Tekst: Jens Brun-Pedersen
Publisert: 11.4.2008

"Historisk" kalles avtalen sju partier på Stortinget har klart å enes om når det gjelder forholdet mellom staten og Den norske kirken. Human-Etisk Forbund har valgt å være storsinnet; forbundet har berømmet det politiske håndverket som har ført til kompromisset og påpekt det faktum at vi er kommet mange skritt videre mot et endelig skille.

Vi bør heller ikke underslå at forbundet selv, gjennom flere tiår med hardnakket argumentasjon for et skille, har bidratt til at politikere er kommet dit de er i dag. Levi Fragell startet sin "Aksjon mot statskirke" for 38 år siden. Når ingen andre påpeker HEFs betydning på dette området, får vi gjøre det selv.

Kan vi nå lene oss tilbake og ta en velfortjent hvil?

Dessverre. Så lenge § 16 i Grunnloven skal lyde som følger, kan vi ikke det:

"... Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om den Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje".

Vi bør ikke gi oss så lenge ett bestemt trossamfunn fortsatt har særskilt forankring i Grunnloven og så lenge biskoper, proster og prester er statstjenestemenn. Vi bør dessuten utsette smellene fra flasker med musserende innhold inntil den dagen gravferdsforvaltningen overlates til samtlige kommuner i landet - og vi ser de nøytrale seremonilokalene som nå loves i kommune-Norge.

Vi kan ikke innta hengekøyene før vi får fjernet denne delen av den nye - og absolutt forbedrede - § 2 i Grunnloven: "Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv." Dette er en tvetydig og tilbakeskuende formulering som burde være unødvendig når neste setning lyder - mer framtidsrettet: "Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne".

At en arv skal utgjøre et verdigrunnlag er i seg selv en kuriositet. Særlig når denne arven består av en serie standpunkter og verditolkninger som i høyeste grad har forsinket vår sivilisasjonsutvikling. Formuleringen er åpenbart et fotavtrykk etter Kristelig Folkepartis bevegelser i kompromissarbeidet.

Nå når kristne og humanistiske verdier også går igjen i forslaget til nye formålsparagrafer i offentlig skoler og barnehager, er det bare et spørsmål om tid før KrF selv begynner å kalle seg et kristenhumanistisk parti. Motviljen mot at medlemmer i Human-Etisk Forbund kaller seg humanister, vil parallelt bli intensivert.

Når biskop Ernst Oddvar Baasland i sin hilsningstale som gjest under vår store 50-års feiring i Oslo rådhus tillater seg å refse forbundet for å bruke betegnelsen, kan vi bare ane hva som nå vil komme fra øvrige paternalistiske majoritetsrepresentanter.

Mitt håp er at dette nye offentlige mantraet vil sette fart i vårt arbeid med å endre navn på forbundet. Erobring av begrepet bør prioriteres framover. Imens håper jeg de lærde i landet vil problematisere og utrede tvetydigheten i "kristen og humanistisk".

Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har jo allerede startet med en vulgaritet, presentert i både Aftenposten og i det nyåndelige organet Klassekampen, der hun med stor faglig tyngde hevder at humanismen vi står for ikke er noe annet enn "kristendommen minus gudstro". Verdier oppstod selvfølgelig først med Jesus. Athen og Rom levde som kjent i totalt mørke.

Tillat meg: Når vi nå har fått bekreftet noe vi har hatt mistanke om lenge, at Kong Harald, i likhet med svenskekongen, har skapt vanskeligheter for politikerne med å insistere på fortsatt pliktmedlemskap i kirka, bør kanskje det kommende landsmøtet i HEF vurdere å gå inn for republikk? Uansett, Kongens intervenering gjør at den nye Grunnlovens § 4 stikker seg ut som et fremmedlegeme i nyordningen: "Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion." På den annen side, det er ikke forbud mot selvpisking i vårt land, så vidt jeg vet.

La oss ta en ørliten hvilepause og glede oss over Den norske kirke som snart vil få lov til selv å velge sine proster og bisper. Det vil si, så snart de ordner demokratiet sitt slik Senterpartiet ønsker det.

Imens skal jeg konsentrere meg med å overse følgende takk jeg nettopp mottok fra en navngitt "aktiv kirkegjenger", formidlet i en privat e-post som en kommentar til min nylige kronikk i Dagbladet der det ble uttrykt full støtte til Dnk´s rett til selv å styre i eget hus: "Og er det noe du ikke er opptatt av, så er det kirkens velbefinnende."

Mohammad Usman Rana skulle bare visst hva sekulære ekstremister blir utsatt for - fra gudfryktige.