Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Robin Tande: Azmeh Rasmussens "ondsinn" og Usman Ranas "fornuft"

#Jeg har problemer med generalsekretærens språkbruk; "ondsinnet trakassering" blir i mine øyne uforståelig eskalering - "rettferdig harme" til tross?,...

Publisert:

Sist oppdatert: 13.03.2008 kl 09:48

Jeg har problemer med generalsekretærens språkbruk; "ondsinnet trakassering" blir i mine øyne uforståelig eskalering - "rettferdig harme" til tross?, skriver Robin Tande.

Publisert: 13.3.2008

Det er meget beklagelig at Sara Azmeh Rasmussen har trukket seg og gått ut av Human-Etisk Forbund (HEF). Hun har et betydningsfullt ståsted, ikke minst for forbundet. Etter flere gule kort, ble det rødt. Om det var en nødvendig konsekvens kan diskuteres. Azmeh Rasmussen mener at romsligheten burde være større. Og Kine Barbala har relevante meninger. Men det tryggeste er nok å nøye vurdere hvilke posisjon en vil plassere seg i, slik Arnfinn Pettersen godt belyser det.

Det fatale overtrampet var at Azmeh Rasmussen kritiserte en ansatts utførelse av sin pålagte jobb. Det er forståelig at generalsekretæren reagerte. At også hun går ut offentlig med sin kritikk er sikkert i forståelse med styret, som var ansvarlig for å beklage overfor den ansatte.

Språkbruken "lefler med islamister " er blitt referert til i kritikken av Azmeh Rasmussen kritiske utspill overfor pressesjef Jens Brun-Pedersen. Men jeg har problemer med generalsekretærens språkbruk; "ondsinnet trakassering" blir i mine øyne uforståelig eskalering - "rettferdig harme" til tross?

Azmeh Rasmussen er sikkert ikke ondsinnet. Jeg vil tro at hennes samvittighet overfor millioner av mennesker, hvis problemer hun har bedre innsikt i enn vi har, fikk henne til å gå på akkord med prinsipper hun opplever som mindre viktig, i forhold til livstruende prinsipper. Lars Gule har mye pent å si om dette i et intervju i Fri tanke 1-2008 (papirutgaven). Men var problemløsningen profesjonell nok? Viser HEF sin humanisme tydelig nok i vår hverdag?

Jens Brun-Pedersen redegjør godt for det han tar opp i sine kommentarer til den prisbelønte kronikken: Men han finner "mye fornuftig" som mange med meg ikke kan få øye på - mens vi ser mye meningsløst, som for eksempel "at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien". Ville det ha vært fornærmende hvis jeg hadde sagt "stryker med hårene"? Interesserte har sikkert lest: "Stanghelle gjør islamismen stueren" på Document.no, og diverse kommentarer i Aftenposten. Her har HEF mye å lære.

Selv skrev jeg et innlegg til Aftenposten for å beskrive hvordan jeg og de aller fleste rundt meg, opplever vår trosproblematikk, og som forsøk på å få konkretisering av "Bibelske prinsipp" og "mangel på trosfrihet". Det ble ikke tatt inn. Her er det:

Mangel på religionsfrihet?
Bibelens og kristendommens grunnleggende lære slik den i detalj er å finne under kirken.no, kan oppsummeres slik: Menneskene er delt i to: Troende og ikke troende, gudelige og ugudelige, utvalgte eller fortapte, gode eller onde. Alle er født onde og fortapt på grunn av arvesynden. Så trer et frelsesverk i funksjon. De som tror og blir døpt, får ny status: De blir frelst og Guds utvalgte. Alle er gitt fri vilje, men få er utvalgt til å ville tro. Hva så med de «forherdede» sjeler som ikke kan tro? De forblir onde, og "skal på dommens dag, sammen med djevelen, kastes i ildsjøen for evig pine".

Troende som tar dette alvorlig tross fordømmelse og stigmatisering, kalles fundamentalister. De som ikke tror, og kritiserer denne læren, er blitt kalt "ikke-troende fundamentalister". Men de fleste rasjonaliserer og fortrenger, eller blåser i det; ingen kan da mene noe slikt i dag?

Men uansett; Vi er kommet så langt i vår humanistiske utvikling at det gamle bibelske menneskesynet i liten grad sjenerer oss. Det er fritt fram å forkynne og utøve enhver tro. Men hvis troen gir skadelige utslag for andre, griper samfunnet (kanskje) inn. Slik fungerer vi bra sammen, og underholder oss med diskusjoner og krangel om verdier. Men alt er relativt; Det er betimelig at vi nå blir minnet om at vi strever med luksusproblemer - ja selv de homofiles problemer er hos oss blitt bagateller, sammenlignet med muslimske tilstander.

Muslimen Mohammad Usman Rana finner nevnte diskusjoner for høyrøstet. Og han ser prospektiv mangel på trosfrihet for muslimer så vel som for kristne, som vil "holde fast ved Bibelske prinsipp". Holde fast i hvilke sammenhenger? Kan han vise til et eneste eksempel på fare for mangel av frihet til religionsutøvelse som ikke bryter norsk lov? Eller mener han at dersom menigheter ikke får gjennomslag i lovspørsmål for påberopte trosprinsipper, så er det krenkelse av religionsfrihet? Kan han, eller de som forstår ham, gi oss "prisverdige" konkretiserte eksempler? I media finner vi selvfølgelig kritikk av argumenter alle veier. Det er en del av vårt demokrati.

Vi bør være svært fornøyd med å ha klart å komme dit vi er. Men vi kan ikke forlange at Usman Rana skal forstå dette. Mot "vitenskap" i form av religiøse dogmer har vi lite å stille opp. Er vi i ferd med å få tilbake religionsproblemer som var knyttet til primitive "Bibelske prinsipp". Debattinnlegg kan tyde på at konservative kristne øyner hjelp til en renessanse, og tar Usman Rana og islam til sitt bryst? Kan vi håpe på fremtidig harmonisk sameksistens, og ikke Kosovo-lignende tilstander?

Robin Tande

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.