringsvernet for kvinner i statskirken er også et sterkt argument for å opprettholde statskirkeordningen.

Menneskerettighetsstridig å kreve medlemskap

Men statskirkeordningen innebærer ikke bare begrensninger for Den norske kirke. Det finnes også noen utvidete fullmakter og rettigheter som de andre tros- og livssynssamfunnene ikke har. En av dem er retten til å kreve medlemskap av alle ansatte.

I Kirkelovens §29 står det at kirkelig tilsatte må være medlemmer av Den norske kirke. Dette har ikke tros- og livssynsorganisasjoner utenfor statskirken rett til å kreve. De kan bare kreve medlemskap når det gjelder stillinger der det er ”saklig grunn” til å kreve dette. Det vil si at man for eksempel ikke kan kreve medlemsskap for vaktmester- eller renholdsjobber. Men det kan altså kirken.

Vibeke Blaker Strand mener denne paragrafen er i strid med menneskerettighetene.

– Kirkelovens §29 er menneskerettighetsstridig og må fjernes. Det er ikke saklig å kreve medlemskap for ansatte som ikke er direkte knyttet til utøvelsen av troen eller livssynet. Her må regelverket for Den norske kirke harmoniseres med det som gjelder for de andre tros- og livssynssamfunnene, mener hun.