«Humanismens virkelighetsforståelse, etikk og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet,» heter det i Norsk Humanistmanifest 2006. Vi humanister ynder å fremheve rasjonaliteten som et fundament i livssynet vårt.

Rasjonalitet er et godt ideal å strekke seg mot – så lenge man er på det rene med at også rasjonaliteten har grenser og avfinner seg med at mennesker ikke er og ikke kan være rasjonelle hele tiden.

Rasjonalitet er et godt ideal å strekke seg mot – så lenge man er på det rene med at også rasjonaliteten har grenser.

Spørsmål om «det gode og det skjønne» kan for eksempel ikke besvares strengt rasjonelt. Vi kan ikke avklare den evige debatten om hvem som er best av Beatles og Rolling Stones ved hjelp av rasjonelle argumenter. (Og dessuten var Kinks bedre enn dem begge).

Krav om å teste våre antagelser

En etikk eller et menneskesyn basert på rent rasjonelle argumenter kan lett løpe veldig galt av sted. Samtidig innehar rasjonalismen egenskaper som kan hjelpe oss også i etiske spørsmål. (Men har liten nytte i spørsmålet Beatles vs. Stones.)

Fremst blant disse er rasjonalismens krav om at vi skal teste våre antagelser om verden – at vi aktivt skal søke motargumenter og sette våre forestillinger og antagelser på prøve. Et rasjonelt menneske har aldri lært alt det kan lære og aldri forstått alt det kan forstå.

Politikk er et nærliggende eksempel. Politikk er i stor grad et spørsmål om verdier og den kan aldri bli hundre prosent rasjonell. Hva som er rett og galt i politikken har ingen fasit og kan ikke besvares en gang for alle. Vi er og vi kommer til å være uenige. Det må vi lære oss å leve med. Samtidig kan ens tilnærming til politikken være mer eller mindre rasjonell.

Bør kunne enes om felles holdning

Politisk sett er humanister en blandet forsamling. Human-Etisk Forbund har medlemmer fra Rødt til fra Fremskrittspartiet. Det er derfor umulig å utrope en bestemt form for politisk tenkning som «den humanistiske». Det humanister derimot bør kunne enes om, er en felles holdning til hvordan vi skal komme frem til våre politiske standpunkter.

En rasjonell tilnærming til politikk innebærer at man ikke gjør seg opp en mening før man har vurdert alle argumenter for og mot grundig. Hvilket igjen innebærer at man aktivt må søke argumenter. Siden de fleste av oss allerede har en mening om mange politiske spørsmål, betyr det i praksis at vi må lytte til våre meningsmotstandere og være åpne for at de kan ha bedre argumenter enn oss.

For det er først når vi har fått testet våre egne argumenter i åpen debatt og sett at de faktisk tåler å testes mot motargumenter og kritikk, at vi kan gjøre krav på at de er rasjonelt begrunnet.

Plikter å problematisere uavhengig av motstandere

Ja, selv når vi ikke har meningsmotstandere å teste dem på, plikter vi å problematisere våre standpunkter, skal vi kunne kalle oss rasjonelle. Kanskje er det til og med slik at det særlig er det vi alle tilsynelatende er enige om som trenger å bli gått kritisk etter i sømmene.

En rasjonell tilnærming til egne standpunkter er på ingen måte forbeholdt livssynshumanister. Selv om det av og til virker som det kan komme som er overraskelse på visse av mine medateister, finnes det for eksempel nok av oppegående kristne rasjonalister. Jeg kjenner flere selv og anser dem både som gode venner og interessante samtalepartnere. Jeg vil ikke finne på å hevde at jeg er mer rasjonell enn dem, selv om vi er uenige om noen av svarene.

Rasjonalitet – en kjerneverdi i livssynet

Det som skiller humanismen fra andre livssyn, er at rasjonaliteten er en av livssynets kjerneverdier. For vel er det nok av kristne rasjonalister, men det finnes også kristne som avfeier rasjonaliteten og mener det ikke å stille kritiske spørsmål er avgjørende for å være en sann troende. Jeg er ikke kristen, og det er ikke opp til meg å uttale meg om hvorvidt de er gode kristne. Men rasjonelle er de ikke.

Rasjonalisme forplikter. Det å ha et livssyn forplikter. Humanismen er et krevende livssyn.

Man kan med andre ord være kristen og rasjonalist. Men man må ikke være rasjonalist for å være kristen. Derimot må man være rasjonalist for å være humanist. I det minste slik Human-Etisk Forbund definerer humanismen.

Og rasjonalisme forplikter. Det å ha et livssyn forplikter. Humanismen er et krevende livssyn.

Landskonferanse også med selvkritisk blikk

Skal vi med integriteten i behold kritisere andres standpunkter, må vi også være villige til å se kritisk på våre egne. Neste helg arrangerer Human-Etisk forbund landskonferanse. Tema ble valgt i fjor høst, terroren i Oslo og på Utøya gjorde ekstremisme til et naturlig valg.

Landskonferansen vil se nærmere på hva ekstremisme er og hvem ekstremistene er. Vi vil se på ekstremsime fra ytre høyre, ytre venstre og islamistisk hold. Men vi vil også stille et viktig selvkritisk spørsmål: Er det potensial for ekstremisme i humanismen?

Dels spør vi fordi spørsmålet er viktig. Skal vi kritisere andres ekstremisme, er det viktig at vi er åpne for at ekstremistene ikke nødvendigvis er «de andre». Fri tanke har allerede tatt for seg én viktig innfallsvinkel her: hvorvidt religionskritikk kan utarte til ekstremisme.

Men vi spør også fordi humanismens rasjonalisme, skal den være noe mer enn pynt, forplikter oss til å være kritiske til våre egne antagelser. Det er kanskje det nærmeste vi kommer en humanistisk dyd.