Det er deilig å se at det endelig blir litt oppmerksomhet og god gammeldags indignasjon over Den norske kirkes medlemsregister. Mens det tidligere "bare" har angått dobbeltregistrerte medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, er det nå de mange som har trodd at de ikke var medlemmer noen steder som har gitt indignasjonen ansikter.

Bakgrunnen for at vi nå får denne opprydningen, er ikke først og fremst et ønske om å rydde opp, men ønsket om å mobilisere folk til å delta i høstens menighetsrådsvalg i Den norske kirke - og slik styrke demokratiet i Den norske kirke. Det er igjen er en av forutsetningene for gjennomføringen av forliket om skille av stat og kirke. Menighetsrådsvalget skal i god statskirkelig samrøreånd skje på samme tid og sted som stortingsvalget, men bieffekten av dette er altså at vi vil kunne få en opprydning i Den norske kirkes medlemsregister.

Kirkeminister Trond Giske kaller dette "den største og mest massive opprydningen som er gjort". Det er riktig, men dette er en opprydning politikerne burde ha sørget for allerede i 1998, da registeret ble opprettet med utgangspunkt i Folkeregisteret. Når man først gjorde det på denne måten, burde man ha sendt ut brev til alle som var havnet i registeret med informasjon om at de stod registrert som medlem i Den norske kirke og gitt dem sjansen til å rette dette hvis de mente dette ikke var riktig. Da hadde kanskje ikke folk blitt så sinte som mange er blitt etter å ha funnet ut at de er stått oppført som kirkemedlemmer hele denne tiden.

Når det nå gjøres er det som en bieffekt av valgkortutsendelsen og i form av et grått lite felt nederst på valgkortet. Meningen er at feilregistrerte skal signere og returnere valgkortet for å bli strøket fra medlemsregisteret. Sannsynligvis har mange valgkort gått i søpla uten at mottakeren oppdaget at det innebar en mulighet for oppretting av feilregistreringen.

Men det er også mulig for "ordinære" kirkemedlemmer å benytte valgkortet til utmelding. Riktignok advarer kirkens representanter mot det, fordi informasjonen da bare blir registrert i det sentrale medlemsregisteret og ikke i noen kirkebok. Det er "kirkebøkene som er det rettslig bindende dokument, og kirkebøkene er riktige", sier for eksempel kirkerådets leder Nils Tore Andersen. Det er riktig at kirkebøkene er det rettslig bindende dokumentet formelt etter loven, men dette må karakteriseres som en sovende lovparagraf. For som Kristin Mile sier i denne Fritanke.no-saken, for alle praktiske formål, er det kirkens sentrale medlemsregister som brukes.

For til tross for all understreking av at det er kirkebøkene som gjelder, er denne middelalderske registreringsmetoden i dag utdatert som informasjonskilde om folks status i forhold til kirka. I praksis har ikke kirken noe annet medlemsregister enn det sentrale. Kirkebøkene er fullstendig ubrukelige, og kan ikke med noen som helst rimelighet hevdes å være et fungerende medlemsregister. Informasjonen om de aller fleste er spredt over en rekke kirkebøker landet over og kommer aldri til å samkjøres. Derfor er det ingen grunn til ikke å bruke valgkortet til å melde seg ut. Det er bare det sentrale registeret som teller.

Vil alt så være i orden med medlemsregisteret til Den norske kirke etter dette?

Neppe.

For det første sliter medlemsregisteret fortsatt med uforklarlige barnesykdommer som gjør at folk som er utmeldt - også etter 1998 - og/eller vitterlig strøket fra det sentrale medlemsregisteret, havner inn igjen. Om dette er datafeil eller menneskelig svikt, kan ingen gi fullgode svar på, men det skjer litt for ofte.

For det andre var det bare medlemmer (reelle og feilregistrerte) over 15 år som fikk tilsendt valgkort til menighetsrådsvalget. Alle feilregistrerte under 15 år står således fortsatt registrert, så lenge deres foreldre ikke sjekker barnas medlemsstatus.

Feilregistrerte under 15 år er det forresten bare barn hvor begge foreldre ikke er medlemmer av Den norske kirke (men likevel feilregistrerte) som er. Ifølge kirkelovens § 3 om "Tilhørighet og medlemskap" er det nemlig slik at "Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem". Ja, videre heter det faktisk "Hvis en av foreldrene ikke er medlem av Den norske kirke, kan (min uthevning) de melde fra til kirkebokføreren at barnet ikke skal anses å høre inn under denne". Barn hører altså som en hovedregel inn under Den norske kirke. (Faktisk sier loven at foreldre som ikke er medlemmer i kirken kan gi beskjed om at deres barn skal høre inn under kirken.)

Men de tilhørige mellom 15 og 18 år er jo ikke fullverdige medlemmer - det vil si døpt, og heller ikke konfirmert - så de har heller ikke stemmerett ved kirkevalget og har heller ikke fått valgkort, som Humanistisk Ungdom påpeker. Humanistisk Ungdom har forøvrig bedt Datatilsynet se på tilhørigeordingen.

Kirkens sentrale medlemsregister gjør derimot ingen forskjell på medlemmer og tilhørige i statistikken. Og til tross for at aldersgrensen for å velge livssyn selv er 15 år, blir alle tilhørigregistrerte stående fram til de er 18 år. Hvis de ikke er døpt innen da, skal de strykes. Eller som en kirkeverge ble sitert på i lokalavisen: "Etter det er alle frie til å melde seg selv ut."

Ifølge tall oppgitt av Kirkerådet, var det pr 1.1.2008 134.477 tilhørige i medlemsregisteret, pr 1.1.2009 inneholdt det 142.000 tilhørige. Registeret inneholder til enhver tid nyfødte som snart skal døpes, og fratrukket disse kom Fritanke.no i 2008 fram til at omkring 113.000 av dem var tilhørige over "dåpsalder", hvor det sannsynligvis heller ikke eksisterte planer om dåp. Ser vi på fødselstallene fra 2008 viser det seg at i underkant av 18.000 barn ikke ble døpt i Den norske kirke. Tilhørigregisteret øker altså med en del tusen hvert år.

Hvordan sørge for at opprydningen i kirkens medlemsregister fortsetter?

Hvis staten virkelig ville rydde opp, kunne selvangivelsen ha blitt brukt til å be folk bekrefte/avkrefte medlemskap i Den norske kirke. Ideelt sett burde tilhørigeordningen opphøre, og i hvert fall burde alle 15-åringer i tilhørigregisteret blitt tilskrevet og informert om sin tilhørigestatus, med tilhørende mulighet til å bli strøket.

Og hvis Den norske kirkes representanter virkelig mener at de ønsker full opprydning, burde de arbeide for disse endringene.

Men det er vel større mulighet for at den eneste videreopprydning vi vil se, er fortsatt storslått stat og kirkelig samrøre av menighetsrådsvalg og offentlige valg, med medfølgende utsendelse av kirkelige valgkort til alle stemmeberettigete medlemmer annethvert år.