DEBATT: Daniel Joachim Kleiven (DJ) har skrevet et lengre svar på sin blogg og i Fritanke.no til mitt innlegg om fri vilje-illusjonen på Diskurs og Fritanke.no.

Jeg setter stor pris interessen fra både DJ og andre lesere. Tilbakemeldingene bekrefter at temaet er vanskelig å fordøye, eksemplifisert med DJ sin tekst. Det ville nemlig vært en dødelig lesing om jeg her skulle forsøkt å rydde opp i alle innvendingene, og ikke minst misforståelsene, som oppstår underveis i DJs nærmere 5000 ordvektige tekst.

For å demonstrere denne kjedsommelige oppgaven; I min tekst begynte jeg med noen punkter som jeg mener er konsekvenser som følger av illusjonen. Dette var «interesse-vekkere». Jeg argumenterer ikke for noen av dem, rett og slett fordi teksten handlet om fri vilje-illusjonen, og ikke konsekvensene av illusjonen. Likevel velter DJ ut avsnitt etter avsnitt for å vise hvor usammenhengende, lite gjennomtenkt og selvmotsigende disse punktene er. Det er for meg en kuriositet at ikke DJ oppdager dette selv når han skriver «Wahl forsøker ikke å argumentere for punkt 2», eller senere når han skriver «det tredje punktet er igjen vanskelig å si noe om, siden det ikke gis noen faktisk argumentasjon, men det lider av et par av de samme problemene som det forrige punktet». Ja, DJ, du har rett: teksten min lider av mangel på argumentasjon for noe teksten ikke tok for seg.

Flere misforståelser og merkelige innvendinger kan trekkes frem, men det er nok bedre å spare plass ved å se på hans argumenter mot mine faktiske argumenter (for de som likevel se et eksempel, se 1). Disse er hentet fra ulike disipliner og DJ svarer på alle.

Fysikk og filosofi

Her påpeker jeg at mennesker består av materie som følger de samme regelmessighetene som alt annet materie, og derfor er av nødvendighet fullstendig bundet av disse. Dette inkluderer nervecellene som styrer våre handlinger.

Kompatibilister er fornøyd med å si at fri vilje er vår evne til å handle i samsvar med våre ønsker. DJ er ikke kompatibilist og argumenterer for en sterkere variant av fri vilje. Han sitt forsvar er «Nei, ikke nerveceller, men menneskelige personer gjør som de «ønsker»». Men, hvor fri er man egentlig når ens ønsker er seg selv et produkt av årsaker man ikke har noe kontroll over? Dette forstår kompatibilister, og de opererer derfor ikke med den absolutte versjonen av fri vilje som de fleste mennesker opplever og tror at de har. Mitt standpunkt her er så lite kontroversielt som det overhode kan bli, eksemplifisert med det som blir sagt om fri vilje i Stanford Encyclopedia of Philosophy (seksjon 3.3 «Do We Have Free Will?»). Derfor blir det irrelevant av DJ å sitere en spørreundersøkelse som viser at en større andel filosofer «godtar eller lener seg mot kompatibilisme». Og, dessuten, når var det vi avgjorde slike debatter med en håndsopprekning?

DJ går også i lange baner med å problematisere ontologien til naturlovene for å vise at determinisme ikke er sann. Som jeg hintet til i min tekst er dette også irrelevant. Det spiller ingen rolle hva naturlovene er eller hvorvidt determinisme er sant. Hva enn disse regelmessighetene vi kaller naturlover representerer, og uansett om de er deterministiske eller tilfeldige, så kan ikke mennesket velge fritt når mennesket er seg selv en del av regelmessighetene. Det holder ikke å erstatte «nervecelle» med «person» og tro at du har forklart noe ingen filosofer har gjort tilfredsstillende (2). Det er sant at et menneske er langt mindre forutsigbart enn et enkelt nevron, men, som forklart, det er ikke poenget. For at en person i vår verden skal ha fri vilje, så må samlingen av materie som utgjør denne personen ikke bare avvike fra hva enn regelmessighetene i universet skal ha materien til å gjøre, men personen må bestemme hva som skal skje i neste øyeblikk. Dette er de facto analogt til at en stein «bestemmer» seg for å ikke rulle ned en bakke.

Løsningen for filosofer har stort sett vært å omdefinere fri vilje slik kompatibilister gjør. Andre, oftest ikke filosofer, forsøker seg på en av to «fiktive» løsninger (DJ forsøker begge). Den ene er å tvile på at naturlovene kommer til å være like eller gjeldende i neste øyeblikk. Det vil si at vi tviler på at alle observasjoner vi har gjort av partikler, celler, nervenettverk osv. vil være like om vi gjorde de samme observasjonene i morgen. Dette er analogt til å tvile på at gravitasjonskraften vil være den samme i morgen. Intuitivt er dette absurd, men DJ forsøker likevel: «den generaliserer ikke bare fra alle observasjoner vi har gjennomført til nå, men postulerer også at de vil holde i fremtiden, i tilfeller som ennå ikke er observerte». All evidens tyder på at naturlovene vi observerer i dag vil, i all sannsynlighet, gjelde i morgen også. Hvis vi likevel skal gi DJ sin innvending troverdighet, så må vi også i samme slengen minne oss på hvor bevisbyrden så flytter seg. Gitt at observasjonene våre ikke vil være de samme i morgen, hva er det som rettferdiggjør påstanden om at vi velger fritt hvordan disse vil være? Skal én person bestemme naturlovene, eller kommer vi alle til å leve i separate verdensbobler der vi i hvert øyeblikk styrer hvordan cellene reagerer på elektrokjemiske endringer? De som ønsker å spekulere i disse baner skal få lov til det. Jeg vil bare bemerke at en slik innvending kan bli brukt mot ethvert argument. Det blir som å si: «gitt at verden er annerledes i morgen, så kan min hypotese være sann».

Den andre fiktive løsningen er å introdusere noe annet enn materie i klokkeverket. Da forlater vi den fysiske sfæren og således snakker om metafysiske sjeler og lignende. Gitt DJ sin bakgrunn og tekst er det ikke usannsynlig å tenke han tror på en slik metafysisk entitet: «men fordi vi det er den hele menneskelige personen som starter årsakskjeder, i en forstand, «innenfra». Det blir en egen lovmessighet i at menneskenaturen, i sin vanlige, utviklede form, innehar muligheten til å tenke og velge» (skrivefeil i opprinnelig tekst). Her forsøker DJ å beskrive «menneskenaturen» som en separat og fri aktør med egen lovmessighet (naturlov?) ved siden av den fysiske virkelighet. Enten så er mennesket fysisk, og da helt og holdent bundet til den fysiske virkelighet, eller så snakker DJ om noe metafysisk. Den metafysiske sjelen tar vi mot slutten.

Nevrovitenskap

Fagfellevurderte kunnskapsoppsummeringer i nevrovitenskap, publisert i Nature, har empirisk avvist den antatte årsakssammenhengen mellom sinn eller sjel til hjerne og kropp (3). Dette er en empirisk avvisning av den fiktive løsningen som DJ hintet til ovenfor. Andre studier i nevrovitenskap har greid å forutsi et valg, basert på hjerneaktivitet, før personen er klar over sin egen avgjørelse (4). Rent filosofisk har dette lite relevans. Både fordi debatten har i stor grad beveget seg vekk fra illusjonen jeg beskriver og fordi om så din bevisste avgjørelse oppstod samtidig med den relevante hjerneaktiviteten, så er valget likevel et resultat av tidligere fysiske hendelser som du ultimativt ikke har bevisst innflytelse over. Jeg pleier likevel å bruke disse studiene fordi de hjelper leseren til å forstå problematikken. DJ, derimot, forsøker febrilsk å finne selvmotsigelser der det ikke er noen:

«Det første problemet, er at fri vilje er en forutsetning i selve instruksjonene til denne kategorien av eksperimenter. Deltakeren må velge et tidspunkt å reagere på. Viktigere, er at alt dette forutsetter at en bestemt form for nerveaktivitet bare er den totale årsaken til valg.»

Eksperimentene forutsetter kun at personen skal velge et tidspunkt for en viss handling, hvilket ikke er ensbetydende med at dette valget er fritt. Valg og fri vilje er ikke det samme. Den andre innvendingen, at det er noe utover hjerneaktivitet som fører til handling, hinter igjen til en kausal metafysisk årsak. Dette kan også antydes her:

«Siden vi ikke har tilgang til å måle den subjektive opplevelsen av å velge, har vi heller ingen grunn til å påstå at det er selve valget som skjer i den tidlige hjerneaktiviteten.»

Det kan her virke som han mener valget ikke foregår i hjernen, men et helt annet sted. Dette er empirisk usannsynlig (se 3) og faktisk irrelevant for mitt argument. Leseren og DJ trenger kanskje en visualisering for at poenget skal synke inn: forestill deg at du ligger i en fMRI maskin og vurderer når og hvilken (høyre eller venstre) knapp du skal trykke på. Mens du, i ditt bevisste sinn, vurderer dette, så har man ut ifra hjerneaktiviteten sett hva du kommer til å velge. Dette blir et paradoks for fri vilje. Ingen sportsgren av mental apologetiker-gymnastikk kan få deg unna konklusjonen at du - i ditt sinn - tar grådig feil om avgjørelsen sitt opphav. Du sitter i maskinen og tenker mens avgjørelsen allerede er tatt (5). Det spiller ingen rolle om det var «sjelen din» som tok avgjørelsen - illusjonen er at du tror valget ikke er tatt.

DJ hinter også til at vi kan, basert på erfaring av bekjente, gjette oss til hva folk kommer til å gjøre, og derfor er det - angivelig - ikke rart at forskerne kan forutse noen av valgene. To feil med dette: først, forskerne «gjetter» ikke. De baserer seg på hjerneaktiviteten som predikerer hva som vil skje og konkluderer med dette. For det andre, uansett hvor mye du kjenner en person, så skal det vanskelig gjøres å gjette riktig (utover det tilfeldighet tillater) på noe så vilkårlig som når og hvilken knapp noen skal trykke på.

Psykologi

I denne delen beskriver jeg først at vi ikke valgte vår personlige psykologi (eller hjerne), og at det som utgjør deg i dag - som tar valgene dine - var utenfor din kontroll i utgangspunktet. Således kan du ikke takke deg seg selv for at du er den du er. Dette avviser DJ som antagelser og hopper videre. Dette er uklokt, fordi et viktig poeng ligger her. Det som i dag står for dine framtidige valg, om så det er din sjel, hjerne eller annet, hadde du ingen hånd i skapelsen av. Du kunne ikke velge en annen sjel eller hjerne enn den du endte opp med. Hvis du fikk sjelen til en psykopat, så ville dette endret dine valg på en måte du ikke kunne forhindret. Du simpelthen ble født et sted i en gitt kulturell kontekst og ble oppdratt i en bestemt retning. Hvor enn du setter startstreken for ditt «første frie valg», så er individet (eller sjelen) som tar dette valget utenfor din innflytelse. Hvis jeg hadde byttet plass med deg; din hjerne, gener, identisk miljø (merk identisk) og sjel, så hadde jeg gjort de samme valgene for akkurat det samme årsakene. Jeg ville vært deg.

I det neste punktet anerkjenner jeg at vi har en sterk subjektiv opplevelse av fri vilje og viser til interessant forskning av Daniel Wegner som gir et empirisk grunnlag for å konkludere at denne følelsen kan være uavhengig om din handling faktisk var utført av din kropp eller ei. DJ misforstår poenget ved å antyde at empirien kunne vi fått fra niesen hans på 10 år og at dette ikke beviser at alle årsaker vi attribuerer til en effekt er korrekt. Dette er så klart ikke poenget. Poenget er at den subjektive følelsen av å være en fri aktør som stod for en handling kan frembringes, av hjernen, uten at en handling ble utført av kroppen. Med andre ord, følelsen av å være en fri aktør kan være uavhengig av hva kroppen gjorde eller ikke gjorde.

Å bryte igjennom illusjonen

Fri vilje, i den populistiske versjonen mennesker tror de har, er en illusjon. Det er en type fri vilje som er fullstendig inkompatibel med en verden som vi lever i. Illusjon er et passende ord. Vi har en reell følelse av å være tenkeren bak våres tanker og den fri aktøren bak våre handlinger. Denne følelsen feiltolkes, derav en illusjon. For at du virkelig skal være fri til å velge din neste tanke, så må du tenke tanken før du tenker den. Dette skjer ikke. Tanker simpelthen oppstår sammen med følelsen av at du valgte den. Realiteten er at du ikke visste hva du kom til å tenke før du tenkte det. Et kortfattet eksperiment (hentet fra en forelesning av Harris) kan hjelpe oss i denne prosessen:

• 1. Tenk på en rekke byer.
• 2. Før du leste dette tenkte du ikke på en by, men nå kommer en rekke byer opp i din bevissthet. Still deg så det følgende spørsmålet: er du fri til å velge en by som ikke dukker opp? Nei. Selv om du vet at Hamburg er en by, så kan du ikke velge Hamburg med mindre den dukker opp som et alternativ. Det er også verre enn som så, disse byene som dukker opp blir servert til din bevissthet fra ubevisste prosesser i hjernen (6). Men, vi fortsetter.
• 3. Velg en av byene du har i tankene.

La oss si at du til slutt valgte Paris. Det føles nå som om du valgte Paris overfor de andre byene som du tenkte på. Denne følelsen er en illusjon, og det er mulig, ved hjelp av meditasjon eller psykedeliske stoffer, å se forbi denne (7). Forklaringen kan være vanskelig å svelge uten å ha førstehåndserfaring med dette.

Hovedpoenget ligger i at du ikke kan redegjøre for hvorfor det ble Paris og ikke en av de andre byene du tenkte på. Det kan godt hende at du tror du vet hvorfor du valgte Paris, men dette er nesten alltid feil (8). Psykologilitteraturen er full av eksempler der man har manipulert mennesker sine valg (ved for eksempel priming) uten at forsøkspersonene aner hva som kan være den reelle årsaken til deres valg. Men, dette utelukker ikke at du hadde rett om hva som forårsaket Paris-valget i akkurat dette tilfellet. La oss si at et nylig besøk til Paris var årsaken til valget. Problemet forblir; du vet ikke hvorfor ditt besøk til Paris hadde den effekten det hadde på ditt valg, og ikke det motsatte. Hvorfor ble ikke effekten slik «jeg har nettopp vært i Paris, så jeg valgte Barcelona»? Det kan du ikke redegjøre for. For deg ble det bare sånn. Realiteten er at alle årsakene og effektene som påvirket deg til å ta et valg istedenfor et annet er ganske enkelt utenfor din kontroll.

Avslutningsvis, her er noen av DJ sine tanker om virkeligheten hvis han forestiller seg illusjonen:

«Det vil ikke her være bare fri vilje og rasjonalitet som forsvinner, men også – selvet. Ingen personer vil eksistere. Wahl vil ikke eksistere, og heller ikke jeg, Lord Bendtner, Ludwig Wittgenstein, David Copperfield eller Erna Solberg.»

Noe av dette er åpenbart tullete konklusjoner: en kalkulator eller et dataprogram kan være «rasjonell» selv om den ikke har fri vilje, og personer, akkurat som datamaskiner, kan eksistere selv om de ikke har fri vilje. Dette er absurde tanker. Men, en ting hadde du rett i DJ, selvet er en illusjon. Selvet er dog ikke det samme som den fysiske personen eller en metafysisk sjel. Selvet, i denne forstand, er den indre stemmen du identifiserer deg selv som - «tenkeren» av dine tanker. Kanskje det ikke er tilfeldig at også selvet er et problematisk konsept i filosofi? Jeg kan røpe at også denne illusjonen (sterkt knyttet til fri vilje) kan direkte oppheves. «Ego-død» som noen kaller det, er ikke en psykose, men en innsikt i din egen bevissthet som du kan erfare med helt godartede metoder. Så, DJ, ditt sinn tviholder på sine illusjoner. Som det er for alle andre er det vanskelig å se igjennom disse. Det er derfor vi kaller dem illusjoner.

Fotnoter

1.
Uten fri vilje skrev jeg at «grunnlaget for å hate mennesker blir borte». DJ svarer på dette ved å hinte til at også kjærlighet blir borte: «vanskelig å se hvordan jeg heller kan holdes ansvarlig for verken kjærlighet eller hat mot mine medmennesker». Men, hat oppstår oftest som en konsekvens av en handling som den utførende blir holdt ultimativt ansvarlig for. Vi «hater» ikke ulver eller tornadoer på samme måte som mennesker, til tross for deres potensielle skade og misnøye, fordi vi attribuerer ikke fri vilje til disse. En ulv er jo bare en ulv, og gjør det en ulv ellers ville gjort. Men, Homo sapiens gjør også bare det en Homo sapiens ville gjort (dog er handlingene mindre forutsigbare og mer heterogene). Kjærlighet, i kontrast, oppstår uavhengig av fri vilje. Jeg valgte ikke å forelske meg i min kjæreste og min antatte frie vilje er fullstendig irrelevant for mitt grunnlag for å elske henne. Jeg simpelthen kan ikke noe for det. Dette er en vidunderlig asymmetri fra naturens side. Hat er riktignok også en følelse, men den er i langt større grad relatert til et valg som vi antar å være fritt. Tross alt, hvis vi senere kom til å forstå at handlingen ikke var helt fri (jeg argumenterer at den aldri kunne ha vært det), så forsvinner vanligvis også mye av hatet. For de interesserte er eksemplet med Charles Whitman illustrativt.

2.
Se for eksempel Strawson G. Freedom and Belief. Oxford: Clarendon Press 1986; Pereboom D. Living Without Free Will. Cambridge: Cambridge University Press 2001; Harris S. Free will. Free press 2012

3.
Haggard P. Human volition: towards a neuroscience of will. Nat Rev Neurosci. 2008 Dec;9(12):934, 46

4.
Soon CS, Brass M, Heinze HJ et al. Unconscious determinants of free decision in the human brain. Nat. Neurosci. 2008 May;11(5)543, 5

5.
Kompatibilister vil i denne sammenhengen si at dette er irrelevant fordi din ubevisste avgjørelse er like mye deg som den bevisste. Dette er igjen en avvergelse fra menneskers opplevde frie vilje der man typisk tror at opphavet til avgjørelsen foregår i din bevissthet. Det blir også absurd å anta at den ubevisste delen av deg er like mye «deg» som den bevisste. Den ubevisste delen av hjernen gjør en hel rekke avgjørelser du verken er klar over eller kan endre eller ser deg selv ansvarlig for

6.
Det er mulig å protestere på denne påstanden til tross for at all empirisk evidens tyder på en kausal sammenheng mellom hjernestimuli og tanker

7.
Harris S. Waking up. Simon & Schuster 2014

8.
Vi er psykologisk sett laget til å dikte opp et rasjonale for våre og andres valg. Et overbevisende eksempel av dette kan sees hos split-brain individer