Er humanister en gjeng fantasiløse, religionshatende, kirkekopierende islam-lobbyister? Skribent og livssynsrådgiver i HEF, Didrik Søderlind, nyanserer et knippe fordommer han stadig møter.

Publisert: 25.4.2008

Når jeg snakker om livssyn med andre mennesker, det være seg en prest jeg treffer under et tempelbesøk eller en lett bedugget bordkamerat under en hyggelig middag, blir jeg ofte møtt med en del fordommer mot humanister - og Human-Etisk Forbund. Disse går gjerne på at humanister er intolerante, ekstreme og mangler både humor og fantasi. Slik sett er de veldig like fordommene humanister kan ha om religiøse mennesker.

Som humanist er det beste man kan gjøre for å motvirke slike fordommer å framstå som et tolerant, moderat, humoristisk og fantasifullt menneske. Og kanskje levere noen argumenter for hvorfor virkeligheten er annerledes enn fordommene tilsier. Her er et lite knippe av de fordommene jeg oftest møter - og hvordan jeg svarer på dem - som humanist og medlem av Human-Etisk Forbund.

En faktor som gjør det hele litt komplisert, er at noen av disse fordommene har en kjerne av sannhet. Men at man innrømmer dette, betyr i ikke at man gir de fordomsfulle rett. Det er klart det finnes dumme svensker, men det betyr likevel ikke at svenskevitser gir en realistisk beskrivelse av det svenske samfunnet.

FORDOM: Humanister er bare opptatt av religionskritikk. Og denne religionskritikken er veldig usaklig.

NYANSERT VIRKELIGHET: Det finnes neppe humanister som bare er opptatt av religionskritikk (de fleste er også opptatt av å få i seg mat, for eksempel), men det finnes humanister som synes religionskritikk er veldig viktig. Særlig har de såkalte ny-ateistene, med Richard Dawkins i spissen, lansert en religionskritisk offensiv. Nyateistene mener ikke bare at religioner kan ha negative konsekvenser i form av intoleranse og vold, men at religiøsitet i seg selv er betenkelig fordi den bygger på irrasjonalitet.

Noen humanister er helt enige med Dawkins og hans våpenbrødre. Noen er enige i de grunnleggende poengene, som religionens farer, men betakker seg for Dawkins' tone og argumentasjon. Andre igjen, som filosofen Richard Norman (se hans artikkel i siste nummer av Humanist) mener nyateistene bommer fordi de svartmaler religiøse mennesker og skjønnmaler ikke-troende. Det finnes også humanister som godt kunne tenke seg å være religiøse, men mangler troen.

I en fersk medlemsundersøkelse spurte HEF sine medlemmer om hvordan HEF skulle satse innen tolv viktige kampsaker. Av disse sakene kom religionskritikken på bunn. Det jevne HEF-medlemmet ser altså ut til å være mer opptatt av å sikre livssynsfrihet og menneskerettighetenes plass i samfunnet enn det er av religionskritikk.

I rettferdighetens navn er det verdt å minne om at selv om humanister kan komme med usaklig religionskritikk, så mangler det ikke på usakligheter den andre veien. Og er det ikke litt godt å vite at religiøse og humanister lider av samme menneskelige svakheter?

FORDOM: Selv om humanister bare er opptatt av religionskritikk, gjelder det ikke islam, for humanister tør ikke å ytre seg kritisk om islam eller muslimer. I praksis er Human-Etisk Forbund en muslimsk lobbygruppe.

NYANSERT VIRKELIGHET: Mens kirke- og kristendomskritikk rammer noen av samfunnets mektigste mennesker og institusjoner, kan islamkritikk gjøre vondt verre for utsatte minoritetsgrupper. Dette kan få verdibevisste mennesker (en kategori humanister ofte befinner seg i) til å kvie seg for å kritisere islam som religion, eller handlinger og skikker som begrunnes i islam. Kanskje har norske humanister vært overforsiktige overfor denne religionen?

Likevel har Human-Etisk Forbund en islamkritisk tradisjon. En av HEFs fire grunnleggere, Johan Hovstad, skrev allerede i 1950 en artikkel i bladet Syn og Segn der han advarte mot islamsk fanatisme. Den gang fantes det vel knapt muslimer i Norge. I 2003, da han gikk av som president i det internasjonale humanistforbundet, ga Levi Fragell et to siders intervju til Dagbladet under den lett tabloidiserte overskriften "Islam er livsfarlig". Tidligere generalsekretær Lars Gule har blant annet skrevet forordet til Ibn Warraqs bok Hvorfor jeg ikke er muslim, og krevde at norske imamer skulle ta avstand fra terrorangrepene 11. september. Men siden forbundet gjerne har latt sin islamkritikk følges av prinsipielle forsvar for muslimers religiøse rettigheter, har det gått enkelte hus forbi.

Ettersom islam blir en del av norsk virkelighet, og muslimer blir bedre integrert i samfunnet, er det lite som tyder på muslimer vil slippe unna HEFs religionskritikk i fremtiden. Selv om Statskirken fremdeles vil være HEFs favoritt-skyteskive; med mindre vi da skulle få statsmoské og muslimske formålsparagrafer i skolen her til lands.

FORDOM: Humanismen som livssyn, og Human-Etisk Forbund som organisasjon, passer bare for folk på venstresida.

NYANSERT VIRKELIGHET: At HEF har en sterk radikal tradisjon, er ikke noe forbundet kan stikke under teppet. Tvert om er det noe forbundet burde smykke seg med. Mange av forbundets kampsaker har tross alt vært forbundet med en kulturradikal tradisjon. Dette har, ikke overraskende, gitt HEF en slagside til venstre. Den siste medlemsundersøkelsen viser at AP (26,8) og SV (24,4) er HEF-medlemmers foretrukne partier.

Siden kristendommen har vært en viktig del av vår kultur i tusen år, har konservative mennesker gjerne orientert seg mot kirken og kristendommen. Likevel viser medlemsundersøkelser at humanister fra høyresiden er et økende fenomen. Blant humanistiske politikere kan nevnes FrPs Peter N. Myhre (som er HEF-medlem) og Høyres Bent Høie (som har et humanistisk livssyn). Deres partier foretrekkes av henholdsvis 6,7 og 12,7 prosent av HEFs medlemmer.

Humanismen er et livssyn som er kompatibel med alle demokratiske politiske holdninger, og det er et sunnhetstegn at HEF faktisk også har noen få medlemmer som oppgir at de stemmer på KrF. For det viser at forbundets tradisjon for rabulisme og fritenkeri er ved god helse.

FORDOM: Humanister er intolerante og vil gjøre det vanskelig å være religiøs. De vil ikke bare ha bort statskirkeordningen, de vil fjerne kirken helt.

NYANSERT VIRKELIGHET: Norsk humanistmanifest 2006 sier følgende: "Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion." Så mens norske humanister kjemper mot religiøs indoktrinering i skolen, kjemper de samtidig for religiøse menneskers rettigheter. Et eksempel på det sistnevnte er hvordan HEF sendte et bekymringsbrev til franske myndigheter da de ville forby religiøse symboler, som hijaben, i den franske skolen.

Dersom noen skulle mene at HEFs kritikk av samrøret mellom stat og kirke er et angrep på kirken som sådan, er det vanskelig å svare bedre på denne påstanden enn ved å sitere pave Benedikt XVIs bok Jesus fra Nasaret:

"Fristelsen til å bruke makt for å sikre troen har i historiens løp dukket opp i mange utgaver, og igjen og igjen har troen risikert å bli kvalt av makten. Kampen om Kirkens frihet, kampen om at Jesu rike aldri kan bli identisk med noen politisk størrelse, må føres til alle tider. For prisen for en sammensmeltning av tro og politisk makt blir til syvende og sist alltid at troen går i maktens tjeneste og bøyer seg for dens målestokk."

Av en eller annen grunn mistenker jeg at pave Benedikt bryr seg mer om kirkens ve og vel enn det kirkeminister Trond Giske gjør.

FORDOM: Humanister er så rasjonalistiske og fantasiløse at de ikke klarer å forestille seg Gud.

NYANSERT VIRKELIGHET: Det finnes humanister som er veldig rasjonalistiske. Det er fint, for rasjonalitet er en viktig side ved humanismen. Et grunnleggende humanistisk prinsipp er å forstå verden ut fra fornuften.

Det finnes også bestselgende fantasyforfattere, som Philip Pullman og Terry Pratchett, som er humanister (og medlemmer av British Humanist Association). Hvis du vil beskylde disse for å mangle fantasi, sliter du.

De to posisjonene er heller ikke ytterpunkter. Flere av de mest rasjonalistiske humanistene jeg har truffet har også vært de mest fantasifulle.

Alt i alt er jeg temmelig overbevist om at den jevne humanist - hvis noe slikt finnes - verken har bedre eller dårligere fantasi enn religiøse mennesker.

FORDOM: Humanister allierer seg med de mørkeste i religionen. Det ser man når HEF gikk inn for at Kirken skulle få diskriminere homofile, eller man ser det når HEF samarbeider med Islamsk Råd.

NYANSERT VIRKELIGHET: Å være forpliktet på menneskerettighetene er vanskeligere enn man skulle tro. Det holder ikke å være for alle gode saker, for noen ganger kommer gode saker i konflikt med hverandre. At HEF har ment at religiøse samfunn selv må få bestemme hvem som skal kunne inneha religiøse posisjoner i forsamlingen, henger sammen med forbundets forsvar for religionsfriheten. Men siden humanismen ikke gir endelige svar, er det mulig at HEFs offisielle holdning vil endre seg.

Når det gjelder å samarbeide med "mørkemenn", så er HEF av den oppfatning at det er bra at mennesker med forskjellig livssyn finner ut av ting sammen, og samarbeider. Faktisk var en av HEF-grunnlegger Kristian Horns hjertesaker å betone likhetene mellom forskjellige religioner og livssyn, særlig den fellesmenneskelige etikken som er Den Gyldne Regel.

Muligvis er det slik at samarbeid over tros- og livssyngrenser blir viktigere når man ikke har noen tro på en Gud som kan ordne opp. Dette er i noe fall så viktig for HEF at forbundets fagsjef for tiden er leder av Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL).

FORDOM: Humanismen er bare kristendommen uten Gud og Jesus. Det ser man ekstra tydelig når HEF kopierer kirkens ritualer, som konfirmasjonen.

NYANSERT VIRKELIGHET: Human-Etisk Forbund er oppstått i en kultur preget av kristendommen (og gresk filosofi, moderne vitenskap og mye annet). Dermed ville det vært merkelig om HEFs livssyn skulle ha vært helt upåvirket av kristendommen. Ikke ville dette vært noe mål heller - vi må da kunne ta med oss det beste fra vår kristne historie, samtidig som vi er kritiske til andre sider ved den? Akkurat som vi gjør med det vår kultur har fått fra antikken og fra kontakten med andre kulturer?

Alle kulturer har overgangsritualer av den typen HEF tilbyr gjennom navnefest og humanistisk konfirmasjon. At HEFs humanistiske seremonier har navn og uttrykk som passer til norsk kultur og folkelynne, er ikke noe merkeligere enn at da Norge ble kristnet, tok kristendommen en form som passet til kulturen i Norge på 900-tallet. Betyr det da at kristendommen ikke er noe annet enn åsatrua uten Tor, Odin og Midgardsormen? Og videre: I India er humanistiske seremonier gjerne preget av indisk kultur. Betyr det da at humanismen bare er hinduismen uten Shiva og Vishnu?

FORDOM: Humanister vil ta jula fra barna! Humanister feirer ikke jul selv, fordi de ikke tror på Jesus, og klarer ikke å akseptere at andre liker jula.

NYANSERT VIRKELIGHET: De aller fleste humanister feirer jul. Og for å si som Humanismens Hus' bibliotekar og juleekspert, Knut A. Berg: "også kristne bør få lov til å feire jul". Den norske jula er jo langt eldre enn den norske kristendommen, og den moderne julefeiringen kan da heller ikke sies å ha noe særlig kristent preg.

HEF vil selvfølgelig ikke ta fra barna jula, verken den jula humanister feirer eller den kristne feirer. Ei heller vil vi ta hanukka fra barn av jødiske familier. Det HEF likevel er kritisk til, er at noen skoler dessverre bruker jula som en anledning til å fortelle barna at man bør tro på Jesus. For ens julepreferanser bør være en privatsak. Ergo har HEF heller ikke noen offisiell linje i spørsmålet om julenissens eksistens eller ikke, men det skyldes kanskje at man forstår at dette er en sak som virkelig kan splitte forbundet.