- Det er ingen som har "rett til ikke å bli forhånet for sin tro eller synspunkter", som Baard Thalberg hevder. Forhånelse av sine meninger og sitt livssyn er man faktisk nødt til å tåle i et fritt samfunn, mener Ronnie Johansson.

Publisert: 2.3.2010

Baard Thalberg skriver den 21.2 om: "grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfriheten, trosfriheten og retten til ikke å bli forhånet for sin tro eller synspunkter". Han er dessverre i godt selskap. Under den forrige karikaturstriden skrev Jonas Gahr Støre noe lignende: "menneskerettighetene, herunder (...) retten til å ikke bli krenket i sin tro" (Aftenposten 06 10 06).

Men når ble dette en menneskerett? Det er kritikk av makthavernes tro og synspunkter gjennom 250 år som har gitt oss både ytringsfriheten og trosfriheten. Denne kritikken er ofte blitt oppfattet som hån og krenkelse, og bare av og til med rette.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene som FN vedtok i 1948, sier ikke et ord om krenkelse eller forhånelse av tro eller meninger. Derimot sier den i artikkel 19 at "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding". Artikkel 18 sier at "Enhver har rett til tanke- samvittighets- og religionsfrihet." Full ytringsfrihet er ikke i strid med dette, men faktisk en forutsetning for religionsfrihet!

Artikkel 2 sier at "Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion" osv, og artikkel 7 at "Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering."

Det skal godt gjøres å tolke dette som et forbud mot ytringer som kan virke forhånende - med mindre ytringen oppfordrer til diskriminering for eksempel av muslimer. (Tvert imot gir disse artiklene også muslimer full ytringsfrihet; for eksempel retten til å bedrive blasfemi rettet mot islams profeter. At islamsk lov har dødsstraff for det samme, er en sak for seg.)

Det finnes andre konvensjoner og erklæringer om menneskerettigheter, men den eneste Thalberg kan finne støtte hos (uten at jeg dermed tror han vil gjøre det), er "Kairoerklæringen om menneskerettigheter i islam", som ble vedtatt av 45 muslimske land i 1990. Den sier i artikkel 22:

"Enhver skal ha rett til å uttrykke sin mening fritt, på en måte som ikke er i strid med prinsippene i Sjaria. (...) Informasjon er livsnødvendig for et samfunn. Den må ikke utnyttes eller misbrukes på en måte som kan krenke profeters helligdommer eller verdighet, underminere moralske og etiske verdier, nedbryte, forderve eller skade samfunnet eller svekke dets tro." (Min oversettelse fra engelsk. Sjaria er som kjent islamsk lov, som imidlertid bare praktiseres i noen av landene. Jeg skriver ordet med j fordi det er arabisk, ikke engelsk, og sje/skje-lyden skrives med j på norsk.)

Vi har et personvern i Norge som innebærer at sjikanøse inngrep i privatsfæren skal man være forskånet for, selv når ytringene er sanne. Ytringsfriheten er ikke absolutt. Men forhånelse av sine meninger og sitt livssyn er man faktisk nødt til å tåle i et fritt samfunn.

Ytringsfriheten blir nå angrepet av muslimske land, bl.a. i FN. Her prøver de å gjøre religionskritikk til en forbrytelse, blant annet ved hjelp av resolusjoner mot "nedsettende uttalelser om religion". Den internasjonale humanistorganisasjonen IHEU har tatt opp kampen her. Men hva med den europeiske humanistorganisasjonen EHF, hvor Thalberg sitter i styret?