Anne Holt finner det i Dagbladet 19.08.2011 «helt uproblematisk» at Staten ser ut til å mene at et religiøst livssyn bør ha tilnærmet monopol på sorg i Norge. At den Norske Kirke gjør en jobb når de blir bedt om det er selvfølgelig og den har de gjort godt. Holt derimot levner liten sympati for at enkelte blant oss kanskje kan oppleve det som problematisk at vi blir utestengt når det offentlige Norge skal dele vår felles sorg og medfølelse.

Problemene med tradisjonsmotivert forskjellsbehandling av mennesker og deres livssyn måles heldigvis ikke av om det plager Anne Holt eller ikke. Ei heller er hun målestokken for om andre i Norge er berettiget opplevelsen av at de blir behandlet urettferdig. Respekt for individet, våre forskjeller som mennesker og myndighetenes ansvar og rolle overfor oss alle er langt mer enn hva Anne Holt ser ut til å makte å ta inn over seg.

Enkelte prøver selv i dag å monopolisere vårt behov for samhold og sorg til å gjelde deres religion og dit kan jeg ikke være med. Enkelte ganger oppleves dette til og med som et følelsesmessig overgrep. Ofte blir vi møtt med kulturelle argumenter og sittende igjen med Svarteper når vi påpeker at dette kanskje ikke er helt likeverdig og inkluderende. Anne Holt ser ut til å forsvare og like denne kulturen med forskjellsbehandling, der vi er slaver av vår dårlige fortid. Jeg ber ikke om forståelse fra Holt, men kun om aksept for at vi ikke er forpliktet til å leve i skyggen av vår kulturelle fortid. Det ville vært et lite skritt i riktig retning mot et litt bedre og mangfoldig samfunn om vi en gang for alle pensjonerte slike ideer som forsøker å gjøre oss monogame.

Når kriser skjer virker det på meg som om staten - som jeg håpet skulle representere oss alle - handler som om jeg ikke er inkludert i fellesskapet. Eller krisen utnyttes av noen til å inkludere meg i noe jeg ikke kan stå inne for. Det er svært sårende og stikk i strid med alt det vi kjemper for i vårt samfunn (og som Breivik kjempet mot). Hvis vi ønsker å være helt klare i vår reaksjon til hans galskap burde vår umiddelbare ryggmargsreaksjon vært noe helt annet. Når dette i ettertid blir påpekt, møtes vi av total uforståelighet fra folk som Anne Holt.

Vi som nasjon, og vi som enkeltmennesker, har blitt dypt preget av en ubegripelig tragedie. Jeg gikk (som kronprins Haakon og prinsesse Märtha) på samme barneskole som Breivik og det er fullstendig ubegripelig for meg hvordan den kulturen jeg vokste opp i kunne fostre et slikt monster av et menneske. Det som blir dobbel fortvilelse er når noen ikke forstår når vår verdighet i denne sorgen blir overkjørt eller umyndiggjort.

Livssyn er så personlig at når det offentlige tilsynelatende velger side kan det oppleves som dypt krenkende i situasjoner hvor vi skulle ønske at vi sto samlet. At vi er kulturelt bundet til en religion som opprinnelig var innført med makt har liten eller ingen personlig betydning for mange av oss - snarere tvert imot. De ikke-kristne møtes med skyldfølelse når tradisjonstilhengere som Holt sier «skal dere lage problemer av det og nå?». Vi ble sittende på gjerdet i respekt og ønsket bare å bli inkludert, men mens vi tiet av medfølelse i en veldig vanskelig tid, blir andre av tradisjon inkludert fra starten uten at noen stilte kritiske spørsmål til dem. Vi visste vi ville bli kritisert hvis vi sa noe – og det er den store forskjellen. Hva tenker de familiene som ikke ble inkludert, først av staten og så av Holt?

I Anne Holts kulturelt kristne Norge er det helt greit at ikke-kristne må bite seg i leppen og holde kjeft. Det er greit at prester fra Den Norske Kirke har fritt innpass uavhengig av de involvertes livssyn, det er greit at vi skilter med å ha livssynsfrihet mens vi egentlig har et livssynshegemoni. Det er ikke noe problem at humanister føler seg utestengt fra barnehager, skoler, sykehus, livskrisetilbud, katastrofer og andre offentlige sammenhenger. Det er som med påstanden om at «litt kulturell kristendom tar man da ikke skade av» og glemmer alle de som faktisk har hatt personlig skade av nettopp kristendom og annen overtro. Det gjør særlig vondt når de vi forventer bedre av tilsynelatende er totalt blottet for forståelse for dette.

Ære være toleransen. Jeg er en sterk forkjemper av multikulturalisme og blir inspirert og oppglødd av alle våre spennende forskjeller. Vi trenger alle typer mennesker for å lage en verden. Likevel skiller jeg mellom meg og deg og staten. Mens vi skal og må vise vår individualitet, skal og må staten også representere og beskytte oss begge – på likeverdige kår. Mens tradisjon for noen er nesten like tykt som blod er det ingen unnskyldning for at staten gir særfordeler til eller prioritere en gruppe foran andre. Dette burde vært prinsippet i alle situasjoner, men særlig når vi som i dag står vi overfor et så alvorlig angrep på vårt pluralistiske og inkluderende samfunn. Det er nå vi burde vise at vi ikke faller tilbake på gamle synder og blir monogame og ekskluderende. Ifølge Holt er det visst for mye å forlange, men jeg håper og ber om at det er jeg som tolker hennes ord feil. Alternativet hun presenterer er for meg både skremmende og forhistorisk.

Anne Holt og andre må gjerne gå i Kirken hvis det passer dem for å behandle sin sorg, eller støtte de som gjør det, men jeg ber om at det ofres en smule ettertanke til de som alltid i slike vanskelige situasjoner føler at de havner på bakerste benk. Kanskje vi av og til hadde fortjent å bli inkludert på likeverdige vilkår i fellesskapets markeringer. Kanskje samfunnet vårt til og med hadde blitt enda bedre av det.

Kultur er per definisjon noe som er i konstant forandring, og ikke kun referanser som styrer våre fremtidige handlinger. Vi må lære å stå sammen tross våre forskjeller, og ikke falle for fristelsen å bli monogame og ekskluderende hver gang det røyner på. Der hadde jeg håpet at Holt sto ved vår side.

Andreas Heldal-Lund
Humanist og styremedlem i Human-Etisk Forbund

Les Jens Brun-Pedersens kommentar i Dagbladet, "Da Norge ble hvitt og kristent".