Bruce Bawer setter fingeren på et ubehag i Europa, en uro de aller fleste av oss føler når terroren og religiøs fundamentalisme kommer oss så nær innpå livet. Det kan være enkelt å avfeie Bawer som hysteriker, men det er vi absolutt ikke tjent med.

Tekst: Bård Larsen
Publisert: 07.11.2006
Bokanmeldelsen er tidligere publisert i Humanist 3-2006.

Les mer om tidsskriftet Humanist her.

Du steiner dine mødre
Pisker dine søstre
Lemlester dine døtre
Bak slør
Men æ vil vær din venn
Åge Aleksandersen, refrenget til "Bak slør", fra platen To skritt frem (2005)

Amerikaneren Bruce Bawer flyttet fra New York i 1999 til Europa for å finne en frihavn fra det amerikanske kristenfundamentalistiske miljøet, hvor han kunne leve et bedre liv som homoseksuell, i et mer liberalt klima. Etter en tid oppdaget han imidlertid at Europa hadde en mørk side: En voksende muslimsk minoritet som ikke ble integrert i samfunnet og som var voldelig mot homoseksuelle. Han oppdaget også at få hadde mot til å kritisere oppførselen til muslimske immigranter.

"Pat Robertson ønsket bare å forby meg å gifte meg med kjæresten min. Imamene ønsket å rive en mur ned over meg," skriver Bruce Bawer.

Bawer bosatte seg først i Nederland, men har siden 1999 bodd i Oslo. Han skriver for Washington Post, Wall Street Journal og New Republic. Han er forfatter av bøkene A Place at the Table, om homoseksuelles situasjon i USA, og Stealing Jesus, om amerikansk kristenfundamentalisme. I anklageskriftet While Europe Slept tar han et bitende oppgjør med intellektuelle i Vest-Europa, deriblant de norske.

Bruce Bawer er av den oppfatning at Europa sakte, men sikkert er i ferd med å begå selvmord. Europas politiske og akademiske elite overser nok en gang alvoret i en totalitær bevegelse, slik det delvis forholdt seg med fascismen og helt åpenbart med kommunismen. Denne gangen er det islamisme som truer vår sivilisasjon, mener Bawer. Den samme eliten makter ikke - eller vil ikke - ta inn over seg at mennesker kan bli blendet av ideer og la seg styre av fanatisk religiøs overbevisning. Derfor forklares islamistisk terror som desperate handlinger, drevet frem av fattigdom, kolonialisme og undertrykkelse. Ut av denne neo-marxistiske feilslutningen mener Bawer at "det springer en syndeflod av fundamentalt gale svar".

Naive europeere
Bawer mener europeiske analyser av totalitære fenomener er håpløst naive. Vi er inne i vår andre Weimar-tid, skriver Bawer, og peker særlig på bombeaksjonene i Madrid i 2004, som førte til total politisk retrett i Spania. Aksjonene førte til regjeringsskifte og en fullstendig utenrikspolitisk omlegging etter valget, som gikk av stabelen bare dager etter at bombene smalt. "Terroristene hadde vunnet", skriver Bawer:

"Spanias stemmeberettigede hadde brutt sammen. På valgdagen ble budskapet sendt jorden rundt: I Vest-Europa er terrorisme lønnsomt." (Alle oversettelser fra Bawers bok er mine.)

Dagbladet på sin side meldte at Spania hadde gitt et klart svar til terroristene ved å strømme til valgurnene. "Jo, da", repliserer Bawer: "Ved å stemme på terroristenes kandidat."

Forskjellen mellom en gammel og en ny Weimar-tid er i henhold til Bawer at denne gangen er den totalitære trusselen, islamismen, midt blant oss og, på grunn av den demografiske forskyvningen, overalt. Og vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til dette, men klamrer oss til en illusorisk harmonimodell. Skulle vi følge Bawers resonnement er det ikke helt ueffent å trekke frem en artikkel av Halvard Jacobsen som sto på NRKs nettsider 6. september, noen få dager etter terrorarrestasjonene i Odense:

"For bare noen dager siden var det en aldri så liten positiv milepæl i Vollsmoses historie, da kronprinsesse Mary for første gang besøkte området. Arrestasjonene 5. september 2006 kan imidlertid komme til å fjerne alle spor av glede etter det kongelige besøket. De neste dagene vil vise om Danmark virkelig har skapt et miljø som har utviklet terrorister i eget land [min utheving]."

Skulle terroren ramme oss, så får vi som fortjent. Med andre ord: Det er vi som har skylda. Blame the victim, som det heter på Bawers morsmål. Gjerningsmennene blir tilsvarende redusert til viljeløse og mekaniske innretninger, som i ånden lever fra hånd til munn. Den samme tankegangen var tydelig i norske aviser før likene på Ground Zero var kalde: Dette var et predestinert Nemesis, de fattiges og undertryktes uunngåelige hevn for hundre års imperialisme.

Gert Nygårdshaug skrev 6. oktober 2001, like etter angrepet på World Trade Center:
"Vi er de siste ukene blitt lurt til å tro at vi er amerikanere. Er vi virkelig det? Ingen land, ingen del av verden, sett bort fra Israel, er truet av den form for terrorisme som den USA nå er blitt utsatt for. Siden midten av 60-tallet har USA mer eller mindre ført en kontinuerlig krig mot verdens fattige folk. [...] Snakk med folk i Latin-Amerika, i Egypt, Sudan eller Pakistan! [...] Har du Stars and Stripes på ryggsekken [...] er du garantert å bli møtt med åpenlyse, hatske holdninger, men om du bærer et norsk, fransk, eller italiensk flagg? Lutter velvilje og smil."

Denne sosiopolitiske determinismen har ikke lenger noen validitet i Bawers øyne. I dag er ingen trygge for islamistisk terror, om du er kristen eller muslim, fra Bali, Beslan, Tsjekkia, Danmark eller Norge. Eller frisør i Kabul. Både Frankrike og Tyskland, ingen gode venner av verken Bush eller Israel, har avverget flere store terroraksjoner.

Drevet av ideer

Islamismen er ikke i første rekke et sosialt fenomen, mener Bawer. Den er religiøst rigorøs og apokalyptisk voldelig. Islamistenes plan er en dogmatisk tolkning av Muhammeds avsluttende ord til sine profeter: "Jeg er blitt beordret til å nedkjempe hele menneskeheten til de sier: Det finnes ingen annen Gud enn Allah." Den ekstreme voldsbruken og selvmordselementet er motivert av løftene om paradis, samt den attraktive og tidløst maskuline fetisjen ved å være herre over liv og død, som unge menn til alle tider har vært tiltrukket av. De islamistiske demagogene drar nytte av dette, og det politiske elementet er bare garnityr.

Det er ikke amerikansk utenrikspolitikk eller Israels bosettingspolitikk som driver selvmordsbomberen. Dette har kommet frem med all tydelighet i Europa den siste tiden, hvor unge, etablerte muslimske menn har stått bak eller planlagt terroraksjoner. Også konvertitter er blitt arrestert som medlemmer av terrornettverk.

Ingen fra samfunnets eliter, men heller ikke fra dets utstøtte pariakaster.

Samtidig, og det er et sentralt punkt i Bawers bok, rekrutteres disse unge fanatiske muslimene fordi de ikke slipper inn i det europeiske fellesskapet. Muslimer blir ikke vurdert som individer. De vurderes snarere som viljeløse småceller i en stor og deigete offergruppe. De er prisen som må betales for at den akademiske og politiske eliten skal kunne dyrke sine forestillinger om den evige underdog.

Samtidig, og det får stå på denne anmelderens egen kappe, kan det virke som om denne offerposisjonen utnyttes til det makismale av islamistiske imamer og politikere. Karikaturstriden og den seneste pavekrangelen, hvor det kreves botsgang og unnskyldninger for den minste kritikk av islam, er eksempler på hvordan viktige deler av den muslimske verden lever i en konstant tilstand av indignasjon og krenkelse.

Den liberale amerikanske skribenten Paul Berman har karakterisert dette som anti-dialog. Vi står med andre ord overfor en ond sirkel, hvor den vestlige åndseliten byr islamistene på en offerrolle de gladelig takker ja til og smykker seg med. Noe som igjen bekrefter elitens opprinnelige antagelse.

Bawers utgangspunkt er i og for seg enkelt nok: Europa har tatt i mot millioner av muslimske arbeidsinnvandrere, uten tanke på konsekvensene når arbeidsmarkedet fylles opp og de nye landsmenn stiller bakerst i køen av arbeidsløse. Store innvandrergrupper med lav utdannelse og dårlige språkkunnskaper vil i det lange løp være lite økonomisk innbringende for Europa og de sosiale kostnadene enorme. Velferdssamfunnene knaker i fugene. Antallet innvandrere har også økt dramatisk gjennom familiegjenforeninger og henting av ektefeller, noe som setter ethvert forsøk på integrasjon år tilbake. Samtidig har velstandsøkingen ført til at etniske europeere selv føder så få barn at generasjonene ikke reproduserer seg selv, barnefødsler blant muslimer er langt høyere.

Samtidig aner vi ikke hvordan vi skal integrere det sterkt økende antallet innvandrere. Snarere har det vokst frem et sett av parallelle kulturer, noe som ikke bare fører til et fargerikt fellesskap. Disse kulturene er før eller senere nødt til å komme i konflikt med hverandre, mener Bawer, og særlig gjelder dette muslimenes manglende vilje til å tilpasse seg det moderne og sekulære rettighetssamfunnet. Et rettighetssamfunn som gjennom lov beskytter homoseksuelle, likestilling mellom menn og kvinner og ytringer som er religionskritiske.

Den demografiske utviklingen går mot et Europa som innen femti år vil ha et flertall av muslimer, mener Bawer. Han inntar slik sett en særlig pessimistisk holdning, som ikke deles av de fleste fagmiljøer som forsker på befolkningsutvikling.

Hovedproblemet ligger uansett ikke i demografien som sådan, men i at muslimsk praksis i Europa ikke avviker nevneverdig fra den måten Islam praktiseres på i Asia og Nord-Afrika: Den er føydalsk, patriarkalsk, homofob, reaksjonær og religiøst fundamentalistisk.

Samtidig har europeiske muslimer i svært liten grad forståelse for det nasjonalstatlige konsept. De er ikke patrioter, men føler lojalitet først og fremst til Islams Hus, dernest sitt opprinnelsesland. De levner heller ikke de nasjonale lovverk noen ære, selv om en god muslim skal følge lovene i det land hvor han eller hun er gjest. I følge Bawer er det liten tvil om at muslimer vil innføre sharialover når tiden og den demografiske utviklingen tillater det. Alt godt hjulpet av en kulturrelativistisk maktelite som allerede har begynt å forhandle med reaksjonære mullaer om ytringsfriheten.

Elitens søvn

Og dette er Bawers hovedanklage: Muslimene gjør det de mener er riktig, og det bør ikke overraske noen. At Europa er i ferd med å dø, skyldes ikke muslimene selv, sier Bawer. Det er den venstreorienterte og liberale eliten som er skyld i alt i hop. Det er først og fremst denne eliten bokens hovedtittel om det sovende Europa henvender seg mot.

Islamistene driver en tofrontskrig, en knipetangsmanøver, mot Vesten. Den ene militær, gjennom terror, den andre er opinionsdannende i Vesten: Vesten splittes, og den europeiske eliten sager over grenen de sitter på. For tyve år siden, og lenger bak i tid, trodde den radikale eliten på universelle ideer. De forkastet den europeiske kolonialismen, men hadde stor respekt for den europeiske sivilisasjon som sådan - for vitenskap og rettighetsprinsipper, samt et klart skille mellom religion og stat, mellom det private og offentlige rom. Selv marxismen bygget videre på opplysningstidens moderne prosjekt.

I dagens postkolonialistiske klima er dette snudd på hodet: Å være stolt av den vestlige humanistiske tradisjon går for å være sjåvinistisk og undertrykkende mot andre kulturer. Den vestlige tradisjon er slaveriets tradisjon. Opplysningstidens universalisme er rasistisk fordi den forsøker å påtvinge andre kulturer euroamerikanske ideer om rasjonalitet og objektivitet. Fortidens radikalere erkjente at imperialisme var en grusom side ved den europeiske historien, men mente samtidig at dette var et hinder som bremset for realiseringen av de positive og progressive ideer som hadde vokst frem i den europeiske opplysningstiden.

Målet for anti-imperialistene var altså ikke å bekjempe vestlige ideer, men snarere å ta tilbake disse ideene og bruke dem til det beste for menneskeheten. Disse røstene har nærmest forstummet i det intellektuelle offentlige rom og er blitt erstattet av kulturrelativisme og mulitkulturalisme, sier Bawer:

"Budskapet er at alle kulturer er like, at alle kulturelle forskjeller er overflatiske. Uansett hvor folk kommer fra, deres verdier er i all hovedsak de samme: De setter alle pris på fred [...] de vil alle det beste for sine barn. Der hvor det mot formodning måtte eksistere store forskjeller, er det Vesten, med sin onde kolonialistiske og rasistiske historie som er mindreverdig; hvis konflikt oppstår, er Vesten alltid den skyldige. Det er heller ingenting Vesten kan lære andre kulturer, selv om vi, selvsagt, kan lære mye fra dem. Dette er hva det politiske og mediale etablissementet har solgt til innbyggerne i Vest-Europa. Å foreslå at dette ikke er korrekt - at det faktisk finnes kulturelle forskjeller som kan kaste en lang skygge over denne følsomme og solrike harmonimodellen - er verboten."

Ingenting er verdt å kjempe for, eller å dø for, er det multikulturelle mantra. Kanskje på grunn av krigstretthet. Kanskje fordi kommunismen kollapset så entydig. Men denne laissez faire-holdningen blir uproporsjonal, for i møtet med en ideologi, eller et religiøst system, hvis tilhengere er mer enn villige til å dø en ærefull død og dra så mange vantroende med seg i fallet som mulig, blir en slik idealisme fullstendig sjanseløs. Det blir som å slå inn spiker med en bomullsdott og god tro.

Ifølge Bawer er denne selverklærte europeiske godheten i essens både nihilistisk og dødelig, en slags forlengelse av Chamberlains lite ærefulle forsøk på å gå i dialog med Hitler. For den voksende andelen av muslimer i Europa lar seg i skremmende grad lede av et fascistisk teokrati som har som mål å innføre sharialover.

Før bekjempet åndseliten religiøs autoritet og overtro med livet som innsats. I dag går de i tospann med dypt reaksjonære mullaer med krav om gjenoppfrisking av blasfemiparagrafen. (Kulturradikaleren Arnulf Øverland roterer nok i sin grav når norske intellektuelle legger ytringsfriheten ut som forhandlingstema med religiøse fundamentalister). Hva blir neste forhandlingstema? De homoseksuelle? Jødene? Her tegner Bawer opp en rekke dystre scenarier, kanskje vel dystre.

Den multikulturelle modellen har ikke som mål å integrere, mener Bawer. Den er i bunn og grunn en segregeringsmodell, som utvikler parallelle samfunn, med ulike rettigheter, avhengig av hvilken kultur man er født inn i. Den statsborgerlige modellen fra den amerikanske og franske revolusjonen er en saga blott: Herfra og ut er det de kulturelle røttene som avgjør om kvinner fritt skal kunne velge ektemann eller gå ut i yrkeslivet. Homoseksualitet er forbeholdt de sekulære. Livssynsfrihet likeså. Landets lover gjelder kun den etniske eliten.

Når en kvinnelig akademisk feminist i dag må velge mellom universelle kvinnerettigheter og multikulturell toleranse, velger hun å være taus om saken. De muslimske kvinnene må pent innrette seg etter muslimsk lov, selv om de bor i et land hvor alle borgere skulle være beskyttet av de samme lovene.

Det er umulig å velge seg bort fra konflikten, fordi en demokratisk, sekulær borgerstat basert på menneskerettigheter er nødt til å skyve religiøst motiverte frihetsbegrensinger ut av det offentlige rom, hvis ikke dør den.

Den sekulære muslimen Sara Azmeh Rasmussen poengterte i Aftenposten 6. juni 2006:

"Dette fenomenet kan forklares med antropologen Redfields tese 'The lower moral expectation': Han mente å kunne identifisere en generell innstilling blant vestlige akademikere. Den gikk ut på å være mindre kritisk til undertrykkende og udemokratiske praksiser i samfunn eller blant innvandrergrupper som regnes som mindre utviklet enn de vestlige. Dette fører til at man tolererer ideer og handlingsmønstre en i prinsippet er motstander av. Det er arrogant å forvente mindre av folk med en annen kulturell bakgrunn. Innbakt ligger det her en forestilling om egen overlegenhet."

Det rasistiske Europa
Og her er vi ved et av Bawers sentrale punkter: At Europa er grunnleggende rasistisk. Vi vil ikke, og kan ikke, integrere muslimer. Bawer nevner ikke dette i boken, men denne grunnleggende rasismen kan spores langt tilbake i tid: Et av opplysningstidens mindre vellykkede prosjekter var den tidlige antropologien og ideen om den edle villmannen: ideen om de eksotiske folkeslag som edlere, mer moralske og nærmere naturen enn den korrumperte europeer. Andre og mer eksotiske sivilisasjoner ble beskrevet som Europas speil. De var "oss" slik vi engang var.

Filosofer som Rousseau og Diderot mente at de europeiske politiske systemer var onde fordi de hadde fjernet seg fra naturmennesket som engang levde i små, nærmest kommunistiske samfunn, noe de antok uten den minste empiriske dekning. At slike samfunn kunne være voldelige og fulle av konflikter var ikke interessant.

Slaveriet, på den annen side, var ifølge filosofene dypest sett en urett, men, og her kommer den klassiske motsetningen: Frigjorte slaver ville ikke kunne benytte seg av vår frihet og ville bli en fare for seg selv og samfunnsordenen.

Ifølge Bawer er europeere håpløst fiksert på en etnisk frekvens. Vi måler hverandre i forskjellige hierarkier basert på nasjonalitet, etnisitet og klasse. Mye av dette skyldes Europas fragmenterte geografi og bosetting. Bawer kaller oss for stammesamfunn, og trekker særlig frem norske ritualer som fremhevelse av nasjonal egenart og ekskludering av de andre.

Når den kenyanske nobelprisvinneren Wangari Maathai ble hyllet og omsvermet av norske journalister og politikere, klarte jeg bare å tenke på en ting, sier Bawer, og det er at hadde Maathai kommet til Norge for tredve år siden, hadde hun vasket toaletter. Europeere elsker å dyrke personer som Maathai, så lenge de holder seg i den tredje verden. "Nordmenn liker å skryte av sin humanitære bistand til takknemlige barn i Afrika, men noe i dem protesterer mot å la de samme barna vokse opp for å bli norske leger. Over hele Europa er dette holdningen: Millioner i bistand, men ikke et øre i lønn."

Innvandrere i Norge, deriblant Bawer selv, forteller om hvor lei de er av å bli konfrontert med sin "opprinnelige" tilhørighet. Det kan virke som om den norske, og europeiske, mentalitet er å måle mennesker i kategorier, etter hva du "er": Norsk, polsk, muslimsk, kristen eller sigøyner. I tillegg er europeere besatt av tanken om klassetilhørighet. Den evige amerikanske dygden om rags to riches er en umulig tanke for europeeren. Klassesystemet er, og da særlig ifølge den akademiske eliten, fullstendig upenetrerbart.

Kan det være Ola Dunk Bawer tenker på? Vi har jo en rekke hjemlige eksempler: I stedet for å være fornøyd og suge på karamellen, bruker norske akademikere med arbeiderklassebakgrunn hele sitt voksne liv på å skrive traumatiske klassereiseskildringer. Og hvordan ser vi nordmenn på de nyrike? Vi er ikke entydig begeistret for kjøpmenn og bildekkforhandlere som øser ut penger på rosa sveitservillaer i Holmenkollåsen?

I USA, som Bawer hele tiden trekker frem som et vellykket integreringsprosjekt, måles mennesker ut fra hva du gjør, og ikke hva du er. Etnisitet er underordnet, mener Bawer. I Europa måles individer alltid opp mot et kollektiv. Mennesker innrømmes kun en svært begrenset vilje, for det er alltid noe som er større enn deg selv som avgjør hvordan livet ditt utarter seg, for eksempel klasse eller etnisk tilhørighet.

"Jo mer jeg tenkte på slike ting, jo bedre så jeg hvor amerikansk jeg var i måten å tenke på raser og etniske grupper på," skriver Bawer, og fortsetter: "For de fleste europeere, er en utlending ufravikelig en utlending. En immigrant kan bo ved siden av deg i flere tiår, men han vil alltid, på en fundamental måte, være en fremmed. Det var ikke slik det var i Amerika. Da jeg vokste opp i Queens, tenkte jeg aldri på meg selv som polsk, tysk, fransk, skotsk, walisisk - jeg var en amerikansk guttunge, et produkt av et samfunn som hadde avvist den europeiske måten å tenke på om slike ting."

Bawer har nok langt på vei rett i dette. Det går opp og ned med USA, men det er grundig dokumentert at amerikanere er særdeles patriotiske, og denne patriotismen virker samlende, særlig i krisetider. Samtidig er USA et individorientert samfunn, hvor individet selv må ta ansvar for sine handlinger. Allikevel har den amerikanske individualismen sine klare begrensninger, i form av sosiale kostnader. Bawer maler med en vel rosenrød pensel når han omtaler det USA han en gang forlot.

Integrasjon nå!
Bawer mener altså at den muslimske populasjonen i Europa med stor sannsynlighet vil vokse seg så mektig at den vil velte de europeiske demokratiene. Men finnes det noe håp? Halmstrået er, ifølge Bawer, integrasjon. Men det må skje raskt. Og jeg mistenker at han mener toget er gått, og at Europa vil stå i flammer. Skal vi gå i dialog med muslimene må det oppspores samtalepartnere som er til å stole på. Bawer mener vel i bunn og grunn at bare muslimene selv kan forhindre et blodbad i Europa, og at moderate muslimer må på banen. Da snakker vi ikke om den norske imamen Zulqarnain Sakandar Madni, som NRK lanserte som en moderat muslimsk leder. Madni som i fullt alvor påstår at Al Qaida er oppdiktet og 9/11 en amerikansk konspirasjon og som krever rett til flerkoneri. Hvorfor ble han ikke spurt om Madrid- og London-bombene forresten? Er de også oppdiktede?

Beklageligvis har norske myndigheter valgt å gå i dialog med talsmenn for muslimer som benekter Holocaust, krever forfattere og tegnere som har krenket Islam dømt og straffet og hele det middelalderske kostebinderiet. Andre og mer moderate røster sables ned av eliten og omtales som kokosnøtter. De moderate kreftene er vanskelig å finne, sier Bawer. Enten blir de truet til taushet eller det som verre er: De finnes ikke.

"Det blir ustanselig sagt at en stille majoritet av muslimer tror på demokrati og avskyr terror. Andre har tenkt at hvis det finnes en stille majoritet, er det en av de stilleste majoriteter noensinne. Slik har den vært siden 11. september, Madrid, Beslan og mordet på Theo Van Gogh," skriver Bawer.

Den muslimske verden må komme til bunns i to store utfordringer.

For det første: Er islam forenlig med et moderne demokrati og alt hva det innebærer av seksuell frihet, nakne skuldre, kvinnefrigjøring, satire, alkohol og hedonisme?

For det andre: Finnes det en sammenheng mellom terror og voldsbruk og islam som religion?

Her må muslimske talsmenn være ærlige og ikke gjemme seg bak sykelige konspirasjonsteorier. Det går heller ikke an å underslå at nitti prosent av all terrorisme i dag utføres i Islams navn. Bawer skriver om Noman Mubashirs forsøk på å arrangere en muslimskledet demonstrasjon mot terror. Den ble latterliggjort av eliten og boikottet av de aller fleste muslimske ledere. Slikt gjør inntrykk på feil folk.

Kanskje den europeiske dødssynd er at vi ikke tok Kant på alvor: At enhver sivilisasjon må bygges rundt en moral hvor mennesket selv er ansvarlig for sine handlinger. I dag er et Europa et konglomerat av sosial determinisme, hvor eliten konkurrer om å forstå de mest outrerte gjerningsmenn på bakgrunn av årsaker de selv ikke har kontroll over. Slik ser vi verden. Derfor er Europas sosiale rammer fastlåst, og sosial mobilitet et evig spørsmål om klasse og etnisitet. Slik skyver vi muslimene over i et evig patroniserende klientforhold, som medlemmer av en offergruppe og ikke individer med muligheter. Derfor får ikke muslimer i Europa ta del i den rikdom, både materielt og verdimessig, som de liberale demokratiene har å tilby.

Høyrøstet og anklagende
Bawers bok er høyrøstet og anklagende i formen. Den er ubrukelig som faglitteratur og skrevet som et sammenhengende essay. Bawer trekker også til stadighet slutninger fra det spesifikke til det generelle, trekker sitater ut av sin sammenheng, alt i en polemisk tradisjon vi kjenner fra andre essaysiter. En tradisjon som er viktig, både som litterær sjanger og som et politisk korreks. Bawer setter mange og mye i et særdeles pinlig lys, ikke minst mange norske intellektuelle. Og han har rett i mange av sine observasjoner, selv om konklusjonene kan virke overdrevne.

Det Bawer gjør, er å sette fingeren på et ubehag i Europa, en uro de aller fleste av oss føler når terroren og religiøs fundamentalisme kommer oss så nær innpå livet.
Det kan være enkelt å avfeie Bawer som hysteriker, og i Norge blir han fullstendig oversett. Det er vi absolutt ikke tjent med. At en høyt profilert amerikansk skribent skriver så mye om norsk offentlighet, burde vekke interessere. Hva årsaken til denne neglisjeringen er får det være opp til den enkelte å gjøre seg opp en mening om.

Et hederlig unntak er Knut Olav Åmås anmeldelse av While Europe Slept i Aftenposten. Boken fikk god kritikk.