Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Rune Vik-Hansen: Bevissthet

Rune Vik-Hansen svarer Robin Tande om kvinners valg og menneskets bevissthet. Publisert: 15.4.2010 Takk til Robin Tande (02.03.2010) for invitasjon ...

Publisert:

Sist oppdatert: 15.04.2010 kl 09:09

Rune Vik-Hansen svarer Robin Tande om kvinners valg og menneskets bevissthet.

Publisert: 15.4.2010

Takk til Robin Tande (02.03.2010) for invitasjon både til videreutvikling av spørsmålet omkring bevissthet, men også til å rydde opp i mulige misforståelser av kronikken, en kronikk også relevant i forhold til spørsmålet vi nå diskuterer. Hva kronikken forsøkte å svare på, var ikke hvorfor kvinner blir, men hvorfor de ikke går, en nyanse så subtil at den gikk både Dagbladet, bloggere og kommentatorer forbi.

En stor mengde forskning mener seg nettopp å vite hvorfor kvinner blir, og disse forklaringene spenner fra psykologiske, motivasjonelle, logisk-rasjonelle, sosiale, praktiske, økonomisk osv., men forklarer ikke hvorfor kvinner ikke går.

La oss anta at det finnes omtrent X antall publikasjoner om hvorfor kvinner blir, men få, om noen, om hvorfor de ikke går, og aksepteres disse publikasjoners forklaringer vel, så må spørsmålet sies å være besvart. All den tid kvinner fortsatt utsettes for vold, synes rimelig å anta at spørsmålet enten er galt, eller ukorrekt stilt, og at tiden derfor er moden for å stille et nytt spørsmål. Kronikken tar for seg de tilfeller hvor man skulle tro kvinner hadde en rimelig mulighet, men likevel ikke kommer seg unna.

Merk den eiendommelige asymmetri mellom hvorfor kvinner blir og hvorfor de ikke går. Dette er to ulike spørsmål, for dersom de leses som identiske, snakker man i sirkel: "Kvinner går ikke, fordi de blir", "kvinner blir, fordi de ikke går", "kvinner går ikke, fordi de er redde" og "kvinner blir, fordi de er redde". Dette er det samme, men det svarer ikke på spørsmålet, og kvinner er fortsatt i trøbbel. En mulig analogi er at selv om man heller ikke kan besvare hvorfor f.eks. en idé i en bestemt sammenheng oppstod, er enda verre å svare på hvorfor en idé ikke oppstod? "Hvorfor i all verden kom du ikke på det før nå?" Hva skal man svare?

Kronikkens hovedpoeng, som nettopp dro veksler på den senere tids bevissthetsforskning, var at dersom det kun handlet om å bestemme seg for å gå, hvorfor skulle kvinner ikke bare bestemme seg for dette, men i stedet bruke tid på å bli og slik sett fortsatt være i trøbbel?

For mange fremstår nok dette umiddelbart som ordmagi, men illustrerer klart bevissthetens natur og begrensninger hva gjelder dens rolle for moraliteten og handlingslivet slik vi tradisjonelt har forstått det.

Så til Tandes spørsmål; Mener Vik-Hansen at vi har en bevissthet uten den nevrofysiologiske forankring han selv redegjør for? Hvordan tenker han seg en immateriell bevissthet knyttet til mennesket? Er det kommet en immateriell (åndelig) dimensjon inn i verden med mennesket? (Vår kursivering).

Bevissthet er tilsynelatende noe av det vi kjenner best, men likevel bortimot fullstendig ubegripelig, for ikke å si uhåndgripelig, når vi forsøker å artikulere hva den er og det eneste vi idag er enige om er at den er et immaterielt (ikke-fysisk), enhetlig, primært og opprinnelig fenomen. Bevisstheten er m.a.o. et selvstendig fenomen ikke mulig å dele opp i mindre komponenter og heller ikke satt sammen av ulike komponenter eller deler.

Å snakke om bevissthetens natur er til dels også å snakke om dens opprinnelse. Hvor kommer den fra? Når oppstod den? Hvorfor oppstod den? Hvorfor er den så uhåndgripelig? At bevisstheten er immateriell betyr at man verken eksperimentelt eller observasjonelt kan stadfeste den slik mulig er med andre fysiske gjenstander og objekter. Det nytter ikke å lage et snitt i hjernen og deretter peke og si at "der er bevisstheten". Vi kan spørre folk som så svaret at de er bevisste, men at man kjenner man er bevisst er noe helt annet enn fra et ståsted utenfor å påvise bevisstheten som et slags målbart og klart avgrensbart fenomen eller objekt.

Å tenke seg en immateriell bevissthet, illustreres av å forsøke å tenke seg motsatsen; en materiell bevissthet, som vil si hva? For det første ville dette lede til mer cartesiske forestillinger om bevisstheten som en slags beholder inni hodet som inneholdt alt av tanker, følelser, forestillinger osv. For det andre ville en slik beholder kreve plass, da materielle substanser, også kjent som ting, har geometrisk utstrekning, dvs. de opptar plass i et rom. Man kan fint tenke seg et rom uten objekter, men aldri objekter uten rom. Dersom bevisstheten var materiell, synes rimelig å anta at en hjerneskanning ville kunne avsløre "hvor" bevisstheten fantes. At bevisstheten er immateriell innebærer at den ikke meningsfullt kan sies å "oppta plass" slik mer tradisjonelle objekter gjør selvom den er "inni huet".

Hva gjelder "åndelig" koker dette ned til hva man legger i "åndelig? Om man mener et fenomen som ikke kan innfanges av velkjente begreper eller forståelsesrammer innebærer ikke "immaterialitet" noen form for "åndelighet". "Immateriell" innebærer snarere tvert imot et høyst jordnært fenomen som et aspekt ved en helhetlig virkelighet om enn noe av det mer uhåndgripelige. Språket vårt minner oss om hvor intrikate vi er, for vi sier gjerne at noe "gjør vondt langt inni sjelen", men ikke langt inn i bevisstheten. Så kan man jo spørre hvilken rolle slike metaforer har for vår selvforståelse i et gudløst univers.

Hva gjelder å forklare bevissthetens opprinnelse, anvendte i 1970 årene først Donald Davidson begrepet supervenience (lat. supervenire "inntreffe, oppstå (uventet), komme (ut) over)" for å beskrive en bredt anlagt fysikalistisk (og ikke-reduktiv) tilnærming til bevissthetsfilosofien: "Supervenience kan forstås som at to begivenheter ikke kan være identiske i ethvert fysisk henseende, men ulike i enkelte mentale, eller at et objekt ikke kan forandres i enkelte mentale aspekter uten samtidig også å forandres i enkelte fysiske."

Supervenience er et begrep som beskriver et ontologisk, asymmetrisk avhengighetsforhold mellom egenskaper på ulike nivåer (f. eks fysiske og mentale), hvor enhver forandring i et objekts egenskaper som hører til det første settet - de inntrufne egenskaper- oppstår eller følger av endringer i egenskaper tilhørende det andre settet (basisegenskaper). Annerledes formulert; endringer i sett A oppstår ikke før endringer skjer i sett B, dvs. egenskapene i A sies å oppstå fra eller inntreffe p.g.a. endringer i B. Supervenience kan betraktes som en nødvendig komplisering av den såkalte fysikalisme som ikke tillegger det psykiske - eller generelt det superveniente - en selvstendig ontologisk form, noe som logisk fører til en form for dualisme, slik vi skal se om litt.

Denne gjensidige avhengigheten mellom ulike sett egenskaper muliggjør en fysikalisme samtidig som en identitetsteori avvises: skjønt det kan være umulig å identifisere mentale egenskaper med fysiske i et 1:1 forhold, kan mentale egenskaper likevel oppstå av og således være grunnet i fysiske egenskaper. Således kan ikke to ting som er fysisk like, være mentalt forskjellige, og et vesens mentale egenskaper vil bestemmes av dets fysiske egenskaper.

For å gi et noe forenklet eksempel; hvis psykologiske egenskaper oppstår eller følger av fysiske egenskaper må to fysisk like personer også være psykologisk identiske; eller tilsvarende; to psykologisk ulike personer (f. eks å ha ulike tanker) må også være fysisk ulike. Vesentlig er at avhengighetsforholdet går kun ene veien (supervenience er ikke symmetrisk); selv om det å være fysisk identisk impliserer å være identisk psykologisk, kan to personer være like psykologisk, men fysisk ulike, dvs. psykologiske egenskaper kan på svært mange ulike måter komme til uttrykk i fysiske egenskaper.

I sin bok (The Conscious Mind, 1996), argumenterer Chalmers for at alle former for fysikalisme (reduktive og ikke-reduktive) som har dominert filosofi og vitenskap ikke har lyktes i å redegjøre for eksistensen av bevissthet og foreslår derfor en alternativ dualisme kalt naturalistisk dualisme (som også dekkes av mer kjente formuleringer og betegnelser som egenskapsdualisme, nøytral monisme eller dobbelaspektteori). I bevissthetsfilosofien er dobbelaspektteorien oppfatningen at det mentale og det fysiske er to aspekter av den samme substans eller virkelighet.

Chalmers er best kjent for sin formulering av forestillingen om et vanskelig bevissthetsproblem både i sin bok og i essayet Facing Up to the Problem of Consciousness (opprinnelig publisert i The Journal of Consciousness Studies, 1995). Han skiller mellom "lette" problemer slik som å skille objekter fra hverandre eller verbale rapporter og det enkeltstående vanskelige problemet, som han formulerer slik: "hvorfor eksisterer følelsen som ledsager bevissthet om/opplevelsen av sanseinntrykk overhodet?" ("Why does the feeling which accompanies awareness of sensory information exist at all?")

Den vesentlige forskjellen mellom (de kognitivt) lette problemene og det (fenomenologisk) vanskelige er at førstnevnte i det minste teoretisk lar seg besvare via sinnets standardstrategier: funksjonalisme. Chalmers argumenterer for et "explanatory gap" mellom det objektive og det subjektive og kritiserer fysiske forklaringer av det mentale, noe som gjør ham til dualist, en dualisme undertegnede deler. Chalmers forkaster imidlertid cartesisk dualisme hvor sinnet kan endre hjernens atferd og foreslår istedet at den fysiske verden er "kausalt lukket" slik at fysiske begivenheter har fysiske årsaker hvor f. eks menneskelig atferd fullt kan forklares i kraft av hjernens fysiske funksjoner.

Rune Vik-Hansen

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.