Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Lars Gule: På vakt mot autoritær humanisme

#Vi må være på vakt mot en autoritær humanisme - og derfor forsvare menneskerettsprinsippene, skriver Lars Gule. Publisert: 8.10.2007 I virkelighet...

Publisert:

Sist oppdatert: 08.10.2007 kl 08:29

Vi må være på vakt mot en autoritær humanisme - og derfor forsvare menneskerettsprinsippene, skriver Lars Gule.

Publisert: 8.10.2007

I virkeligheten er ikke Robin Tande, Sara Azmeh Rasmussen, jeg eller de fleste andre i Human-Etisk Forbund uenige om AT staten kan gripe inn overfor foreldre som ikke ivaretar sine barns interesser på en god nok måte. Uenigheten handler om NÅR, dvs. hva kriteriene skal være for at staten/myndighetene skal kunne gripe inn.

Mitt utgangspunkt er at terskelen skal være meget høy. Det er svært, svært alvorlig å gripe inn overfor foreldre og barn, ikke minst om man snakker om omsorgsovertakelse. Terskelen kan være litt lavere når det handler om å påvirke barnas livssynsmessige oppdragelse, fordi (som alt nevnt) samfunnet har en viktig interesse av at alle barn får en oppdragelse og kunnskaper som gjør dem til funksjonsdugelige borgere.

Som veiledning for hvor grensene skal gå, eller hvor høy terskelen skal være, viser jeg til det som forhåpentligvis er en konsistent menneskerettighetsforståelse. Men generelle prinsipper er ikke nok til å sikre fullkomne reaksjoner og handlinger fra myndighetenes side. Derfor er noe av det viktigste for å finne den riktige «balansen» i slike spørsmål en kontinuerlig åpen debatt - i både HEF som samfunnet ellers. Derfor er det prisverdig at Azmeh Rasmussen også vil løfte denne debatten fram i HEF (om enn det kunne vært gjort med litt større organisatorisk finesse).

Line Harsheim demonstrerer imidlertid helt klart hvor grensen IKKE skal gå når hun skriver: «Små barn tar etter min mening skade av kristendomsundervisning. De har sjelden behov for å tro på en gud. De blir skremt av historier om en gud som ser alt de gjør, selv når de sover, og som vil straffe dem hardt hvis de gjør noe gud ikke liker. Dette gjelder uansett hvilken religion guden tilhører.» Derfor vil hun ha en annen linje i KRL-saken og mer religionskritikk. Nei, så lenge ikke Harsheim kan dokumentere at barn er skadet fysisk eller psykisk, skal det ikke gripes inn overfor foreldre og barn i denne sammenheng. Det vil være uakseptabelt intolerant. Det er nettopp slike forhold som vi misliker (og jeg misliker slik trosopplæring like mye som Harsheim) vi er nødt til å tolerere. For Harsheim eller andre har slett ikke påvist at gudstro - selv i de mest absurde utgaver - har gjort barna til udugelige samfunnsborgere.

Så Tande tar feil når han skriver at samfunnet ikke kan «legge opp til brobyggende, integrerende og samarbeidsoppdragende livsviktige tiltak ...». Jo da, det kan samfunnet gjøre. Det finnes mange arenaer hvor man kan bedrive brobygging og integrasjon, nesten uendelig mange. Og dette er arenaer som bør brukes mer aktivt i våre dager. Men han har rett i at «en felles obligatorisk konfesjonsfri skole vil være» ikke er akseptabelt, fordi dette er i strid med en rimelig menneskerettighetsforståelse (jf. mitt forrige innlegg). Derfor blir en slik tvungen skole et uakseptabelt virkemiddel i integreringen. Det er også verdt å huske at det er vanskelig å tvinge folk til frihet!

Det er forunderlig, men likevel ikke overraskende, at så mange har klokkertro (sic.) på statens fortreffelighet når det gjelder å ivareta ideologisk og livssynsmessig mangfold, kritisk tenkning osv. Da glemmer man nettopp det som er menneskerettighetenes erfaringsbakgrunn: De er der for å beskytte mot en inngripende, autoritær og/eller totalitær stat. Dagens europeiske stater er såpass liberale som de er nettopp fordi vi har menneskerettighetene til å sikre de individuelle borgere. Men dette behøver ikke vare evig.

Tande viser til 30-årene og mangelen på mulighet til å etablere religiøse friskoler den gang. Nettopp, staten var langt mer autoritær - og selv om den offentlige skolen var «bedre» (dvs. mindre dogmatisk) i sin kristendomsundervisning enn det mange av kristenfundamentalistene skulle ønske, så fant det sted en uakseptabel indoktrinering i statens religion. Og denne indoktrineringen hadde vært verre tidligere.

Det er lett å glemme at stater forandrer seg, både til det bedre og det verre. Derfor kan også innholdet i den offentlige skolen også gjøre det. Selv om den blir konfesjonsfri, finnes det andre verdier og idealer mang en humanist kunne tenke seg å protester mot. Derfor er det viktig å forsvare en prinsipiell menneskerettslig tenkning for å opprettholdet alle - nåværende og framtidige - minoriteters frihet og beskyttelse mot overgrep fra staten og majoritetens side.

Det er også grunn til å minne om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. De verste overgrep er gjort for en god sak. Det bør også humanister legge seg på sinne. Ingen vil være tjent med en autoritær humanisme som påberoper seg å vite hva som er best for andre.

Et PS til de som vil vise til at den offentlige skolen er bedre enn religiøse friskoler fordi den tross alt har forandret seg i riktig retning. Ja, nettopp, under inntrykk av offentlig debatt og samfunnsmessig påvirkning har det skjedd. Men det vil jo også skje med innholdet i fundamentalistiske skoler. Heller ikke de er statiske og upåvirkelige. De kan representere tilbakeskritt for en periode og/eller ligge langt bak det resten av samfunnet ser som ideelt. Og slike skoler kan fungere som bremser for noen religiøse gruppers utvikling. Men ikke en gang det amiske samfunn i USA er upåvirket av omgivelsene. Og det er friheten selv - brukt i en åpen debatt - som er den viktigste påvirkningsfaktoren i den livssynsmessige modningen, ikke statens eller majoritetens aktive (dvs. tvungne) styring av utviklingen.

Lars Gule

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.