- I moské og synagoge var de flinke til å legge til rette for skolebesøk. I kirken hadde de derimot et opplegg som ga min datter følelsen av å være deltager i gudstilbedelsen, skriver Bjørn Borgund.

Publisert: 3.11.2009

Da er spetakkelet i gang igjen. Og stadig settes saken på hodet. Det diskuteres i det vide og det brede om praktiseringen av fritaksretten. Hvilken grunn skulle humanister ha for å kreve fritak fra å bivåne religiøse mennesker tilbe sin gud? Dette er misbruk av fritaksretten. Jeg forutsetter selvfølgelig at undervisningen legges opp innen rammen av norsk lov. At dette stadig svikter ser jeg imidlertid på som et problem. Slike forhold er skolen pliktig å finne en løsning på. I alle fall når det påpekes.

På min datters skole hadde man ekskursjoner til moské, synagoge og kirker. I moské og synagoge var de flinke til å legge til rette for skolebesøk. I kirken hadde de derimot et opplegg som ga min datter følelsen av å være deltager i gudstilbedelsen. Spesielt når kirkebesøket var lagt oppunder jul.

Jeg tok dette opp med skolen. De viste selvfølgelig til at jeg kunne benytte fritaksretten. Men jeg finner det ikke støtende å se religiøse praktisere sin tro, så dette var ikke aktuelt. Så min datter ble plassert på galleriet, som eneste tilskuer. På samme måte som ved besøkene i moskeen fikk hun innsyn i hvordan de troende her praktiserte sin tro. Helt i overensstemmelse med hva norsk skole bør formidle.

Ved neste års julegudstjeneste opplevde skolen det som vanskelig å sortere ut hvem som skulle være tilskuere i en undervisningssituasjon og hvem som skulle få fri fra undervisningen for å delta i den samtidige gudstilbedelsen. Dette ble dessverre så vanskelig for skolen å håndtere at de nå har valgt å arrangere kirkebesøk på en annen måte, og på andre tider av året.

Bjørn Borgund