Ringnes Festsal i Oslo, sommeren 2012: Knut Vogt Engeland (67) nynner mykt, mens han ser utover festlokalet. Det er et staselig seremonilokale, akkurat noe sånt han synes Human-Etisk Forbund burde ha eid. Sola plirer inn gjennom vindusglasset og sprer små stryk av varme fra sommerdagen som manner seg opp utenfor. Den snart pensjonerte lektoren er klar. Dressen sitter pent, men ikke prangende. Humanistsymbolet i sølv på jakkeslaget skinner i lyset. Han var ute i god tid, har for ørtende gang sjekket at han har med de riktige ordene – med de riktige navnene, og de riktige, viktige papirene. Han har vekslet noen avklarende ord med flere av de mange involverte, både brudepar, toastmaster, hovmester, mødre og fedre.

– Hvor nervøs er du på en skala fra 1-10 nå?

– Tja … mellom 4 og 5 kanskje, humrer han. Etter sju år som offentlig godkjent vigsler for Human-Etisk Forbund har han en viss rutine. Så glimter det i øyet.

– Meen, du kan jo bli for lite nervøs og ta det for mye med ro. Det har skjedd meg én gang, da jeg glemte formularet og måtte ta det etter hukommelsen. Da var jeg helt svett.

Ingen samlebåndsvielse

I dag har Knut kontroll, ro og tilstedeværelse. Musikken starter, brudgom, forlovere, gjester og vigsler har funnet sine plasser. Så går døren opp, og bruden, fulgt av sin mor og brudepiker, skrider inn til en symfoni av fotoknips. Endelig står brudeparet der, sammen, med glitrende øyne og blussende kinn. De ser på hverandre og på vigsleren, som smiler beroligende.

– Kjære brudepar! Kjære Gidske og Simen!, sier Knut med trykk.

– I dag opplever vi en gledens dag! For i dag fylles vi alle av gleden over at to velger hverandre for å dele noe – for dermed å leve mer enn noe menneske kan leve alene. For slik er kjærlighetens praktfulle regnestykke: Det som vi deler, blir ikke mindre – men større!

Dette øyeblikket er høydepunktet i det som er en litt lengre prosess. For Knut er hver vielse han forestår mye mer enn bare selve seremonien. Humanistiske vielser er ikke samlebåndsvielser, hver tale er personlig og basert på flere møter med brudeparet.

Føler seg litt som seremonirådgiver

Kjæresteparet Gidske og Simen møtte vigsler Knut første gang allerede før jul, hjemme hos brudens mor, som kjenner Knut og kona fra gamle dager. Derfor hadde de spurt spesielt om ham. Det er også grunnen til at han er så langt fra sin «jurisdiksjon», som vanligvis er Buskerud. når Knut møter det vordende brudeparet pleier de å begynne med selve seremonien.

– Det er et fint sted å begynne, og så snakker vi oss varme på det. Jeg føler meg litt som en seremonirådgiver, for jeg har vært gjennom mange seremonier og er kurset i det. Det er relativt enkle ting, men brudeparet gjør som regel dette for første gang og har ikke tenkt systematisk om dette.

Sammen setter de opp en plan for hva som skal skje under seremonien, om det skal være en enkel seremoni eller ett eller flere kunstneriske innslag av musikk og dikt, hva slags entre brudeparet skal gjøre – sammen eller hver for seg.

Gidske og Simen ønsket – og fikk – en veldig enkel seremoni, der bruden kom inn til musikk, vigsleren holdt talen og framsa det formelle vigselsformularet, brudeparet ga sine ja, byttet ringer og kysset – og gikk ut sammen til musikken fra Star Wars.

– Talen skal være personlig

– Jeg synes jo det er fint hvis det er inkludert litt solosang og kanskje et dikt i tillegg, sier Knut, som derfor har flettet et par dikt inn i talen denne gang. når de er ferdigsnakket om seremonien, får Knut dem til å fortelle litt mer om seg selv, hva de er opptatt av, deres utdannelse, jobb og hvordan de møtte hverandre.

– Og så etter hvert kommer vi over i de mer personlige tingene – «hva så dere i hverandre?» og slikt. Da kan det ofte være litt vanskelig å vite hvor langt jeg skal gå. Jeg skal jo ikke være sjelegransker heller, sier Knut. Samtidig som talen skal være personlig. Han pleier å ta med seg et sett med spørsmål som han gir brudeparet, som de kan bruke litt tid på å tenke over og svare på seinere.

Og, som en del av det humanistiske verdigrunnlaget, kommer han også inn på temaet likestiling.

– Jeg kan for eksempel spørre «hvordan fordeler dere arbeidet i hjemme?». Jeg ønsker jo ikke å legge meg opp i deres privatliv, men stimulere til samtale om det.

Etter å ha hatt den personlige vigselssamtalen, møtes vigsler og brudepar igjen seinere, for å gå gjennom detaljer i seremonien, se på lokalitetene og avklare uklarheter.

Ingen reklametale for Human-Etisk Forbund

Da Knut, Simen og Gidske møttes på befaring i Ringnes festsal et par uker før bryllupet, måtte de i tillegg til å øve på å gå sakte og verdig nok, også gjøre unna noen formaliteter – nemlig skrive under kontrakten, som de glemte ved forrige møte.

– Det skulle vi egentlig ha gjort før, sier Knut litt beskjemmet mens han sjekker legitimasjonen deres. Formalitetene må være i orden, for dette er ikke bare en seremoni, men en kontraktsinngåelse mellom paret og samfunnet, som Human-Etisk Forbund forestår på vegne av det offentlige.

Talen Knut skriver er en syntese av en personlig tale til brudeparet og betraktninger om ekteskapet og livet fra et humanistisk perspektiv. Det er ikke noen reklametale for Human-Etisk Forbund, forbundet blir ikke en gang nevnt.

– Men jeg pleier alltid å sørge for at humanistsymbolet er til stede, understreker han.

Å synliggjøre at det finnes et valg

Knut Vogt Engeland har vært gravferdstaler for Human-Etisk Forbund i mange år, og holdt blant annet talen i Utøya-offeret Monica Bøseis gravferd i fjor. Da forbundet fikk vigselsrett meldte han seg til innsats her også.

– Etter å ha beskjeftiget meg mye med død fikk jeg et ønske om å se kontrasten. Jeg ville være med å synliggjøre vigselstilbudet – og å synliggjøre at det finnes et valg, forteller Knut.

Som vigsler må han påta seg minimum fire vigsler hvert år.

– Jeg har ikke telt, men jeg har vel hatt seks vigsler i året, til sammen er det rundt førr, tipper jeg.

Sjekker og sjekker og sjekker

Sommeren er selvsagt høysesong, og da har han gjerne to-tre vigsler. Denne sommeren ble det booket hele seks vigsler fra mai til september, og i juli hadde han to vigsler på samme dag. Da er det viktig å holde orden på sakene for at ikke brudeparenes navn, talene, stedene eller datoen skal blandes sammen.

– Jeg er livredd for at det skal bli feil. Jeg må sjekke og sjekke og sjekke, for å være helt sikker, sier han. Men han smiler bredt og ler.

I motsetning til ved en borgerlig vigsel, er Human-Etisk Forbunds vigslere fleksible i forhold til hvor vielsen skal holdes. Så med en humanistisk vigsel er muligheten for selvbestemmelse stor.

– Noen ganger skjønner jeg at paret ikke helt ser forskjell på oss og en offentlig vielse. Det er litt forstemmende, men da gjør jeg oppmerksom på at vi har et livssyn med på kjøpet. Det hender at de ikke virker så interessert i den humanistiske biten, det er bryllupet og det å være med å planlegge prosessen de er interessert i. Men stort sett vil jeg si at de har et visst forhold til humanismen når de velger oss.

Og selvbestemmelse er jo også en viktig del av humanismen.

Presten fra Human-Etisk Forbund

– Det hender noen feilaktig bruker uttrykket «prest fra Human-Etisk Forbund». Føler du at du blir sett på som det?

– Hehe, jo … Jeg kommer jo fra en prestefamilie.

Prestesønnen leste og tenkte seg ut av troen i ung alder, noe som var vanskelig en stund.

– Men ikke lenge, foreldrene mine var veldig romslige mennesker. Jeg tenker på mine egne barn, hvis en av dem blir glødende religiøs, må jeg også akseptere det. Man må kunne leve sammen selv om man har forskjellig livssyn.

Det som er felles er vel så viktig som det som skiller.

– Jeg synes det er viktig å presisere at det ikke er mye som skiller oss fra mange religiøse, i praksis står vi for mange av de samme verdiene, men det er begrunnelsen som er forskjellig. Og jeg synes det er bra å kunne si at det er ikke noen guddom som gir mening til livet ditt, den må du finne fram til på egenhånd. Det er kanskje litt ensomt, men det er samtidig en styrke å se at sånn er det. Det er du selv som har ansvar for livet ditt og valgene dine, poengterer han.

Rørt av øyeblikket

Knut minner litt om en prest – i beste forstand – der han står foran brudeparet Gidske og Simen denne dagen i begynnelsen av sommeren. De smiler til vigsleren og til hverandre, som bare et blussende brudepar kan smile. Både de to og alle andre til stede i festsalen på gamle Ringnes bryggerier humrer og svelger vekk klumper i halsen om hverandre når Knut taler.

Etter at brudeparet har gitt hverandre sine ja og verdig – og i riktig tempo – vandret ut og ned trappa, står vigsler Knut igjen mens rørte og muntre bryllupsgjester følger etter brudeparet ut.

– Jeg ble rørt, kunne det merkes på stemmen?, spør han.

Det skjer noen ganger, at han blir beveget over stunden, enten det er gravferd eller vigsel. Også nå, med de to unge som står foran ham og har valgt å satse på hverandre. Det å få være en del av livene deres en kort stund i akkurat denne perioden, føles viktig og meningsfullt.

– Jeg begynner jo å bli en gammel man, så jeg synes det er veldig hyggelig å treffe disse unge menneskene.

Derfor giftet Gidske og Simen seg humanistisk.

(Reportasjen stod også på trykk i Fri tanke nr 3-2012)

Les mer om Humanistisk Vigsel.