I dette innlegget forklarer Rune Vik-Hansen hvordan begrepet metafysikk forstås filosofisk.

Publisert: 15.12.2010

Takk til både Morten Fastvold ("På sporet av en humanistisk åndelighet" i FT 2-2010), Reidar Thorsen og Robin Tande for invitasjon til spennende debatt om metafysikk og dens presumptive forhold til åndelighet (FT 4-2010).

Uenigheten d'herrer i mellom synes å handle om hva metafysikk er og hva det vil si "å tenke så langt det lar seg gjøre for oss mennesker", og det kan ut som om debattantene ikke er uenige, men snakker om forskjellige ting og derfor "forbi hverandre", som det gjerne heter.

Vi våger derfor her en fagfilosofisk begrepsavklaring for å vise at metafysikk fortsatt byr oss utfordringer og ei heller innebærer "det ukjente/det uforståelige" eller åndelighet.

Begrepet metafysikk/ontologi går tilbake til gresk filosofi ca. 300 år før vår tidsregning, men nærmere opprinnelse er omstridt. Ifølge en meget utbredt (men feilaktig) forklaring er ordet opprinnelig dannet av utgiverne av Aristoteles' verker som utgivelsesteknisk betegnelse for de bøker som kom etter (gr. meta) bøkene om naturen (gr. physis) og som Aristoteles selv hadde kalt den første filosofi (gr. prote philosophia). Først senere skulle ordet "metafysikk" deretter ha gått over til å betegne det emne behandlet i Aristoteles' bøker som den første filosofi. Mens denne ordforklaring, som nevnt, er feilaktig, er derimot en kjensgjerning at Aristoteles' såkalte "metafysikk" har vært av stor betydning for pregningen av den europeiske filosofis begrep om "metafysikk".

Det er således typisk at den første filosofi, eller metafysikk, allerede hos Aristoteles har to tendenser: På den ene siden å bestemme metafysikk som lære om alt det værende for så vidt som det er spesielt en lære om de nødvendige og vesentlige trekk ved det værende. I denne forstand er alle vesenstrekk ved det værende prinsipielt likeverdige emner for metafysikken hva enten det er snakk om vesenstrekk ved planter, dyr, mennesker, guder, planeter, små hår eller smuss. På den annen side finnes en tendens til å bestemme metafysikk som en lære om det særlig privilegerte værende som utgjør den ubetingede grunn for alt annet. Metafysikken har derved tradisjonelt vært en lære om det absolutte, Det ene, Gud osv. På grunn av disse to sentrale tendenser i den tradisjonelle metafysikk omtaler Heidegger (1889-1976) den som onto-teologi, dvs. så vel (a) en lære om (gr. logos) det værendes væren (gr. on) som (b) en lære om Gud (gr. Theos).

På 1600- og 1700-tallet introduseres skille mellom 1) den generelle metafysikk (lat. metaphysica generalis) = ontologien og 2) den spesielle metafysikk (lat. metaphysica specialis) som er en samlebetegnelse for naturfilosofien, rasjonell psykologi og naturlig teologi. Mens dette terminologiske skillet er av nyere dato, går skillet saklig sett tilbake til antikk og skolastisk filosofi. Den generelle metafysikk eller ontologi, svarer til tendensen til å bestemme metafysikken som en generell lære om grunnstrukturene (dvs. de nødvendige vesenstrekk) ved alt som er eller kan eksistere. Det er her snakk om en lære om forholdet mellom egenskap og eksistens, mellom substans (ting) eller essens (vesen) og aksidens, mellom det nødvendige og det tilfeldige (jfr. modalitet), mellom enhet og flerhet osv. Den spesielle metafysikk har til gjengjeld til oppgave å gjøre rede for de spesielle hovedformer hvorpå noe kan være til på idet den er en lære om naturen, sjelen og Gud. Læren om Gud - den naturlige teologi - som egentlig er en underavdeling av den spesielle metafysikk - svarer da til den annen hovedtendens i den metafysiske tradisjon, dvs. tendensen til å identifisere metafysikken med en lære om det høyeste værende (Gud).

Skillet mellom generell og spesiell metafysikk lever videre i det 19 og 20 århundre bl.a. i Husserls skille mellom 1) formalontologien og 2) de materielle (dvs. innholdsbestemte) eller regionale ontologier med hver sine særegne kategorier. Tendensen i nyere filosofisk litteratur går dog i retning av at man samtidig med en voksende skepsis overfor metafysikkens muligheter oppgir forsøket på å betone de nevnte terminologiske skiller. I stedet benyttes (i angelsaksisk filosofisk litteratur) ordene "metafysikk" og "ontologi" synonymt som betegnelser for de emner som har beskjeftiget de klassiske metafysikere - og som ikke kan løses fagvitenskapelig, dvs. via empiriske metoder. Skillet mellom generell og spesiell metafysikk lever dog videre i logisk regi i skille mellom 1) formell logikk og 2) innholdsbestemte, begrepslogiske forskjeller (jfr. Russells typeteori til løsning av visse paradokser i forbindelse med selvreferanse, og spesielt klasseparadokset) eller Ryles lære om kategorifeiltagelser (dvs. feil som oppstår ved sammenblanding av uttrykk fra forskjellige logiske kategorier, f.eks. "bord" og "torsdager").

Kontroversielt er hvilket forhold det er mellom metafysikken og de erkjennelsesteoretiske spørsmål om hva viten er og om hva vi kan vite. Alle er enige om at de metafysiske påstander overskrider grensene for dagligdags og fagvitenskapelig erkjennelse, men et åpent spørsmål er hvorledes disse påstander nærmere skal presiseres.

Det er - grovt sagt - fire hovedtyper svar: a) ifølge bl.a. Hume (1711-1776) og de logiske positivister (ca.1920-1950) er metafysiske påstander rene følelsesutbrudd som strengt tatt er (kognitivt eller erkjennelsesmessig) meningsløse. b) ifølge en rekke vitenskapsteoretikere fra det 19 og 20 århundre uttrykker metafysiske påstander ingen erkjennelse, men de fungerer metodologisk som regulative idealer i vår daglige praksis og vitenskap idet de angir en rekke støttepunkter og retningslinjer vi kan orientere oss i forhold til i den daglige praksis og det vitenskapelige arbeid. Denne oppfatning gjenfinnes bl.a. hos Høffding og flere av nykantianerne). c) metafysiske påstander uttrykker ganske visst ikke en erkjennelse av denne eller hin gjenstand, men uttrykker en historisk betinget tydning av verden som helhet (en verdensanskuelse), uten hvilken vi ikke kunne eksistere som mennesker. Varianter av denne oppfatning finnes bl.a. hos Løgstrup (1905-1981) og Jaspers (1883-1969). d) de metafysiske påstander utrykker en spesiell form for erkjennelse idet deres sannhet eller falskhet kan avgjøres a priori.

Det er denne oppfatning av metafysikkens erkjennelsesteoretiske status som har dominert europeisk filosofi selvom man har vært uenige om metafysikkens nærmere innhold, grenser og muligheter samt hvorvidt den a priori erkjennelse hadde karakter av intuisjon (intellektuell anskuelse), diskursiv argumentasjon og/eller spekulativ filosofi. Hos Kant (1724-1804) finnes den klassiske bestemmelse av metafysikken som et sett nødvendig sanne (el. falske), syntetisk a priori påstander som uttaler seg om forhold som går utover enhver mulig erfaring. De fleste moderne filosofer er enige med Kant i å avvise muligheten av metafysisk erkjennelse i denne forstand. Samtidig har Kants definisjon av metafysisk erkjennelse og hans kritikk av denne medvirket til at de klassiske metafysiske spørsmål enten er blitt oppgitt eller er blitt diskutert innenfor en logisk språkfilosofi og/eller transcendentalfilosofisk diskursramme. (Politiken Filosofileksikon, 1983)

F. eks. Heideggers Væren og Tid (1927), illustrerer nettopp en helhetlig, metafysisk anskuelse av menneskets situerthet eller måte å befinne seg i verden på (faktisitet) hvor prosjektets endelige siktemål var å redegjøre for værens mening, en helhetlighet som ikke kan innfanges av de enkelte empiriske vitenskaper all den tid de kun tar for seg deler av et større hele. Samtidig kan hevdes at metafysikken, selvom disse er problematisk å formulere, åpner etiske kimer, dvs. en normativitet f. eks. Sam Harris i sin siste bok (The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values, Free Press, 2010) forsøker å argumentere for at vitenskapen kan levere, men som mislykkes p.g.a. den naturalistiske feilslutning, dvs. skillet mellom "er" og "bør".

Vi har tidligere argumentert for at eksistensialismen må reformuleres fordi dens fundament, den "handlende bevissthet", ikke holder; bevisstheten igangsetter verken handlinger eller tanker, noe som på helt nytt vis problematiserer moralens status, en status vitenskapen ikke kan hjelpe oss med fordi moral handler om et samspill mellom hjerne og bevissthet, et samspill utilgjengelig for vitenskapen, men fullt mulig å tenke metafysisk, moral-filosofisk og konstruktivt omkring; hvordan holdes moralsk ansvarlig i en situasjon man ikke selv har skapt (samspillet mellom nettopp hjerne og bevissthet)?

Før vårt eventuelle Big Bang som muliggjorde materie, måtte finnes noe som selv ikke var materielt, men som likevel muliggjorde materie. Selv ved fraværet av materie måtte noe være, og dette "noe" kalles av Heidegger for Væren. Denne væren sprenger de empiriske disipliner uten at man nødvendigvis hengir seg til prat med engler, ånder, hester eller daudinger og det er dette som ligger i Fastvolds utsagn om at metafysikken, innebærer "å tenke atskillig lenger enn hva vitenskapen gir rom for".

Rune Vik-Hansen