Et tjuetalls tilhørere hadde funnet veien til Human-Etisk Forbunds onsdagsarrangement på Litteraturhuset i går, der Grunnlovens § 100 lyser fra skjermen: «Trykkefrihed bør finne Sted … Frimodige Yttringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte».

Det er 200 år siden ytringsfriheten fikk rettslig vern i Norges grunnlov, og mye har endret seg i trykkefrihetens historie – også Grunnloven. I dag dreier ytringsfriheten seg om mer enn fravær av forhåndssensur av trykt skrift, og spørsmål om hvor sterkt vernet om ytringsfriheten skal være er stadig under debatt.

– Først på 1970- og 80-tallet begynte ytringsfriheten å dreie seg om personvern, sier Mads Andenæs, professor i jus ved Universitetet i Oslo.

Han har tatt oss med tilbake til ytringsfrihetens spede begynnelse på 1700-tallet, til nedfellelsen av § 100 i 1814 og hvordan denne er blitt tolket opp gjennom årene. De fleste forsøk på rettslige begrensinger av ytringsfriheten framstår i dag som latterlige. Det er lenge siden statskirken hadde monopol på forkynnelse, og «Ringeakt mot Religionen» var en aktiv stopper for ytringsfrihetens utøvelse. Det er også lenge siden forfattere satt på tiltalebenken, og Agnar Mykle og Jens Bjørneboes litterære skildringer var for sterk kost for rettsvesenet.

– I dag har ytringsfriheten et sterkere vern, men vernet om privatlivets frihet er stadig et balansespørsmål som veies opp mot ytrings- og informasjonsfriheten, sier Andenæs, og trekker fram Lars Lillo-Stenbergs sak mot Se og Hør som eksempel.

Både Høyesterett og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen konkluderte med at informasjonsfriheten – som her til lands ble styrket da Grunnlovens § 100 ble endret i 2004 – sto over personvernet. Lillo-Stenberg tapte i begge instanser, og bryllupsbildene, som ble tatt uten Lillo-Stenbergs tillatelse på en offentlig strand, ble ansett som offentlig interesse.

– Norge følger internasjonal praksis, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fungerer som en ekstra domstol. Vi kan stole på det de internasjonale organene gjør, sier Andenæs.

Straffbare nettsøk

Likevel mener han at mange land, inkludert Norge, er blitt overivrige med å sette nye begrensninger for ytringsfriheten. Og disse begrensningene kommer ikke til å ta seg godt ut i historiens kjølige distanse, mener Andenæs.

– Hadde jeg hatt et muslimskklingende navn og oppfordret dere til å dra til Syria for å felle Assad, kanskje sendt et kart på e-post, så hadde det ikke tatt lang tid før jeg hadde blitt tiltalt for forberedelseshandlinger, sier Andenæs.

Det er allerede skjedd i Danmark, der en 21-år gammel dansk statsborger i 2008 ble siktet og dømt med terrorlovens strengeste straff for å ha søkt på nettet etter opplysninger om hvordan man fremstiller sprengstoffet TAPT.

I Norge er det først og fremst Breivik-saken som har fått fortgang i en rekke reformforslag som skal gjøre det enklere å gripe inn på et tidligere tidspunkt i terrorhandlinger.

– Internasjonalt presser USA og Storbritannia på for i større grad å kunne straffeforfølge forberedelses- og tilskyndelseshandlinger, og dersom dette blir internasjonal lov, vil Norge følge etter. Da har vi et ytringsfrihetsproblem, sier Andenæs, og legger til at Norske lover og domstoler allerede har gått for langt.

Hatefulle ytringer i fri dressur

– Hva med hatefulle ytringer på nett? Skal man kunne si hva man vil? spør en dame fra andre rekke.

– Det vil alltid være kompliserte balansespørsmål, men historien viser at sensur og straffeforfølgelser bærer galt hen. Jeg tror ikke rettsregler er det beste virkemiddelet, men jeg håper at vi vil utvikle sosiale normer etter hvert som de sosiale mediene utvikler seg, sier Andenæs.

– Hva med voksne som utleverer barna sine på sosiale medier? spør en eldre dame.

Igjen svarer Andenæs at sosiale normer for skikkelig oppførsel er bedre enn strafferetten, som står i fare for å ta upresise avgjørelser.

– Jeg er en Norges 300 000 uføretrygdede, kremter en mann i 40-årene. – I mange år kunne jeg ikke åpne avisen uten å føle meg krenket. Jeg synes det er problematisk at debattanter og sosialøkonomer kan ytre seg på en slik måte at mange uføretrygdede ikke tør være åpne om sin status.

– Det er viktig å trå forsiktig i samfunnsdebatter så ingen føler seg krenket, sier Andenæs, og gjentar at samfunnsdebatt er et felt det er vanskelig å lage rettsregler for.

– Men har man ikke i det minste krav om å ytre seg sannferdig? spør mannen, som åpenbart ønsker seg strengere reguleringer.

De forblir uenige.

– Ideelt sett skal fri presse og fri debatt kunne korrigere usanne oppfatninger. Hvis ikke det er snakk om hatefulle ytringer mot minoritetsgrupper som trenger et særskilt vern, har jeg tro på at en kritisk presse og en åpen samfunnsdebatt kan korrigere feiloppfatninger.

En annen kvinne er opprørt over Idol-dommeren Simon Cowell, som er kjent for å gjøre narr av de unge Idol-deltakernes utseende.

– Har lov til å kalle folk hva han vil?

– Nedsettende kommentarer om andres utseende har aldri vært god skikk. Dessverre skaper Cowell en seerappell ved å være uspiselig, og dette peker kanskje i størst grad tilbake på seeren. Da er det bedre å skru av tv-en, oppfordrer professoren.