I går fylte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) 20 år, og i den anledning har de invitert til et todagers seminar på Litteraturhuset i Oslo, mandag og tirsdag denne uka.

Etter lunsj på mandag var det klart for den britisk-indiske biologen, forskeren og samfunnsdebattanten Kenan Malik. Han var invitert til Norge for å snakke om fremmedgjøring og utenforskap i Europa.

Det store spørsmålet Malik prøvde å besvare i mandagens foredrag er noe som er gjenstand for mye diskusjon:

Hvorfor går unge mennesker, som i utgangspunktet er velfungerende, hen og blir fundamentalister, ekstremister, jihadister?

I den pågående debatten står de religiøse forklaringene gjerne i opposisjon til de politiske forklaringene, forklarte Malik. Noen mener ungdom blir forført av eldre med ytterliggående religiøse tolkninger – altså at det ligger en religiøs/ideologisk forklaring bak radikaliseringen. Andre igjen, gjerne på venstresida, forklarer det hele ut fra samfunnsmessige/politiske forhold, og peker spesifikt på økonomisk ulikhet som en vesentlig del av forklaringen.

Skadelig identitetsbygging

Malik trakk i sitt foredrag fram en tredje analyse, at radikaliseringen skyldes et klima der alle, både etniske europeere og folk med bakgrunn i muslimske kulturer, i dag tvinges til å definere identitetene sine på en mye smalere måte enn før.

– Før var det ikke noe som het «det muslimske samfunnet». Før brydde ikke muslimer seg så mye om at de var muslimer. Førstegenerasjonsinnvandrere fra muslimske land til Storbritannia var muslimer og gikk i moskeen, men det var ikke noe de tenkte så mye på. Og folk brydde seg ikke så mye om det heller. Så kom andre generasjon, som jeg selv er en del av, og vi ble mye mer sekulære, fortalte han.

Men så begynte en prosess der folk begynte å bli stadig mer bevisst på sin kulturelle identitet, argumenterte Malik. Motoren har vært at den store majoriteten – etniske, ikke-muslimske europeere – har begynt å bygge en europeisk identitet i møte med innvandring. I denne prosessen har muslimer i stor grad blitt utdefinert som «de andre», noe som naturlig nok ført til en tilsvarende identitetsbygging hos dem, forklarte han.

– Sekulære mennesker som aldri har vært så opptatt av at de var muslimer, eller som har følt at de har tilhørt noe «muslimsk samfunn», har plutselig blitt nødt til å definere seg som «muslimer» der en masse ting fulgte med på lasset. Folks identitetsfølelse ble smalere, og de søkte sammen i mindre grupper, forklarte Malik.

Han la til at de fundamentalistiske islamistiske bevegelsene vi ser blant europeisk, muslimsk ungdom har lite med mainstream islam å gjøre.

– Ungdom som går den veien finner sjelden støtte hos foreldrene eller i lokalmiljøene. Den radikaliserende identitetsbyggingen skjer i hovedsak på internett, forklarte han.

Verken Frankrike eller Storbritannia har svaret

I tenkningen rundt hvordan to kulturer skal møtes og leve sammen i et samfunn, er det gjerne to kontrasterende europeiske tilhærminger som trekkes fram; Den franske assimileringspolitikken på den ene siden, der alle først og fremst forventes å være franske, og den britiske multikulturalismen på den andre, der man tillater subkulturer å leve fritt side om side med mål om å skape et «fellesskap ut av fellesskapene».

Kenan Malik mente at begge tilnærmingsmåtene er feilslått og at de har ført til radikalisering.

– I Frankrike har «det franske» i praksis blitt definert til å være i opposisjon til islam. Dette har ført til uheldig identitetsbygging på begge sider. Den britiske tilnærmingen har ført til det samme, men her har det skjedd fordi myndighetene i praksis fører dialog med representanter for hver gruppe istedenfor å inkludere folk direkte. Dermed har folk i stor grad blitt definert ut fra hvilken subkultur de tilhører istedenfor å bli definert som britiske, likestilte og deltagende borgere. I begge tilfeller blir muslimer og islam definert som «det andre», forklarte han.

Malik understreket at det ikke er noe nytt at ungdom søker identitet.

– Ungdom jakter på tilhørighet og respekt. Det gjorde før, og det gjør de nå. De vil finne ut hvem de skal være. Før kunne de for eksempel finne dette i politiske bevegelser, men nå skjer denne jakten på identitet i et samfunn dominert av smalsporet identitetspolitikk. Det er en viktig forklaringsfaktor, forklarte han.

Samtidig, blant den ikke-muslimske majoriteten i Europa på den andre siden, svekkes tilliten til staten, man får økt politikerforakt og stadig mer støtte til populistiske bevegelser.

– Det handler ikke om økonomi og politikk lenger, men om et opplevd tap av kultur og identitet. Dermed begynner man å lete etter identitet, og begynner å se immigrasjon som en trussel. Men krisen har jo ingenting noe med immigrasjon å gjøre. Den har jo vært der veldig lenge, sier han.

Progressiv universalisme

Men hvordan skal alt dette løses? Malik har ingen vidunderkur. Det går ikke å løse det med politikk, konstaterte han, fordi det handler om holdninger. Det beste forslaget er å kjempe for det han kaller en progressiv universalisme – en mellomposisjon der man unngår oppsplitting ved å inkludere folk i det overordnede fellesskapet, samtidig som folks ulike kulturelle bakgrunner ikke nedvurderes eller fremmedgjøres.

Avslutningsvis trakk han fram to begreper som har endret innhold, for å illustrere endringen som har skjedd.

– Før betydde likeverd (equality) å bli behandlet likt til tross for forskjeller. Nå innebærer det en rett til å bli behandlet forskjellig fordi du er forskjellig, slo han fast.

Det andre begrepet som har endret betydning er toleranse.

– Før betydde toleranse min evne til å akseptere ting jeg misliker. Nå blir toleranse sett på som min evne til å holde kjeft for ikke å fornærme noen, konkluderte Kenan Malik.

Les også:

– Jeg hadde glemt hvor utrolig ensidig og endimensjonalt kristent utgangspunktet var