Religionen generelt, og kristendommen spesielt, står på mange områder i en særstilling i vårt samfunn, men det var først etter at jeg ble innsatt i fengsel at jeg virkelig ble konfrontert med denne særstillingens omfang. Som humanetiker slo det meg raskt at anerkjennelsen av pluralismen i praksis på en noe mangelfull måte har nådd norsk kriminalomsorg. Som førstegangsinnsatt ved Ila fengsel følte jeg at jeg hadde et påtrengende behov for å komme i kontakt med et eller annet forum der man kunne behandle de mer eksistensielle sidene ved tilværelsen for å «lette på trykket». Møtet med fengselssystemet ble også et møte med religionens privilegerte stilling når det gjelder håndtering og ivaretagelse av mennesker i en vanskelig livssituasjon. Jeg fikk presentert en oversikt over tilbudene: Bibelgrupper, bibelundervisning, gudstjenester, kristen kor-virksomhet og muslimske bønnesamlinger. Jeg ble både imponert og positivt overrasket over at tilbudene var såpass mange og omfattende, men det var likevel noe jeg savnet. Som humanetiker uten tro på den kristne treenighet og syndforlatelsen, forble disse alternativene mer eller mindre uaktuelle.

Jeg spurte en omtenksom fengselsbetjent ved inntaksavdelingen: «Finnes det noen livssynsgrupper som ikke forutsetter tro på Gud og Jesus?» Svaret lød: «Du kan jo alltids melde deg på en terapigruppe med fokus på vold eller rus!» Tanken var nok god, men jeg følte ikke at svaret stod helt i forhold til spørsmålet. Nå hadde ikke jeg en eneste vond tanke om hverken de religiøse livssytilbudene eller de kriminalitetsrelaterte samtalegruppene. Heller tvert imot. Positive tiltak var de alle sammen, og det skal sies at fengselsprestene rundt om i landet gjør en flott og viktig jobb. Det jeg savnet var mangfoldet: Jeg savnet et forum der man i gruppe kunne utveksle eksistensielle betraktninger om tilværelsen og virkeligheten uten at religionen lå til grunn som premiss for konklusjonene. Etter å ha snakket med flere av mine medinnsatte viste det seg at jeg overhodet ikke var den eneste som følte dette savnet. Som tillitsvalgt for de innsatte tok jeg opp spørsmålet med fengselsledelsen, og vi ble gitt anledning til å undersøke mulighetene for å starte opp en form for religionsnøytral livssynsgruppe.

I februar 2005 skrev jeg et brev til Human-Etisk Forbund med en generell forespørsel om det fantes muligheter og interesser for å igangsette en slik gruppe i anstalten. Tilbakemeldingen fra HEF var over all forventning. Som innsatt har jeg flere heller dårlige erfaringer med henvendelser utad. Noen ganger virker det som om man ikke engang finner tid til å lese henvendelsen så snart man ser at avsenderen er en fange. Men dette var ikke tilfelle med Human-Etisk Forbund. Jeg ble møtt med en overveldende entusiasme, fordomsfrihet og respekt som man som innsatt ikke opplever så altfor ofte. Relativt kort tid senere var livssynsgruppen i gang, under ledelse av spesialrådgiver Kjartan Selnes. I dag møtes gruppen annenhver uke, og representerer en berikelse av tilværelsen for flere innsatte. Samlingene er en arena som er annerledes enn den vi er vant med til daglig og har gjort at vi har fått møte nye, spennende og flotte mennesker. I gruppen har vi fokus på temaer som er «større enn oss selv» og som ligger på et filosofisk nivå over en hverdag som lett kan fortone seg som rigid og rutinepreget. Vi får mulighet til å rette blikket utover på en konstruktiv måte. Livet består av langt mer enn negative fengselsdiskusjoner om straffegjennomføring innsatte imellom, og nettopp dette har livssynsgruppen gjort noe med ved å tilby et verdifullt fokus på de mer fundamentale eksistensielle problemstillingene. Samlingene med HEF er på mange måter en arena der man kan tre ut av den tradisjonelle rollen som «fange» og inn i rollen som «samfunnsdeltager» og «reflekterende menneske». Gruppevirksomheten har rett og slett gitt oss en humanetisk frihet i fengsel.

N.N., innsatt i et fengsel i østlandsområdet