KOMMENTAR: Det er mye lettere å lese bøker eller artikler av folk man er enig med, ikke sant? Man får en bekreftelse på at man har tenkt riktig – at man har skjønt noe. Selvbildet styrkes. Hjernen fyrer av endorfiner og dopamin. Det kjennes godt. Man blir litt avhengig.

Vi har alle denne trangen til å forstå noe, til å greie å overbevise andre, og kanskje til å føle oss litt bedre enn dem. Alt dette driver oss i retning av å holde fast på det vi har bestemt oss for – ikke gi slipp på det.

Det er mye positivt i disse kreftene. De driver oss til å finne ut nye ting. De får oss til å engasjere oss i politikk og debatter. De driver diskusjonene over søndagsmiddagen og i kommentarfeltene på internett. Det er her engasjementet kommer fra. Det er en bra ting.

Baksiden av medaljen

Men medaljen har en bakside. Det sterke ønsket om å ha rett, kan få oss til å begynne med konklusjonen, gjøre et stort nummer ut av alt som støtter den og se bort fra alt annet.

Derfor trenger vi en grunnholdning som hele tiden tvinger oss til å være kritiske til oss selv og det vi står for – som gjør at vi systematisk utfordrer våre grunnantagelser, våre dogmer, og der det å innrømme feil ikke anses som et nederlag, men som en seier.

Vissheten om hvor viktig det er å tenke kritisk rundt egne oppfatninger er dessverre ikke like utbredt som tendensen til å låse seg fast i dogmer. Det krever litt mer anstrengelse. Og hvis vi tvinges til å endre kurs, gjør det faktisk litt vondt. Spesielt hvis vi har investert tungt i påstandene. Da er det fristende heller å hoppe i skyttergrava og forsvare seg med andre ting enn saklige argumenter. Personangrep, anekdoter, kirsebærplukking, konspirasjonsanklager og latterliggjøring. Verktøykassa er innholdsrik.

Basert på etterprøvbar kunnskap

Human-Etisk Forbund er et humanistisk livssynssamfunn som er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet. Humanismen har ikke en fastlåst virkelighetsforståelse, men anser at pålitelig, etterprøvbar kunnskap om verden blir til gjennom en pågående prosess av observasjon, evaluering og revisjon.

Lar vi rasjonalitet, vitenskap og kritisk tenkning styre engasjementet vårt på det empiriske området, sikrer vi oss mot å brenne av kruttet vårt på tullball. Skal vi greie å identifisere virkelige farer og trusler, må vi la engasjementet vårt styres av rasjonalitet og vitenskapelig konsensus. Hvis ikke risikerer vi å lage en masse oppstyr rundt ting som egentlig ikke er et problem. Og da kan jo det virkelige problemet gå under radaren.

Vitenskapen er ikke perfekt eller feilfri, men det er den beste metoden vi har for å komme til kunnskap om den empiriske virkeligheten. Den har lært oss alt vi i dag vet om verden og universet, og det er sannelig ikke dårlig. Selv om det fortsatt er mye vi ikke vet og forstår, er det god grunn til å tro at ny kunnskap også i fremtiden vil bli avdekket ved hjelp av vitenskapelige metoder.

Sannheten om maten vi spiser?

Hvorfor skriver jeg så mye om dette? Jo, fordi det er relevant for å forstå oppstusset som har oppstått rundt et møte i regi av Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund onsdag kveld. Fylkeslagets temamøtekomité har invitert Niels Chr. Geelmuyden til å holde foredrag med tittelen «Så hva skal vi spise? Sannheten om maten vi spiser og hva vi kan gjøre med det».

Et fylkeslag av Human-Etisk Forbund, en livssynsorganisasjon der vitenskap sees som avgjørende for virkelighetserkjennelsen, har altså invitert en person for å presentere sannheten om noe. Da er det ikke urimelig å forvente at påstandene er forankret i vitenskap. I det minste bør ikke påstandene være faglig diskreditert av stort sett alle fagfolk som har orket å befatte seg med dem. Det siste er dessverre tilfellet når det gjelder Geelmuyden.

Plukket fra hverandre

Av de som har orket å engasjere seg, finner vi seniorforsker Arne Grønlund ved Bioforsk på Ås. Han går hardt ut og skriver at Geelmuyden «ikke forstår det han skriver om». Administrerende direktør i Mattilsynet, Harald Gjein, karakteriserer Geelmuyden utspill som feilslutninger. Forskningsleder for fiskehelse ved Havforskningsinstituttet og professor II ved Universitetet i Bergen, Øivind Bergh, mener Geelmuyden, i sin kritikk av norsk fiskeoppdrett, gjør seg skyldig i faktafeil, fusk og kverulering.

Mest grundig til verks går blogger og forfatter Gunnar R. Tjomlid. Han tar systematisk for seg ti påstander om mat fra Geelmuyden, og plukker dem fra hverandre en etter en, med henvisninger til forskning og vitenskapelige kilder hele veien. I går publiserte Tjomlid en ny bloggpost der han imøtegår en av Geelmuydens siste påstander nemlig at «halvparten av alle barn i USA snart kan ha autisme på grunn av sprøytemidler i jordbruket».

Ingen fagpersoner har forsvart Geelmuyden. Hadde det vært en reell vitenskapelig uenighet rundt spørsmålet, hadde fagfolk som er uenige med Grønlund, Gjein og Bergh ikke vært sene med å kaste seg over tastaturet. Det har ikke skjedd.

Avslørende svar

Geelmuydens svar på kritikken er avslørende. Den har definitivt ikke vært preget av den standarden man forventer av noen som diskuterer på vitenskapelige premisser. Hvis det var Geelmuyden som hadde forskningen på sin side, kunne han jo bare ha skrevet saklig, begrunnet og henvist til den brede forskningen han baserer seg på. Ikke noe problem. Det har han ikke gjort. Svarene er fragmenterte, unnvikende og nedlatende.

Matttilsynet er ifølge Geelmuyden «opptatt av å betjene mektige næringsinteresser», og Tjomlids bruk av Mattilsynet og seniorforsker Arne Grønlund som kilder mener han det er grunn til å «finne en viss muntrasjon i». Svarene er preget av gjentakelser av tilbakeviste påstander, manglende imøtegåelse av avslørende kritikk, mistroisk konspirasjonstenkning og forsøk på latterliggjøring. Alt dette klassiske reaksjonsmønster når pseudovitenskap møter kritikk.

For oss som har fulgt tankegangen og ideologien i alternativmiljøet en stund, spretter alle de røde flaggene opp når det gjelder Geelmuyden. Han tviholder på ideene sine og nekter å nyansere seg uansett hva de andre sier. Han har vitenskapelig konsensus mot seg, men bortforklarer dette ved at folk er i lomma på den ene eller andre eller er upålitelige av andre årsaker. At han tidligere har spredt feilinformasjon og mistillit rundt vaksiner styrker ikke troverdigheten. Alt dette er klassiske trekk ved en dogmatikk som Human-Etisk Forbund av livssynsmessige årsaker har motarbeidet i alle år, av årsaker som skisseres i innledningen.

HEF kan ikke fremme pseudovitenskap

Jeg tror ikke Oslo fylkeslag egentlig har ment å fremme pseudovitenskap i Human-Etisk Forbunds navn. Men det er i praksis det laget gjør ved å invitere Geelmuyden til å presentere «sannheten om maten vi spiser». At de, som en følge av kritikken de har fått, oppfordrer folk til å stille kritiske spørsmål i etterkant av foredraget, holder ikke. Møteregien legger til grunn at foredragsholderen er den fremste autoriteten på temaet. Publikum er henvist til å stille spørsmål. Kommer du med lange appeller og meningsytringer på et slikt møte, er du en møteplager. Det inviteres ikke til jevnbyrdighet. Møtearrangørene kunne ha endret det hele til et debattmøte med flere deltagere da de fikk kritikk. Det kunne ha blitt både interessant og lærerikt. Men det ønsket de ikke.

Da bør de ikke bli overrasket over at mange reagerer. Møtet utfordrer selve kjernen i det Human-Etisk Forbunds står for. Forbundet lanserte tross alt en hel kampanje mot tankegangen Geelmuyden representerer i 2011. At fylkeslaget har fått noen av de mest ytterliggående representantene fra alternativ-Norge som heiagjeng (se kommentarfeltet), bør være en påminnelse om hvilket farvann de har tråkket uti.

Naiv holdning

Uttalelsene fra fylkesleder i Oslo, Atle Sivertsen, tyder på en litt naiv «la alle slippe til»-holdning. Problemet med denne holdningen er at man fort ender opp i en relativisme der alle må få slippe til på lik linje. Det høres jo i utgangspunktet åpent, snilt og liberalt ut. Men når man har et livssyn som vektlegger vitenskap og rasjonalitet, blir det feil å la alle påstander slippe til på lik linje. Denne holdningen ender ofte opp i det som kalles falsk balanse.

Journalister og redaktører i mediene er i ferd med å bli mer bevisst på dette problemet. Hvis det er vitenskapelig konsensus rundt et spørsmål, kan man ikke gjøre et stort nummer ut av marginaliserte dissidenter som mener noe annet enn det store flertallet. Da skapes en konflikt som reelt sett ikke er der. Samlet sett kan dette føre til at mediene ikke lenger formidler et korrekt helhetsinntrykk, slik Vær Varsom-plakatens § 3.2 krever av dem. Det er ikke urimelig å forvente at Human-Etisk Forbund slutter seg de samme prinsippene.

Jeg hører til blant de som mener det er feil av Oslo fylkeslag å arrangere dette møtet. Det handler ikke om påstandene Geelmuyden kommer med. Det handler ikke om at økologisk mat og protest mot genmodifisering og industrialisert matproduksjon ikke kan ha noe for seg. Det handler om at vitenskapen må ligge til grunn også på disse områdene. Ikke minst når Human-Etisk Forbund står som arrangør.

Even Gran ledet i 2011 Human-Etisk Forbunds aksjon Ingen liker å bli lurt.