Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

- Uansvarlig utredningsarbeid

Trass i de gode politiske ønskene bak forslaget, er dette i sum uansvarlig og mangelfullt politisk og juridisk utredningsarbeid. Som alltid er det ikke gode intensjoner, men kunnskaper om sannsynlige konsekvenser som trengs.

Publisert:

Sist oppdatert: 28.01.2009 kl 12:18

Regjeringen vil fjerne blasfemiparagrafen, men har samtidig foreslått å utvide straffelovens paragraf 185 til å gi et utvidet "strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn".

Blasfemiparagrafen er for lengst levende død og begravd. Sist gangen noen ble dømt for blasfemi var i 1899. I moderne og pluralistiske samfunn må det være slik.

Bruk av blasfemiparagrafer kan historisk tolkes som samfunnsvern, vel så mye som vern om individ og religioner. Det aktuelle lovframlegget føyer seg inn i rekken av samfunnsmotiverte lovendringer. Det avgjørende spørsmålet er om framleggene er godt begrunnet, vil virke etter intensjonene og lar seg forene med andre rettsprinsipper. Et overordnet rettsprinsipp er ytringsfriheten. Det er videre en kjensgjerning at troens grunnlag er subjektivt, individuelt, ikkeverifiserbart og på mange måter irrasjonelt. Alt dette strir mot vitenskapene og fornuftsbasert samfunnsutvikling. Historisk sett har mange landevinninger som i dag er selvsagte, blitt gjort mot religiøse institusjoners sterke motstand.

En lov som styrker konservative og bakstreverske religiøse krefter vil stride grunnleggende mot individets menneskeretter og en fornuftig ordnet verden. Dette forutsetter en levende religionskritikk på et humanistisk grunnlag.


Dårlig forarbeid
Det framlagte forslaget om utvidet straffeparagraf 185 aktualiserer og forsøker å "modernisere" beskyttelsen av tro og religion. Begrunnelsene er tvilsomme. Faren for gjenoppliving av blasfemibegrepet er stor. Departementets motivering og formuleringer er tvetydige, full av skjønnsmessige begreper, overfladisk forståelse av tro og religion som kulturelt og samfunnsmessig og historisk fenomen. Konsekvensene for ytringsfrihetens vilkår er overfladisk gjennomgått. Konsekvensene for rettsapparat, politiets arbeid, for internettsteder og debattfora er så langt neglisjert. Trass i de gode politiske ønskene bak forslaget, er dette i sum uansvarlig og mangelfullt politisk og juridisk utredningsarbeid. Som alltid er det ikke gode intensjoner, men kunnskaper om sannsynlige konsekvenser som trengs.

Det er grunn til å mistenke regjeringen for overilt å fremme forslag med uoversiktlige følger. I så vanskelige avveininger av langsiktige politiske og andre mulige konsekvenser er dette utillatelig juridisk og svakt politisk arbeid. For bakom roper problemene forårsaket av Muhammed-karikaturene.

Det desidert verste synes å være en sammenblanding av juridiske begreper og praksis der individuelle menneskerettigheter forsøkes overført på religioner og religiøse systemer. Dette er et skritt tilbake til før opplysningstida der religionen er integrert i makten som et viktig maktfelt. Denne illegitime tankegangen åpner for immunisering mot kritikk av stater/teokratier og maktsystemer. Dette er en våt drøm for alle irrasjonelle herskesystemer!

All denne misére synes å oppstå som følge av en manglende grunnleggende distinksjon mellom religion og tro.

I departementets motivering og begrunnelser kommer disse utillatelige sammenblandingene tydelig fram i følgende uforklarte "analyse" I Ot prop 22/2008-9:

"Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet."


Dette typisk politisk-hypotetiske språket
åpner opp for alle mulige forbehold og retretter. Men denne troen på at lovverket skal kunne regulere, dempe og regulere kulturelle og etniske konflikter er betydelig overoptimistisk. Ja, den kan bli beint fram farlig. Utrederne har så langt ikke gitt belegg for påstandene. - Grunngivinger og avgrensninger vil komme seinere, sier Aas-Hansen. Dette er en tvilsom og underlig saksgang ved lovbehandling.

Sterkt subjektivt pregede begreper for lovfortolking åpner for vilkårlighet. Vil lovframlegget innebære at hvem som helst sine "hellige" forestillinger skal få en automatisk beskyttelse? Hvordan avgrenses de "hellige fenomener" og hvem trekker opp grensene? Hvor går grensene for når dette kvalifiserer til å "oppleves som krenkende og forhånende"? Den enes tro er den andres overtro, hvordan skille? Når blir dette til "kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn"?

Sentralt står forståelse og tolkinger av "forhånende" og "krenkende" ytringer. Disse begrepene virker totalt uanalyserte og framstår som ikke-substansielle, som allmenne og selvfølgelige, altså skjønnmessige og ubrukelige i rettspraksis. Dertil kommer de i praksis store vanskene med grensedragninger, i prinsippet inn mot alle tusenvis av eksisterende troer/religioner. Dette er en absurd og uoverkommelig oppgave for allerede overbelastede politimyndigheter og det norske rettsapparatet.

Kritiske uttalelser rettet mot religiøse og hellige følelser og symboler vil lett oppleves som krenkende. All tro vil logisk i sin natur være omstridt, ofte i strid med vitenskap og andre mennesker sine normer og moral. Sharialovgiving er et aktuelt og godt eksempel. Lovverket kan umulig utgjøre en overbyggende forskansning mot kritikk av trospostulater, ikke engang det som angivelig holdes for mest hellig.

Dessuten vil de troende ha hverandre, de har sin Gud og de har sin trøst i livet-etter-døden. Hva betyr vel smålige plager fra ikke-troende da? Vi kan anta at guddommen selv vil ordne opp med overtredere mot det hellige. Ytringen i det offentlige rom kan den enkelte velge ta inn over seg eller ikke.

Snakker vi om rasisme og fremmedfiendtlighet, forfølgelse og trakassering handler dette om en rekke forhold som i bunnen må bekjempes med langt mer enn enkelte lovparagrafer. Og fort vil det dreie seg om handlinger som straffeloven allerede regulerer.

Religion er, riktig nok, forankret "i de dypere lag av ens personlighet", men det er også mye annet. Og svært mange livsforhold vil "påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning". Tenker departementet seg å regulere også disse gjennom forbud og påbud? For eksempel den enkeltes politiske tilhørighet, grad av sosial isolasjon i lokalsamfunnet, mobbing, uverdige jobbforhold... Har vi ikke rett til å forskånes for alt som krenker oss - og lovbeskyttes mot slike forhold? Selv de som er uhåndgripelig flytende og vevd inn i våre individuelle forestillingsverden?

Denne forvirrende sammenblandingen blir tydelig i dette svaret fra statssekretær Astrid Aas-Hansen i Fritanke.no-intervju 20. januar:

"Det er ikke enkeltpersoner som har vernet, men religionen som sådan. Selvsagt er det enkeltpersoner som må anmelde og gå til rettssak, men de må hevde en krenkelse på vegne av religionen. Ikke på vegne av seg selv."

Den enkeltes religiøse følelse blir krenket og skal beskyttes, men den enkelte må hevde sin krenkelse på vegne av religionen sin. Hva slags juridisk logikk er dette?

Vernet skal spesielt omfatte religiøse minoriteter. Interessant - noen av de minste er Åsatroen, UFO-troende, satanister o.l. Det blir skrekkelig interessant å se hvor departementet og domstolene trekker grensene for "religioner" som skal falle inn under lovens beskyttelse.


Hvordan møte utfordringen som forhånelse av "de Andre" representerer?
Problemet med trakassering og forhånelse gjelder en lang rekke minoriteter og "avvikere". Problemene kan bare i liten grad løses gjennom lovregulering. Feltet for trakassering er mangesidig og komplekst, og kan derfor bare løses via interaksjon og kommunikasjon med minoritetene. Den beste garanti for beskyttelse ligger i en aktiv og opplyst offentlighet, og en aktiv bruk av våre rettigheter som samfunnsborgere. Et godt eksempel er hvordan lokalsamfunnet Brumunddal i sin tid møtte og avviste Arne Myrdal og hans kumpaner.

La meg illustrere dette med de såkalte Muhammed-karikaturene og debatten/bråket som fulgte.

Etter min mening var en del av disse karikaturene tåpelige, infantile og tegnerne framstod som kunnskapsløse og med overfladisk og naiv forståelse av konsekvensene. Trolig har hendingene etterpå høyst paradoksalt nok styrket fundamentalistiske islamister! Karikaturene styrket kreftene de var ment å ramme. Virkemidlene fungerte motsatt av sin hensikt (men heldigvis ikke bare).

Det er/var derfor gode grunner for å kritisere tegnerne og oppdragsgiverne (aviser) for dårlig fotarbeid. Kritikk av kritikerne er også en ytringsrett og en nødvendig og viktig del av den demokratiske debatten. Men derfra til å forby karikaturene er et enormt skritt og en viktig prinsipiell forskjell.

Forbud og trusler om straff truer alltid med å innskrenke ytringsfriheten, og vil fort bli effektive disiplinerings- og maktmidler for stat og organiserte religioner. Ytringsfrihet er en individets rettighet, en garanti mot represalier fra makten. Det er slett ikke institusjoner, organisasjoner og staten sine rettigheter som skal beskyttes! Når dette skjer, er menneskerettighetene blitt pervertert til maktmidler for de mektige.

I mellomtida, oppsøk og signer oppropet mot endret lovparagraf 185, her: http://opprop.info/

Ole P. Lien er adjunkt med opprykk og virker som lærer og lokalhistoriker. Han har vært aktiv på Fritanke.no's debattsider.

Flere Fritanke.no-saker om forslaget fra regjeringen:

  • - Uholdbar taushet fra Islamsk råd

  • Høyre: - Hva er poenget med en ny blasfemiparagraf?

  • Opprop mot regjeringens vern av religion

  • Frykter forbud mot religionskritikk i Norge

  • Regjeringen vil verne religioner mot kritikk