Siden 1985 har vi opplevd en enorm velstandsutvikling i Norge. Både inntekt, formue og forbruk har skutt i været. Men er vi blitt lykkeligere av det? Svaret er både ja og nei ifølge en ny bok av Ottar Hellevik, Jakten på den norske lykken. Samfunnsviteren Hellevik har forsket på resultatene fra Norsk Monitors toårlige undersøkelser på nordmenns verdier og lykkenivået i befolkningen fra årene 1985-2007.

Større velstand har nok bidratt til å heve lykkenivået, men andre forhold må samtidig ha virket i motsatt retning, mener Hellevik. Lykkenivået lå nemlig flatt frem til 2003, til tross for velstandsutviklingen og til tross for at FN i en rekke år har rangert oss som verdens beste land å leve i. Men så synes det å ha skjedd noe. Ifølge den siste Monitor-undersøkelsen har lykkenivået klart steget den siste perioden frem til 2007, samtidig som det har skjedd verdiendringer i befolkningen.

På syttitallet fremsatte den amerikanske samfunnsforskeren Ronald Inglehart en teori om hva som skjer når det økonomiske nivået i et samfunn når et visst nivå og den økonomiske fordelingen er anstendig, slik at man får et tilfredsstillende nivå av materiell trygghet. Da vil det etter hvert skje verdiendringer hos innbyggerne, fra materialistiske til postmaterialistiske, også kalt idealistiske verdier. Fokus forflytter seg fra vektlegging av anskaffelser og forbruk til selvrealisering, natur- og miljøorientering, vennskap og åndelige verdier.

Verdiundersøkelser verden over (World Values Study) har gitt støtte til denne teorien, men med to unntak: Norge og USA. Nordmenn har derimot gjennom vekstperioden vært preget av en sterkt materialistisk innstilling ("mye vil ha mer"). Denne innstillingen er særlig utbredt blant unge menn, de såkalte moderne materialister. Disse får ofte en konkurransepreget innstilling overfor andre mennesker ("jeg har større bil enn deg"), mens det er de nære og varme forhold vi har til andre (venner og familie), sammen med ekte selvrealisering som gir lykke og mening i det lange løp. Ekte selvrealisering innebærer at vi bruker oss selv på en meningsfull måte, i motsetning til hva vi kan kalle kvasi selvrealisering og overflatisk fjas som vi ser mye av i dag.

Den siste Monitor-undersøkelsen viser at verdiendringene som har funnet sted endelig går i postmaterialistisk retning også i Norge, og det er disse verdiene som gir lykke. Samtidig viser undersøkelsen at lykkeopplevelser først og fremst er knyttet til tilfredshet med nære relasjoner; at man bor sammen med familie (og ikke alene), og at man opplever helsen som god.

Hva så med religiøs tro og praksis? Også dette hadde en positiv, om enn beskjeden, sammenheng med lykke. For eksempel var ga det større utslag om man mislikte at det var for mye sport i TV. De som iriterer seg over dette er altså litt mindre lykkelige enn de som ikke iriterer seg over all sporten! Og her er det flest kvinner. (Hva skal vi gjøre med dette, jenter?)

På linje med mange andre undersøkelser avdekker også denne at det er de nære ting som er avgjørende for lykkefølelsen. Samfunnsforhold og politikk er viktige bare når det synes å kunne ha en umiddelbar betydning for oss selv og våre nærmeste.

Har vi omsider fått nok velstand her i landet, slik at verdiutviklingen fortsetter i postmaterialistisk retningen? Hellevik mener at vi på bakgrunn av vår ekstreme velstandsutvikling, forut for den dreiningen vi nå ser i postmaterialistisk retning, gikk inn i en hedonistisk preget nytelsesesperiode. Dette kan ha vært et særpreget norsk ekstra trinn på utviklingen fra de tidligere materialistiske verdiene - som var knyttet til trygghet - på veien til idealistiske verdier. Denne særpregete forbruks- og nytelsesdyrkende perioden kan nå endelig være på retur i Norge. Nok kan være nok. Det ser jo lovende ut.

Men så har det skjedd saker og ting denne høsten. I kjølvannet av finanskrisen i USA trues hele verdensøkonomien, og til og med vår norske velstand. Det er ikke godt å si hva det vil bety for vår videre verdiutvikling og lykkefølelse. Vil vi bevege oss i mer materialistisk retning igjen, men da med trygghetssøken og ikke hedonisme som mål? Eller har det skjedd noe dypere med tidsånden som gjør at orienteringen mot de idealistiske verdiene har fått feste og tåler en trøkk? Det er lov å håpe.

Kari Vigeland er førsteamanuensis emerita psykologi, styremedlem i Foreningen Retten til en verdig død og tidligere leder og generalsekretær i Human-Etisk Forbund.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook