Humanisme er en betegnelse som kan bety flere ulike ting, også i livssynssammenheng. Det gir for eksempel mening å snakke både om kristen og muslimsk humanisme. Allikevel velger Human-Etisk Forbund, på linje med sine søsterorganisasjoner i en rekke land, å bruke humanisme som betegnelse på sitt eget, sekulære livssyn.

I 2006 formulerte Human-Etisk Forbund Norsk Humanistmanifest 2006. Manifestet var et svar på noen av de utfordringer en sekulær livssynsorganisasjon, som ikke har noen hellige skrifter å forholde seg til, står overfor. Det er ikke en eviggyldig tekst eller en trosbekjennelse man må slutte seg til for å kunne være medlem av forbundet. Det er ganske enkelt det man på et gitt tidspunkt ble enige om var den best mulige formuleringen av livssynets innhold.

Annet avsnitt i manifestet begynner: «Humanismens virkelighetsforståelse, etikk og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet.» Her oppsummeres de tre delene som det er vanlig å si til sammen utgjør et livssyn: en virkelighetsforståelse, en etikk og et menneskesyn. Disse tre delene henger tett sammen, men det gir allikevel mening å se på dem hver for seg.

Dette knytter livssynet tett opp til en vitenskapelig tenkemåte, eller kanskje heller til de idealer som preger vitenskapen på sitt beste.

Humanismen er rasjonell. Dens virkelighetsforståelse er «basert på fornuft og erfaring» og på «rasjonell og kritisk tenkning». «Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap», heter det i manifestet. Dette knytter livssynet tett opp til en vitenskapelig tenkemåte, eller kanskje heller til de idealer som preger vitenskapen på sitt beste.

Disse idealene er slik formulert i manifestet: «Humanismen fremholder verdien av undring og anser at pålitelig, etterprøvbar kunnskap blir til gjennom en pågående prosess av observasjon, evaluering og revisjon. Vitenskapelige teorier og resultater er ikke eviggyldige sannheter og må underlegges kritisk granskning og etterprøving.»

Samtidig understreker manifestet at vi må være kritiske også til vitenskapen: «Teknologi og vitenskap er midler til å skape en bedre verden, men må anvendes med varsomhet. Vitenskapen gir metodene, vi har alle et ansvar for å fastsette målene.» Hvilke mål vi ønsker å oppnå handler like mye om livssynets to andre pilarer, etikken og menneskesynet.

Om etikken sier manifestet: «Humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur og erfaringer og at de har vår forståelse og omsorg for andre som grunnlag.» Denne etikken er dennesidig, det vil si at den er skapt av mennesker, for mennesker, i denne verden. Det er en human etikk. Eller en humanetikk om du vil.

Denne humane etikken henger nært sammen med humanismens menneskesyn, noe som fremkommer av neste setning: «Vi har en naturlig evne til å leve oss inn i andres situasjon, som kommer til uttrykk gjennom vår samvittighet og som gjør oss til moralske vesener.»

Humanismen er uten en guddommelig dimensjon. Det har dramatiske konsekvenser for menneskesynet. Mennesket er et produkt av evolusjonen, på linje med alle andre dyr. Vår evne til empati og vår samvittighet er naturlige evner, produkter av vår utvikling.

Mennesket er dessuten grunnleggende et flokkdyr, vår evolusjon har foregått innenfor rammene av flokken, og så vel empati og samvittighet som evnen til samarbeid og behovet for normer og regler, er fundamentale deler av det å være menneske.

Vi er med andre ord dyr med fornuft og moral. Og som dyr flest skal vi dø. Ingenting av det vi vet om verden tilsier at det skulle være noe liv etter døden. Livet er her og nå. Det er opp til oss å gjøre det beste ut av det, alene og i fellesskap med andre.

Manifestet sier det slik: «Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser.»

Men mening må skapes av noe. Den blir ikke til i et vakuum. Manifestet igjen: «Humanister lar seg inspirere av naturen og av den mangfoldige kulturen mennesker har skapt og skaper. Humanismen anerkjenner kunstens betydning for personlig utvikling og tilfredshet og fremholder dens evne til å gripe inn i og forandre våre liv.»

Dette, i kort trekk er det humanistiske livssyn, slik det ser ut fra Human-Etisk Forbund hjørne av livssynslandskapet. Det er ikke alle som er tilfreds med en slik forståelse. For eksempel finnes det de som mener at et livssyn først og fremst handler om ens forhold til det guddommelige – og konsekvensene dette forholdet har for ens syn på tilværelsen. I et slikt perspektiv er det sentrale med livssynet forbundet forfekter dets ateisme – fraværet av en gudstro.

Fraværet av en gudstro virker ikke – i det minste ikke i vår sekulære del av verden – definerende på ens holdning til verden på samme måte eller i samme grad som en gudstro gjør.

Det er forståelig at det kan se slik ut fra et troende ståsted, der ens gudstro er et avgjørende element i ens identitet. Det er ikke like innlysende sett fra humanismens hjørne. Fraværet av en gudstro virker ikke – i det minste ikke i vår sekulære del av verden – definerende på ens holdning til verden på samme måte eller i samme grad som en gudstro gjør. Dette fraværet er helt enkelt ikke det sentrale aspektet ved humanismen som livssyn.

Hvis man med livssyn forstår – slik humanister gjerne gjør – et trehodet troll bestående av virkelighetsforståelse, menneskesyn og etikk, er ikke det å være ateist i seg selv et livssyn. Det er et utgangspunkt for å velge livssyn, men ikke et livssyn i seg selv. Humanismen er et av flere livssyn man som ateist kan velge blant.

Humanismen forsøker ikke å besvare mange av de eksistensielle spørsmål som for eksempel kristendommen (i det minste delvis) gir svar på. Men den gir, gjennom sin vekt på dannelse og en fri, kritisk tanke, metoder for å besvare disse spørsmålene så godt det lar seg gjøre i fravær av en åpenbaring.

Det som skiller livssynet humanisme fra for eksempel en kristen eller en buddhistisk humanisme, er at de humanistiske kjerneverdiene er en grunnleggende og nødvendig del av livssynet. Man kan godt være kristen uten å være humanist. Man kan godt være buddhist uten å være humanist. Men man kan ikke godt ha et humanistisk livssyn uten å være, vel, humanist.