Publisert 16.11.2006

For noen uker siden skrev jeg en litt trist kommentar om at "fargerikt fellesskap"-æraen fra 80- og 90-tallet er over og at kompromissløse islamkritikere som Hege Storhaug og andre har overtatt definisjonsmakten i innvandringsdebatten. Men sannelig var det ikke fortsatt liv i "fakkeltog mot rasisme"-bevegelsen også. Heldigvis. Nærmest alle som har blitt intervjuet i kontroversen rundt begrepet "nordmann" har uttrykt forferdelse over Språkrådets definisjon av begrepet. Ingen har forsvart dem. "Språkrådet er ekskluderende", blir det hevdet. "Alle som bor i Norge er nordmenn", sier andre.

Selvsagt har de et poeng. Det blir merkelig at folk som bodd i Norge store deler av sitt liv, ikke skal få lov til å kalle seg "nordmann", hvis de føler seg norske. Det får være opp til hver enkelt. Ihvertfall er det uklokt av Språkrådet, med sin makt over det norske språk, å definere et begrep som åpenbart er flertydig, slik at folk kan føle seg ekskludert. Poenget mitt i denne sammenhengen er imidlertid at det må være lov til å definere "en nordmann" slik Språkrådet har gjort det, uten å bli møtt med den moralske forargelsen som har blitt dem til del i denne saken. Det hele minner meg om den fordømmelsen man kunne bli møtt med på 80- og 90-tallet hvis bare man så vidt antydet i enkelte venstreradikale kretser at det "kanskje kunne være noen problemer med denne innvandringen også..." Det er rett og slett ikke lov å si slikt!

Det kan virke som om Språkrådets litt ugjennomtenkte svar har fungert som en kjærkommen anledning for en del mennesker til endelig å få demonstrert litt velvilje og raushet overfor innvandrere, etter en tid med tiltagende innvandrerskepsis og kritikk. Og det på en helt enkel og kostnadsfri måte. En generell, innvandringsrelatert begrepsdebatt med Språkrådet som skyteskive, er så befriende enkel. Man kan ikke tape. Man trenger ikke stå til ansvar. Det er bare å gyve løs. Noe ganske annet er det å forsvare det flerkulturelle samfunnet når det er æresdrap og tvangsgifte som står øverst på nyhetsagendaen. Det svir litt mer.

For å få en god fiende i begrepsdebatten har Ny Tid og de fleste andre tolket Språkrådet på verst tenkelig måte, og mellom linjene belemret dem med alle slags negative og kjipe konnotasjoner. De henger igjen i 50-tallet, de er gammelmodige, har ikke fått med seg at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn og så er de litt halvrasistiske i tillegg. Kort sagt alt urbane, kosmopolittiske og pop-venstristiske mennesker hater.

Ny Tids dekning av saken er tendensiøs. Svaret fra Språkrådet beskrives som en "skyllebøtte" og samtlige intervjuobjekter i saken er akkurat like moralsk indignerte som journalisten selv. Jeg synes redaksjonen bør spørre seg selv; Hva hadde skjedd hvis journalisten hadde snakket med noen som synes Språkrådets definisjon var helt grei? Ville uttalelsene ha kommet med i artikkelen? Jeg for min del tror ikke det.

Skal man driste seg til å forsvare Språkrådet avslutningsvis, så er det jo ikke nødvendigvis noen motsetning mellom Språkrådets definisjon, og bindestreksdefinisjoner som norsk-pakistaner eller norsk-kurder, som mange har tatt til orde for. Man kan like godt snu på det og spørre om ikke idealet om at alle skal være "nordmenn", risikerer å ende opp som et assimilert, monokulturelt samfunn, med lav toleranse for annerledeshet. Og det er vel ikke spesielt inkluderende? Var det ikke et fargerikt fellesskap vi ønsket oss da?