Publisert: 19.11.2007

En jøde strander på en øde øy. Det første han gjør er å bygge seg et hus. Det neste han gjør er å bygge en synagoge. Så bygger han en synagoge til. Og så slår han seg til ro og lar dagene gå.

Etter et par år kommer en båt forbi og redder den skipsbrudne. Kapteinen drar ham til side og spør: "Jeg forstår hvorfor du bygde et hus og en synagoge. Men hvorfor i alle dager bygde du en synagoge til?"

Jøden ser uforstående på ham og utbryter: "Det er da innlysende! Der er synagogen hvor jeg var dag har dyrket min gud. Og det der er synagogen hvor jeg aldri ville drømme om å sette mine ben!"

Dette er en av de morsomste jødevitsene jeg vet om. Og jeg kan alltids unnskylde meg med at jeg hørte den av (den jødiske) guiden i gettoen i Venezia. Hun fortalte én til, men den er såpass ubehaglig i sin bekreftelse av stereotypier om jøder, at jeg sjelden gjenforteller den.

Vitsen om den skipsbrudne er derimot morsom, blant annet fordi den bekrefter noe alle som har hatt noe særlig med jødiske miljøer å gjøre vet: Jøder er absolutt ikke fremmede for interne stridigheter eller ubehøvlede krangler.

Litt som humanister, med andre ord.

Forskjellen er at det ikke er en utbredt stereotypi at humanister er særskilt velorganiserte og driver en pågående politisk kamp for et sett mål de er aldeles enige om, alle som én.

Forestillingen om jødene, og særlig amerikanske jøder, som ekstremt mektige og velorganiserte, er derimot dypt rotfestet i europeisk kultur, langt mer enn vi liker å tro. Det er en slags default-setting, som mange henfaller til uten å tenke seg om.

Et av de mer deprimerende eksemplene den siste tiden, deprimerende fordi det kommer fra en ledende humanist, er følgende uttalelse fra Richard Dawkins, i et intervju med The Guardian:

"When you think about how fantastically successful the Jewish lobby has been, though, in fact, they are less numerous I am told - religious Jews anyway - than atheists and [yet they] more or less monopolise American foreign policy as far as many people can see. So if atheists could achieve a small fraction of that influence, the world would be a better place."

Tilsynelatende er utsagnet ganske uskyldig. Det er vel til og med ment som et kompliment til amerikanske jøder. Men Dawkins har her tråkket over den fine linjen mellom å snakke om hva noen jøder gjør og hva jødene, i bestemt form entall, gjør. Det kan kanskje synes som semantisk flisespikkeri å påpeke dette, men forrige århundre bør ha lært oss at det å skille mellom dem er livsviktig.

Problemet med Dawkins utsagn er følgende: Han håper at ateister kan jobbe sammen, som en samforent gruppe, for å nå et konkret mål om politisk makt. Som eksempel på en slik gruppe bruker han amerikanske jøder.

Men påstanden om at amerikanske jøder er fryktelig mektige, veldig velorganiserte og sammen - alle sammen - jobber mot et felles politisk mål, er både dum og kunnskapsløs. For det første: Amerikanske jøder er på ingen måte en samforent gruppe. De jobber ikke sammen, tvert i mot, de krangler så busta fyker, og de jobber ikke mot et felles mål om politisk makt for jøder som gruppe.

Rett nok finnes det jødiske pressgrupper, noen av dem med betydelig politisk innflytelse, men det finnes ingen "jødelobby".

Påstandene om at verden skulle se slik ut er ikke hentet fra virkeligheten, de er hentet fra verdensforståelsen til antisemittiske konspirasjonsteoretikere. Hvis du legger til at jødene jobber i det skjulte og undergraver "våre" nasjonale interesser, så har du 30-tallets antisemittisme i et nøtteskall.

Nå må jeg understreke at jeg på ingen måte tror Dawkins er antisemitt. Men han har valgt et veldig dårlig eksempel, dårlig både fordi det er basert på gale premisser og fordi premissene det er basert på har en svært dårlig historisk klang.

Og kanskje er jeg særlig var for antisemittiske ideer i humanistkretser, etter følgende opplevelse: For et års tid siden holdt jeg et foredrag i Humanismens hus om skeptikerbevegelsens gjøren og laden. Jeg trakk blant annet frem konspirasjonstenkning som et sentralt tema for skeptikere og viste til Holocaust-benektelse som et eksempel på en moderne konspirasjonsteori som ikke er morsom i det hele tatt.

I pausen kom en velkledd dame i femtiårene bort til meg og lurte på om "vi ikke hadde sett litt på det motsatte, nemlig påstandene om at seks millioner jøder skulle ha blitt drept av nazistene. For det er jo en helt latterlig tanke at de skulle ha klart å brenne så mange i krematoriene sine ..."

Måten hun fremla argumentene sine på, tydet på at hun hadde dratt disse poengene mange ganger i selskapslivet, uten å møte motstand. Og jeg er redd det er mange som henne der ute. Jeg kjenner et par selv.

Tanken om jødene som en unik, mektig, samforent og maktsyk gruppe er dypt rotfestet i europeisk bevissthet. At de skulle ha manipulert historieforskningen for å tjene sine interesser er bare et sjeldent kvalmende utslag av denne tenkningen. Beskyldningen kommer gjerne fra personer som i likhet med damen i Humanismens hus (ifølge andre tilstedeværende) har vandret den dessverre langt fra uvanlige veien fra palestinavenn til antisemitt.

Men for å ha sagt det: Selvsagt er ikke antisemittismens uhyggelige utslag noen unnskyldning for overgrep fra Israelsk hold i dag. Og problemet med at mennesker reduseres til en gruppetilhørighet har da også rammet andre enn jøder. I dagens Norge skjer det oftest ved at man snakker om muslimene i bestemt form, som om alle muslimer var enige i ett og alt.

Det spesielle med antisemittismen, er at rasisme kombineres med en konspirasjonsteori om at jødene er en mektig og ond kraft som aktivt undergraver samfunnet. Lignende forestillinger finner vi i retorikken i forkant av folkemordet på tutsiene i Rwanda og på armenerne i Tyrkia. Vi finner det også hos noen av de mest konspiratorisk anlagte islamkritikerne. Dette er rasismen på sitt farligste.

Europeiske jøders skjebne i forrige århundre, burde en gang for alle ha lært oss hvorfor det er en livsfarlig vei å legge ut på.