Budskapet til "Sentralrådet for ex-muslimer", som nylig ble etablert i Sverige, drukner i hatsk og enøyd retorikk som bruker "muslimsk", "islamsk" og "islamistisk" om hverandre. Den aggressive linja tjener den rasistiske høyresida, mener Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert 30.5.2007

Behovet for sekulære muslimske stemmer er stort. Spørsmålet er hvordan disse best kan kanaliseres. En organisasjon for ex-muslimer har nå etablert seg i Nord-Europa i rekordfart. Vil de klare utfordringene?

Debatten om religion og dens plass i det offentlige rom er høyst aktuell og mer intens enn den har vært på flere tiår. Noe av forklaringen ligger i det problemfylte møtet mellom det sekulariserte Europa og en innvandrerreligion som fortsatt kan sies å være bærer av middelalderske elementer. Islams intreden i Europa har ikke bare reaktualisert gamle problemstillinger og utfordret det prinsipielle grunnlaget for det sekulære demokratiet, men enda viktigere har de religiøse muslimenes offensive kamp for å gjøre religion gjeldende i samfunnet og i politikken, stimulert andre religiøse grupper til å heve stemmen og kreve større plass i det offentlige rom.

Vi er med andre ord vitne til en revitalisering av religion generelt, og som følge av det, en fornyet kamp mellom prinsipper med grunnlag i metafysiske kollektivistiske idésystemer på den ene siden, og liberale og sekulære verdier på den andre. Opplysningstidens ideer er for tiden under angrep fra reaksjonære krefter med utspring i forskjellige bevegelser og religioner.

Men virkeligheten er mer sammensatt enn som så. Til tross for at det finnes en allianse og sammenfallende interesser mellom kristne og muslimske trossamfunn og grupper, preges ikke bildet av harmoni. Møtet med islam har nemlig vekket til liv kampen om Europas identitet. Alarmistisk litteratur som henter næring fra Samuel Huntingtons teori om sivilisasjonens sammenstøt har blitt en populær sjanger. Det postulerers ifølge denne tolkningsmodellen at menneskeheten kan deles inn i forskjellige kulturer eller sivilisasjoner, og at disse i tillegg er på kollisjonskurs med hverandre. Innledningen til den danske boken Storm over Europa fra 2006 er megetsigende i denne sammenhengen:

"Spørsmålet som mange europeere stiller er om Øst og Vest kan møtes i fredelig sameksistens, eller om det i løpet av de neste årtier vil komme alvorlige konfrontasjoner mellom de to store kulturer. Kun gjennom forståelse for og innsikt i den islamske verdens lovreligion og kristen livsstil, kan det kanskje lykkes muslimer og kristne å finne en fellesnevner for sameksistens".

En slik tilnærming mangler empirisk belegg og er i tillegg etisk svært problematisk. Det er nærliggende å stille spørsmålet: Har dagens kulturbegrep erstattet rasebegrepet, og er denne ganske utbredte virkelighetsforståelsen som kategoriserer enkeltmennesker i veldefinerte og nærmest ugjennomtrengelige "kulturer" forkledd rasisme?

Kjernen i rasistiske idésett er som kjent en antatt uforanderlig karakter som er avgjort ved fødselen og gjennom tilhørigheten til en bestemt gruppe. Mennesket plasseres dermed i et lukket system og blir fratatt definisjonsmakten over egen identitet. Når det intellektuelle og politikse klimaet i dag bærer tydelig preg av denne anti-humanistiske individ- og samfunnsforståelsen, bør det blinke rødt for de fleste av oss.

I de kampene som nå pågår på kryss og på tvers, og hvis utfall vil være avgjørende for Europas fremtid, har sekulære personer med røtter i islamsk kultur og religion en særskilt betydningsfull rolle. Ikke minst er det nødvendig å markere avstand til at individer automatisk blir koblet til en antatt altoverskyggende religiøs identitet, og tilskrevet trosforestillinger, handlingsmønstre og egenskaper som er karakteristiske for den gruppen de tilfeldigvis ble født inn i. En sekulær muslimsk posisjon vil også kunne bidra til å avlive myten om en homogen islamsk kultur, ofte oppfattet som gjennomsyret av religion, vise mangfoldet som finnes i den muslimske minoriteten, og følgelig stikke hull i paradigmet om en unik kulturell egenart.

For slaget står egentlig ikke mellom muslimer og kristne, østlige og vestlige. Ubehaget og uroen i vårt kontinent er forårsaket av en verdikonflikt der islamske grupperinger som representerer tradisjonalistiske normsystemer, alliert med reaksjonære krefter fra Europas opprinnelige befolkning, utfordrer moderne demokratiske og sekulære prinsipper. Det fordrer en kontra-bevegelse som står for humanistiske idealer og som forsvarer likhetstanken og individuelle rettigheter og friheter. En slik bevegelse bør omfatte sekulære og demokratiske stemmer og krefter med bakgrunn i muslimske samfunn og miljøer, hvis skal det lykkes. For at kritikk av islam ikke skal virke stigmatiserende på en allerede utsatt minoritet, og for at den skal bli tatt alvorlig av dem kritikken rettes mot, må den også komme fra innsiden. Personer med muslimsk bakgrunn har dermed en stor rolle å spille og kan få stor troverdighet og autoritet i kritikken av islam.

Det er ikke dermed sagt at enhver muslimsk sekulær posisjon er en velsignelse og et skritt i riktig retning. Muslimer kan i likhet med andre falle i forenklingsgrøfter og ha en unyansert og polarisert virkelighetsoppfatning. Når målet er å få bukt med farlige generaliseringer, spre kunnskap om kompleksiteten i temaer knyttet til det flerkulturelle samfunnet og dempe stemningen av religionskrig, kan ikke svaret være en muslimsk refleksjon av den nykonservative høyresidens fordommer om islam.

Organisasjonen "Sentralrådet for ex-muslimer" som hadde stiftelsesmøtet i Stockholm den 25.mai, og som nå er etablert i Tyskland, Nederland og de nordiske landene, har gått ut med en skarp og uforsonlig krigsretorikk som lett kan virke fremmedgjørende på flertallet av så vel religiøse som kulturelle ikke-troende muslimer. Initiativtakeren, iranskfødte Mina Ahadi, kaster ved i bålet når hun kommer med slike utsagn: "Jeg kjenner islam, og for meg betyr den død og smerte", "Islam kan verken moderniseres eller reformeres".

Det mest problematiske med budskapet til organisasjonen er at det er opprørsk uten intellektuell dybde eller etisk-filosofisk grunnlag. Man skimter såvidt et positivt budskap i form av forsvar for individuelle rettigheter og demokrati, men det drukner i en hatsk og enøyd retorikk som bruker "muslimsk", "islamsk" og "islamistisk" om hverandre og identifiserer alle som en fiende som må bekjempes med alle midler. Målet for medlemmene er å "rense" seg fra "muslimstempelet".

Ex-muslimenes valg av provokasjon som metode, kan ikke føre til annet enn å spisse frontene og polarisere debatten ytterligere. Det er rimelig i lys av uttalelsene til forskjellige representanter for organisasjonen å hevde at den nye organisasjonen ikke danner en ny front, men føyer seg pent under den nykonservative høyresidens vinger - til tross for at mange av dens medlemmer har bakgrunn i kommunistiske partier.

Behovet for en sunn og konstruktiv sekulær muslimsk posisjon som kan fremme optimisme og styrke troen på et mangfoldig, tolerant og åpent samfunn med et sekulært fundament, er dermed fortsatt akutt.

Sara Azmeh Rasmussen