Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Hva med de som jobber på den kinesiske landsbygda og aldri får høre om Jesus? Blir de frelst? Foto: Shutterstock

Bokomtale «Hva med de andre?»

Litt rart at en biskop spør om dette

– På tampen av sin yrkeskarriere skriver altså Nordhaug denne boken. Det mer enn antyder at dette er et ømt punkt for kirken, skriver tidligere prest og nå HEF-tillitsvalgt Dagfinn Ullestad.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.08.2020 kl 08:22

Dagfinn Ullestad er tidligere prest, men har nå blitt tillitsvalgt i Human-Etisk Forbund. Les historien hans i Fri tanke nr. 2-2020. Foto: Henrik Hanselmann


Denne lille boken på rundt 150 sider er skrevet for kirkens egne medlemmer, og ikke for sekulære humanister. Vi får et innblikk i kirkens indre dialog om oss ikke-troende: Hvordan vil det egentlig gå med oss til slutt? Da snakker vi altså helt til slutt, på dommens dag.

Jeg minnes problemstillingen fra diskusjoner i det kristne ungdomsmiljøet jeg tilhørte som ung: Men hva med de andre, de som ikke har hørt, osv. Det oppleves litt rart at en biskop stiller det samme spørsmålet, 45 år senere, på tampen av sin yrkeskarriere!

Et tilbakevendende spørsmål altså, som mer enn antyder et ømt punkt for kirken. Den ønsker jo å være inkluderende, raus og åpen. Men lignelser og jesusord i Det nye testamentet (NT) er ikke alle inkluderende. Det erkjenner også Nordhaug. Faktisk sier han at det er flere tekster i NT som peker mot en mulig fortapelse for dem som ikke tror, enn tekster som antyder en frelse for alle.

For det finnes enkelte utsagn i NT som peker mot en frelse som til sist skal omfatte alle, som i 1. Korinter kap. 15, 28, hvor det står at «Gud (til sist) skal være alt i alle». Dette lille verset har skapt åpning i teologiske diskusjoner for å senke skuldrene litt når det kommer til den siste dom. Spørsmålet er om disse enkeltstående vers kan oppveie alle tekstene som peker mot et evig skille.

Biskopen går nokså åpent og utforskende ut. Med en lett innføring i religionsteologiske hovedretninger, altså hvordan man teologisk tenker om de andre, skal leseren få et verktøy til å tenke videre. Vi hører om eksklusive og inklusive tradisjoner, og aner betydningen. Men det blir mye teologiske overveielser av tolkningstradisjoner som antakelig har begrenset interesse for sekulære.

Jeg blir litt skuffet over at biskopen lar de store underliggende dogmene få stå i fred. Han verken diskuterer eller går dypere inn i selve forestillingen om en siste dom, eller behovet for frelse. Disse spørsmålene danner grunnlag for kirkens syn på mennesket. Hvordan dette skal løses, er mindre interessant for oss utenfor dette virkelighetsbildet. Men vi legger merke til beskrivelser som «tragisk eksistens» som mulig utfall av dommen. Fra kirkelig hold tror jeg det er mange som ikke helt tar inn over seg rekkevidden av hvilke ord de bruker.

Halvor Nordhaug:
Men hva med de andre?
Vårt Land Forlag, 2020


Interessant er hvordan Nordhaug lander avveiningen av Bibelens mange tekster. For det er en del av dem. Han velger å vektlegge verset som sier at Jesus etter sin død, og før oppstandelsen, «forkynte for de døde», og at alle de som er i dette mellomstadiet på nytt får en sjanse til å akseptere Guds nåde og dermed gis mulighet til å få del i frelsen.

Denne setningen er faktisk også med i kirkens trosbekjennelse: «for ned til dødsriket». Det minner meg litt om Dante og Den guddommelige komedie, og synes påfallende nært en tanke om skjærsilden, tanken om en renselse og vei mot håp og lys i det evige. Bak finnes også premisset om menneskets frie vilje, at alle skal få en rettferdig sjanse til å si ja eller nei. Men bokens format åpner ikke for å gå dypere inn på den frie vilje, eller den kirkelig betente tradisjonen om predestinasjon, eller forutbestemmelse.

Boken begynner lett og informativt, men preges likevel av utfordringen med å harmonisere bibeltekstene. Det er en teologisk øvelse hvor bibelsyn og ståsted blir tydelig. Boken er blitt karakterisert som modig og åpen, kanskje fordi Nordhaug synes å være i bevegelse. På tross av det opplever jeg at bokens konklusjoner bekrefter inngangsposisjonen, og derfor ikke blir så interessante. Nordhaug opererer innenfor et teologisk grunnsyn hvor de store trossannhetene står fast.

Det viktigste bidraget er kanskje hans vektlegging av dialogen som verktøy i spørsmål som skiller. Det er relevant i fellesskapet rundt tro og livssyn, som Human-Etisk Forbund deltar i mange steder i landet. Og i siste kapittel går Nordhaug inn på kirkepolitikk og å være kirke i et pluralistisk samfunn. Dialog blir igjen sentralt og berører erfaringer mange i kirken nok kjenner seg igjen i. Nordhaug fremhever betydningen av å få kjennskap til andre, som igjen kan føre til vennskap. En god erfaring mange antakelig kan skrive under på, og som kanskje også er en av våre viktigste beveggrunner.

Hans forsvar for skolegudstjenestene kommer ikke som en overraskelse. Argumentet for å opprettholde noe som også kan oppleves som skiller, er at elevene tidlig vil kunne lære å leve med forskjellighet. Måten vi håndterer dette på er avgjørende, og som også gir trening i å leve med ulikhet. Det som i utgangspunktet er krevende for fellesskapet kan da bli en styrke, altså å forstå og oppøve evne til å håndtere ulikhet, er Nordhaugs argumentasjon.

Svakheten med en så liten bok, er som også her at forfatteren ikke går veldig dypt i tematikken. Styrken er at flere leser, men i dette tilfellet er nok ikke sekulære målgruppen.

Nøkkelord