I etterkant av førsteamanuensis Espen Andersen sin kronikk i Aftenposten om religionenes plass i skolen, har den sekulære etikken blitt utfordret.

Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal fra tankesmien ”Skaperkraft” tyr til myten om det religiøse fortrinn i sin kritikk av den sekulære etikken. Med selveste Habermas som vitnesbyrd påstås at verdier som menneskeverd, frihet og autonomi er en arv fra jødisk-kristen tenkning. Videre påstår de at ”å gi en rasjonell og sammenhengende begrunnelse for disse verdiene, er uansett vanskelig for den som mener at mennesket utelukkende er et produkt av dypest sett meningsløse, evolusjonære mekanismer”.

De polemiserer de mot et ekstremt naturalistisk menneskesyn som stort sett bare eksisterer som en teoretisk konstruksjon.

Jørgensen og Bjørndal beskriver i beste fall bare halve sannheten når de reduserer en ikke-religiøs virkelighetsforståelse til å være biologi alene, og dernest polemiserer de mot et ekstremt naturalistisk menneskesyn som stort sett bare eksisterer som en teoretisk konstruksjon.

Humanismen, det største sekulære livssynet, har riktignok som utgangspunkt at det ikke finnes én meningsgiver eller én mening med tilværelsen. Fordi det ikke finnes en slik hensikt utenfor mennesket, hengir mennesket seg til å skape mening selv. Særpreget ved mennesket er nettopp at vi skaper kultur og verdier, og på den måten overskrider vi vår biologi. I dette perspektivet er religion skapt av mennesker for å gi tilværelsen mening og sammenheng.

Jørgensen og Bjørndal har rett i at det er vanskelig å gi rasjonelle begrunnelser for både menneskeverdet og andre moralverdier, men det er både mulig og nødvendig. Det religiøse alternativet, å henvise til en hellig tekst, et dogme eller Gud(er)s autoritet, holder ikke som begrunnelse for moralverdier i et livssynspluralistisk samfunn. Det hviler på en teologisk forutsetning om at det finnes en skaper eller meningsgiver bak alt som eksisterer, og at denne skaperen forvalter an absolutt autoritet som menneskene må underkaste seg i ærefrykt for skaperens storhet og allmakt.

For å si det med Fridjof Nansen:
”Det er nødvendig å bygge op en ny, rettferdig morallov i samklang med tidsmessige synsmåter, befridd så meget som mulig fra overtro, og på grunnlag av de gamle prinsipper om solidaritet og kjærlighet. Det må tydelig understrekes at moralregler ikke er bud som vi må adlyde på grunn av frykt – det laveste instinkt hos mennesket, – men at de er gode i seg selv, fordi deres overholdelse fremmer menneskenes lykke her i livet, og har ingenting å gjøre med den egoistiske tanke om en individuell frelse i en annen verden”. (Min Tro, 1929)

Humanismen har bidratt til å redusere religion fra å være en nødvendighet til å bli en mulighet.

Etikken handler dypest sett om å skape gode liv, og humanismen har i så måte bidratt til å redusere religion fra å være en nødvendighet til å bli en mulighet blant mange. Forbindelsen mellom moral og religion er i beste fall historisk og ikke en nåtidig nødvendighet.

Det er også for enkelt å si at menneskeverd, frihet og autonomi er verdier fra vår jødisk-kristne arv. De er selvsagt det også, men en av de sentrale tenkerne som har formuler disse verdiene, Immanuel Kant, brukte sekulære begrunnelser i opposisjon til religiøse begrunnelser (særlig det gamle testamentet).

Etter hvert som liberale og humanistiske impulser har påvirket denne tradisjonen har den blitt sekularisert innenfra.

Hos Kant står begrepsparet heteronomi-autonomi sentralt. Begge ordene er greske og betyr noe slikt som «å følge en annens lov» og «å følge ens egen lov». Innenfor den kristne tradisjonen har det vært viktig å tilskrive moralske lover og regler et opphav utenfor mennesket, og holde dette opphavet for å være en absolutt autoritet hvis påbud og forbud verken kan diskuteres eller trekkes i tvil. Etter hvert som liberale og humanistiske impulser har påvirket denne tradisjonen har den blitt sekularisert innenfra.

Det er en myte at vi trenger religion for å begrunne moralverdier. All liberal teologi bedriver fortolkning, og finner rasjonelle begrunnelser utenfor de hellige tekstene. Abrahams blinde lydighet er ikke et ideal for majoriteten av kristne i dag. Heldigvis. Derfor er det gledelig at skolens formålsparagraf slår fast at elevene skal lære å tenke kritisk og handle etisk. Det gir en klar føring om at elevene skal oppøve evnen til å foreta selvstendige vurderinger på etikkens område. De skal ikke ta til seg moralverdier bare fordi en autoritet krever det, men de skal myndiggjøres til å undersøke hva disse moralverdiene betyr, hvordan vi begrunner dem, og selv ta stilling. Kritisk tenkning handler nettopp om å utvikle evnen til å undersøke ulike saksforhold på en selvstendig og systematisk måte. Dermed blir autonomi en grunnleggende verdi som vår skole skal fremme.

Dersom elever skal utvikle evnen til kritisk tenkning i religionsfagene må de også tilegne seg kunnskaper. Her er jeg enig med Jørgensen og Bjørndal. Kunnskap om religioner, filosofi og ideenes historie er viktig når elever skal rustes til å foreta selvstendige vurderinger. Derfor trenger vi religionskunnskap , filosofi og idèhistorie i skolen. I disse fagene har både kristen og sekulær etikk sin rettmessige plass. Ikke som hegemoniske sannheter, men som kunnskapsgrunnlag.

Les også:

Tror det er best å ha et eget livssynsfag