Publisert 22.4.2007

Det er søndag, det regner og det er grått i hovedstaden. Arbeiderpartiet har nettopp gjort sitt vedtak om Den norske kirke og livssynsmangfoldet. Etter dette statsbærende partiets mening skal Den norske kirke fortsatt nevnes spesifikt i hele fire Grunnlovsparagrafer (§§ 4, 16, 21 og 22). Arbeiderpartiet ønsker altså ikke likestilling på livssynsområdet. Vi har lidd nederlag.

Selv trenger jeg økt kunnskap på mange områder. Det gjør også Arbeiderpartiets delegater. Store deler av partiets ledelse og grunnplan trenger rett og slett å skoleres i menneskerettigheter. De trenger å opplæres i ydmykhet over for denne delen av norsk lovverk. Noen må skolere dem i FNs holdning til minoritetsbeskyttelse. Arbeiderpartiets vedtak sier det meste om behovet for at menneskerettigheter bør bli et oppgradert tema i norske skoler.

I debatten om statskirkeordningen hittil har livssynsminoriteter solidarisk argumentert at Den norske kirke bør få frihet til selv å velge sine ledere. Den norske kirkes ledere har på sin side krevd en nyordning av forholdet mellom staten og sitt eget trossamfunn, av hensyn til livssynsminoritetene i Norge.

- En rørende gjensidig omsorg, har Ingvill Thorson Plesner uttrykt om denne praktiseringen av Den gylne regel. Hun satt selv i Kirkerådets Bakkevig-utvalg og utredet statskirkeordningen der. I dag arbeider hun ved Senter for menneskerettigheter (underlagt Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo).

Flertallet i Arbeiderpartiet viste seg å være døv for denne problemstillingen. Trolig må vi venta enda en generasjon eller to før klokskap om minoriteters rettigheter har sunket inn i hele partiet. Neste generasjoners politikere vil garantert lese hoderystende om dagens vedtak - slik vi i dag skammer oss over tidligere jøde- og jesuittparagrafer i Grunnloven.

I Frankrike ryddet de opp i forholdet mellom stat og kirkesamfunn i 1905. En intellektuell gjorde en drabelig innsats i senatet for et skille. Hans navn var Victor Hugo. På en trist dag som denne er det grunn til å etterlyse norske intellektuelle. Hvor har de vært under debatten om statskirkeordningen? Medlemskapskriterier i Forfatterforeningen og debatt om forfatteres image synes å ha vært viktigere for disse åndsmenneskene enn menneskerettighetsforpliktelser og likeverd for livssyn. De intellektuelles svik i denne saken kommer undertegnede ikke til å glemme på lang tid.

Skal vi gi opp? Det er fristende. Man kan bli motløs av Senterpartiets spill på folkelig frykt for nedleggelse av Kirken ved et skille. Man kan lett bli paralysert av kirkestatsråds Trond Giske tallmanipulering og kjøttvekttenkning. Hans frekkhet ved først å argumentere mot et skille, for deretter - etter sentralstyrets bevegelse i saken - å adoptere motstanderes argumenter for den nå vedtatte bastarden av en løsning, burde ikke overraske. På samme måte som jeg mistet mye av respekten for norsk rettssystem etter å ha vært igjennom tre rettsinstanser i KRL-saken, er det vanskelig å mobilisere beundring for Giskes spill i denne saken. Å observere den respekterte biskop emeritus Gunnar Stålsett i hans kamp for å beholde egne privilegier, har bare vært trist. At en intellektuell, tidligere AKPer Edvard Hoem med gjenvunnet barnetro, skremmer med et svekket norsk språk ved skilsmisse mellom stat og luthersk religion, appellerer nok mer til latter enn til irritasjon.

Nei, vi må holde ut noen år til. Det er vår plikt å kjempe videre. Et håp er at SV kan få regjeringen på rett spor når kompromiss skal søkes. Dessuten finnes det mye klokskap i Stortinget i dette spørsmålet. Løpet er ikke kjørt. Men når vår side, som utvilsomt har hatt argumentene, totalt ignoreres av Arbeidepartiets landsmøteflertall, må det være lov å deppe en dag eller to. Men vi lover: kreftene og sola er snart tilbake.