Levi Fragell er tidligere generalsekretær og spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Publisert: 19.10.2007

Da jeg var barn var det ikke tillatt for kvinner i frikirkemiljøet å klippe håret. Det ble rullet opp i nakken. Og når kvinnene gikk inn i menighetens gudshus måtte de tildekke hodet. Det var ikke kulturen eller tradisjonen som krevde en slik praksis i førtitallets Norge, det var Guds "klare ord". 10-20 år senere var dette ikke så klart lenger, og min mor opplevde etter hvert at teologien tillot en friere livsstil. Hun spankulerte sågar ubesværet rundt i langbukser, en påkledning som i hennes yngre dager kunne ført til utstøtelse av menigheten. (Kvinner i mannsklær er en vederstyggelighet for Gud, 5. Mos. 22).

Dagens unge ler godt når jeg forteller slike historier og oppfatter ikke at jeg egentlig omtaler den globale etikkens største og farligste villfarelse. Det er ikke de fellesreligiøse bud om barmhjertighet, vold, tyveri og løgn som sterkest har preget de aktivt troendes sosiale liv, det er de ulike og identitetsmarkerende bestemmelser om skaut, hatter, kalotter, hår, hud, skjørtelengder, smykker, kosmetikk, musikk, dans, mat, drikke og forhuder. (Og genitalienes bruk, selvfølgelig, men det får være en sak for seg.) Det vil si at "sterkttroende" i alle religioner har flyttet fokus fra etikkens sentrale spørsmål til sære uvesentligheter.

At hovedstrømmen av vestlig kristendom nå har frigjort seg fra arven etter 1700-tallets detaljregulerende pietisme representerer et avgjørende fremskritt for sivilisasjonen. Derfor bør vi også være på vakt når andre religioner gjør påkledning og næringsmidler til identitetsmarkører i vårt nye Norge. Det vil si at vi for eksempel bør reise spørsmål om begrunnelsen for å bære hijab og nekte å spise pølser. Når svaret er smak, behag, tradisjon, eller nostalgi, synes jeg det er uproblematisk, men når begrunnelsen er religiøs, har vi med sosiale krefter å gjøre som kan hindre menneskelig livsutfoldelse, utvikle usunne, lukkede miljøer og skape aggressive spenninger mellom "oss" og "dem".

Det er her vår religionskritikk bør være ærlig, kyndig og modig. Vi må våge å stille de samme spørsmål til nye miljøer og nye generasjoner som fritenkerne Bjørnson, Kielland og Garborg reiste i sin tid, etter hvert godt støttet av liberale teologer. Kampen mot den falske og meningsløse moral var ikke - og må ikke være - en kamp mot mennesker eller grupper. Men som humanister bør vi mobilisere til en solidarisk kamp for et godt liv for alle - uavhengig av etniske røtter.

Min far var pinsepredikant. Han gjemte en radio under senga mens det fortsatt var synd å skru den på. I mer moden alder leste han Arne Garborgs Fred, og radioen kom opp i hylla. Og sannelig bød han min mor opp til dans på stuegulvet.

Human-Etisk Forbund har i alle år ansett religionskritikken som en selvfølgelig del av det humanistiske livssyn - og av vår moralske forpliktelse i forhold til samfunnet. Mange synes at dette engasjementet har fått for stor plass, og det bør innrømmes at både etikken og "dybdeforståelsen" i livssynet har vært for lavt prioritert. Likevel har jeg for min del skrevet følgende i den nylig utgitte boka Verdier og verdighet (Humanist Forlag):

Jeg har for min del kommet til at man nå bør revitalisere og oppgradere religionskritikken i humanistbevegelsen, blant annet fordi ingen andre anstendige og demokratiske globale nettverk har mot og kompetanse til å gjøre det.

Selv i vårt eget land baserer titusener sin tro og sine livsvalg på påstander om udokumenterte mirakler, religiøse sektskoler florerer i hele Skandinavia, velutdannede borgere må gå på do og spy hvis de oppdager at de ved en feil har spist et stykke av en svinefilet, og salget av hijaber i Oslo øker fra måned til måned.