Publisert 11.4.2007

Formålsparagrafen er intet mindre enn samfunnets mandat til skolen og barnehagen. At Bostadutvalgets arbeid vies en stor interesse både av politikerne og av folket generelt er derfor like gledelig som naturlig. Skolen spiller jo en uvurderlig rolle når det gjelder å forme individer, formidle verdier og skape rom for forandring og fornyelse i samfunnet.

Bostadutvalget har nå lagt frem de foreløpige forslagene til en ny formålsparagraf for skole og barnehage. Utvalget, som er representativt for folkemeningen, er delt og strever med å komme frem til en samlet innstilling. Trykket merkes i særlig grad fra kristne miljøer som har bombadert utvalget med henvendelser og forslag om å bevare den gamle kristne formålsparagrafen, eller i det minste formidle kristne verdier i dette viktige dokumentet.

Her er det på sin plass å rette en ganske utbredt misforståelse i norsk debatt. Kravet om en konfesjonsfri skole er ikke er et forsøk på å fjerne kunnskapen om kristendommen. Tvert imot er det først med en, i religiøst henseende, nøytral skole, vi kan regne med en nyansert og historiebevisst holdning overfor kirke og tro. Den kristne kulturarven skal selvfølgelig studeres i skolen for at man skal forstå egen samtid og historie.

I følge filosofen Habermas lever vi i dag i det post-sekulære samfunn hvor religion har fått fornyet kraft og aktualitet. Religion har med andre ord fortsatt en viktig funksjon i mange menneskers liv og i den sosiale organiseringen. Det finnes fortsatt mange kanaler hvor foreldregenerasjonens religion blir overført til den unge generasjonen. Kristen kultur har dype røtter og sterk stilling her i landet og det er ingen grunn til å tro at nordmenn flest vil bli mindre opptatt av sin religion, hvis den kristne formålsparagrafen blir erstattet med en som er basert på universelle etiske prinsipper.

En beslektet feiltakelse er at skolens forankring i et kristent verdigrunnlag vil lette integreringen av religiøse og kulturelle minoriteter. Praksis fra andre europeiske land viser at utviklingen går i stikk motsatt retning, når den "almenne" skolens verdigrunnlag bærer merket av en bestemt, ofte majoritetens, religion.

I England har en slik praksis ført til at flere private religiøse skoler er blitt etablert i de seneste årene. Muslimske, hindu og sikh-skoler, for å nevne noen eksempler, eksisterer nå parallelt med de statlige skolene som har et kristent verdigrunnlag. Dette har hatt betydelige virkninger både på individ- og samfunnsplan. Små barn blir tidlig plassert i lukkede systemer og påtvunget en éndimensjonal identitet lenge før de er i stand til å reflektere over hvem de selv er eller hvem de ønsker å være. Møter med barn med andre religiøse og kulturelle tilhørigheter blir tilfeldige og overfladiske. Når skolen følger etniske og religiøse skillelinjer blir samfunnet følgelig fragmentert både geografisk og tankemessig. Det er nettopp det som har skjedd i det multikulturelle England.

Religiøs identitet er ikke noe barn blir født med. Uansett hva deres foreldre måtte ha for tro eller bakgrunn bør alle barn få forutsettninger til selv å ta et godt informert valg i fremtiden. Skolens oppgave er å være et åpent rom og en felles arena som utstyrer dem med kunnskap og øver deres evne til refleksjon, og slik setter hvert barn i stand til å forme sin identitet og finne sin vei i livet. Et samfunn som beskytter barns individuelle rettigheter kan egentlig ikke se på dem som kristne, jøder, muslimer, ateister etc, det er noe de senere kan bli - og da etter eget fritt valg. Å betegne barn som på den ene eller andre måten religiøse, er å ha et kollektivistisk syn på mennesket og et potensielt statisk syn på forskjellige grupper.

Norske demokratiske prinsipper må bli reflektert i en formålsparagraf som inkluderer alle borgere, både de med religiøs tro, og de med et sekulært livssyn, både etniske nordmenn og nordmenn med en fremmedkulturell bakgrunn. Imidlertid er det mest alvorlige med fortsatt vektlegging av et kristent verdigrunnlag på skolen, at barns rettigheter ikke blir ivaretatt. Kun en formålsparagraf som er fundert i etiske universelle prinsipper kan imøtekomme moderne behov i et flerreligiøst og pluralistisk samfunn og være i tråd med menneskerettighetenes, særlig barnekonvensjonens bestemmelser.

I Norge trenger vi en fellesskole som fremmer integreringen av religiøse og kulturelle minoriteter, og som ivaretar barnas rettigheter. Denne skolen er ikke verdidinøytral, men grunnet i det universelt menneskelige. Den gir barn verktøy til selvstendig tenkning og lærer dem å stille spørsmål, snarere enn å svelge ferdigtygde svar. I en slik fellesskole får barn med seg elementære og balanserte kunnskaper om ulike religioner og livssyn, hvilken historisk rolle disse har spilt, og hvilke konsekvenser de har hatt og fortsatt har for individ og samfunn. Bare slik utvikles det kritisk tenkende borgere med en valgt, reflektert og fornuftsbasert livsanskuelse.