Sveitserne har i en folkeavstemning avgjort at en ny setning skal tas inn i den sveitsiske grunnloven: «Bygging av minareter er forbudt».

Human-Etisk Forbunds Kristin Mile mener det er et brudd på religionsfriheten og dermed også et brudd på menneskerettighetene. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen mener vedtaket er «i strid med grunnleggende liberalistiske prinsipper», selv om han synes det er «interessant» og et uttrykk for at «folk ser seg lei på at europeiske demokratier islamiseres».

Den sveitsiske regjeringen var også klart imot forbudet, som de mener er et angrep på religionsfriheten og i tillegg en trussel mot religionsfreden, et begrep som skriver seg helt tilbake til Augsburg i 1555. Men både Mile, Amundsen og den sveitsiske regjeringen har et problem: 57 prosent av sveitserne ga blaffen i liberale prinsipper, nær seks av ti stemte imot religionsfriheten. I flere kantoner var nesten 70 prosent tilhengere av forbudet, mens hele 71,4 prosent var mot grunnlovstillegget i kantonen Appenzell Innerrhoden (i parantes bemerket: det var først etter en avgjørelse i sveitsisk høyesterett at kvinner fikk stemmerett der. Det skjedde i 1990.).

Bare i fire av landets 26 kantoner var flertallet imot forbudet.

Mange ble overrasket over resultatet. Meningsmålinger hadde tydet på det motsatte. Men - for å sitere Claudio Cordone, medlem av Amnesty Internationals internasjonale sekretariat - «i stemmeavlukkenes private sfære fant de tause fordommene sin stemme». Hvorfor gjorde de det? Hva fikk sveitserne til å si nei til religionsfriheten?

La oss begynne med begynnelsen. Striden startet da den tyrkiske kulturforeningen i Wangen bei Olten - en småby på størrelse med Vossevangen - søkte om tillatelse til å bygge en seks meter høy minaret på taket til sitt islamske samfunnhus. Naboer likte planene dårlige og startet en gruppe for å stoppe dem. De lokale myndighetene avslo også byggesøknaden, men kulturforeningen vant frem med en klage til departementet og vant også i rettssaker anlagt av gruppen av motstandere og av kommunen.

Minareten ble bygget i sommer. Det er ikke snakk om et spesielt prangende byggverk; det finnes langt mer prangende kinarestauranter. Denne minareten blir også stående, siden forbudet ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

Også noen andre steder i Sveits har muslimske menigheter lansert planer om å bygge moskeer med bønnetårn, med tilsvarende lokal motstand, ut fra en miks av motiver: estetiske, religiøse, nasjonalistiske. Denne muligheten har Schweizerische Volkspartei (SVP) - som i løpet av de siste to tiårene har gått fra å være et bondeorientert sentrumsparti til å bli et populistisk høyreparti - begjærlig grepet. SVP har dominert den såkalt Egerkinger-komiteen - som har frontet forslaget.

Partiet har tidligere markert seg med blant annet enn valgplakat der Sveits plukkes på av tre glupske ravner, og med en plakat der tre hvite sauer sparker et sort får ut av landet, under slagordet «Skap sikkerhet». I begge tilfellene var innvandringspolitikk temaet.

I motsetning til de ekstreme høyrenasjonalistiske partiene i f.eks. Flandern (den nederlandskspråklige regionen i Belgia), Frankrike og Tyskland er imidlertid ikke SVP er parti med tydelige fascistiske røtter. Dette er et ganske tradisjonelt høyrekonservativt parti med en svært isolasjonistisk profil. Partiet er skeptiske til både FN og til den økte betydningen av internasjonal lov, som de mener truer det sveitsiske direktedemokratiet.

Når det gjelder det siste har de et poeng, menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vil neppe se med blide øyne på minaretforbudet dersom saken kommer opp der.

Det andre partiet som er solid representert blant motstanderne er den Føderale Demokratiske Unionen.

Bak det heller meningsløse navnet skjuler det seg et lite, kristent parti som har markert seg med saker som i Norge gjerne kobles til den konservative kristenbevegelsen: de er krasse abortmotstandere, motstandere av aktiv dødshjelp, motstandere av Sveits' relativt liberale narkotikapolitikk og de hevder å forsvare «bibeltro» kristendom. Partiet oppstod i 1975 etter en splittelse i det sterkt høyrenasjonalistiske partiet Sveitserdemokratene, som den gang het den Nasjonale Aksjonen mot Overfremmedgjøring av Folk og Hjem.

Partiet er godt fornøyd med avstemningsresultatet og skriver på nettsidene sine at de «oppfordrer det sveitiske folket til å leve i tråd med de jødisk-kristne verdiene» og at de anser «en klar og troverdig bekjennelse til den kristne tro og til bibelske livsprinsipper» som «den beste og mest effektive måten å hindre den pågående islamiseringen og forfallet av kristne verdier».

I en debatt i programmet «I kveld» på NRK2 1. desember var Per Willy Amundsen (FrP) - tross sin skepsis mot minaretforbudet - snar til å trekke linjer til kampen for sekularisme i Europa, den gang kristendommen var motstander. Han lot til å forstå minaretforbudet i et tilsvarende lys. Det er en misforståelse.

På tross av at også en del radikale feminister støttet forbudet - med utgangspunkt i kvinneundertrykking innen islam - var minaretforbudet en seier for sveitsiske isolasjonister og for konservative kristne. Snarere enn å representere et skille mellom stat og religion, var flertallets syn en støtte til en usunn kobling mellom de to. Sveitsiske jøder har ikke nølt med å påpeke det problematiske i forbudet. Herbert Winter, leder for den største jødiske organisasjonen i landet, kommenterte tørt:

«Som jøder har vi gjort våre egne erfaringer. I flere hundreår ble vi ekskludert: vi fikk ikke lov til å bygge synagoger. Vi ønsker ingen repetisjon».

En repetisjon ble det. Hvordan gikk det til? Hvordan klarte disse to partiene - som langt fra representerer flertallet av sveitsere - å vinne flertallets tilslutning til et angrep på grunnleggende menneskerettigheter?

Langt på vei er svaret at seieren kom på grunn av andre partiers feighet. På tross av klare standpunkt har ikke de andre partiene i Sveits drevet en kampanje som kan måle seg med minaretmotstandernes aktivitet og aggressivitet. Debatten ble overlatt til fryktkampanjer og overdrivelser fra islamofobisk hjørne, drevet frem av anti-islamsk propaganda av samme type som florerer på nettet, også på norsk.

Men sveitsiske politikere har ikke bare vært feige i å konfrontere minaretmotstanderne. De har også vært unnlatende når det gjelder å gripe tak i blant annet kvinneundertrykking og reaksjonært tankegods i deler av landets muslimske miljøer. Dermed har de overlatt scenen til minaretmotstanderne, som var snare til å gripe sjansen. På nettsidene deres kan man finne en folder fra «Kvinner mot islamisering»: Forsvar våre rettigheter, heter det, og det fokuseres på motstand mot æresdrap og kjønnsapartheid.

På toppen av det hele ville lokale myndigheter i noen kantoner ikke la forbudskampanjen henge opp kampanjeplakaten - der det rød-hvite sveitsiske flagget var dekket til av en kvinne med burka og en haug missilformede, sorte minareter. Kampanjen svarte med å lage en ny plakat med teksten: «Sensur. Enda en grunn til å si ja til minaretforbudet». Slik var det muslimene som fikk svi for en misforstått politisk korrekthet der man istedenfor å konfrontere illiberale standpunkt prøvde å late som om de simpelthen ikke fantes. Slik var det reaksjonære krefter klarte å gi et nytt spark til europeisk politikks nye sorte får: muslimene.

Kommer norske politikere til å ta lærdom av det? Det er lov å håpe.

Øyvind Strømmen er frilansjournalist med bakgrunn i religionsvitenskap. Han har skrevet den engelskspråklige boka Eurofascism, som kan kjøpes her og leses her.