– Vi kopierte den norske modellen, og det gikk utmerket

Sidmennt-veteran Hope Knútsson med generalsekretær Bjarni Jónsson og styreleder Jóhann Björnsson på gata i Reykjavik. FOTO: Even Gran

Reportasje fra humanistbevegelsen på Island:

– Vi kopierte den norske modellen, og det gikk utmerket

På Island henger stat og kirke tett sammen. Alltinget og domkirken ligger side ved side i hovedstaden. Men på øya finner vi også Sidmennt - Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.02.2017 kl 19:18

Se bildet større

Denne reportasjen står på trykk i Fri tanke nr. 1 - 2017, som kommer i postkassen til medlemmene i Human-Etisk Forbund i slutten av januar.

Se bildet større

De fleste politikerne går i domkirken (foran) for å markere åpningen av Alltinget, men noen foretrekker den humanistiske markeringen på Hotell Borg i bakgrunnen. FOTO: Even Gran

Faktaboks

FAKTA OM SIDMENNT

  • Humanistisk livssynsorganisasjon på Island, søsterorganisasjon til Human-Etisk Forbund som driver med samme typer aktivitet som forbundet.
  • Ble stiftet i 1990 på bakgrunn av arbeid med borgerlig konfirmasjon i 1988/1989.
  • Ordet «Siðmennt» betyr «etisk utdannelse» (Sið = etisk, mennt = utdannelse).
  • 1800 medlemmer i 2016.
  • Statsstøtte fra 2013, og da fikk de også én fast ansatt, generalsekretær Bjarni Jónsson.
  • Hadde 370 konfirmanter i 2016, ca. 8,8 av alle 14-åringer på Island.
  • Tilsammen drøyt 250 navnefester, vigsler og gravferdsseremonier.

Island er sagaøya nord i Atlanterhavet som føles beslektet med Norge. Språket ligner gammelnorsk. Svært mange av landets 327 386 innbyggere har norsk opprinnelse – om vi går langt nok tilbake i tid. Øya med semiaktive vulkaner er ung geologisk, men har verdens eldste fungerende parlament, Alltinget.

Alltinget ble etablert i år 930, og det var Alltinget som rundt år 1000 vedtok at kristendommen skulle være islendingenes religion. På 1500-tallet ble øya tvangsreformert av danskene, og det ble, som i Norge, etablert en statskirke styrt av kongen i København.

Selv om landet fikk full religionsfrihet med forfatningen av 1874 har den evangelisk-lutherske kirken beholdt en privilegert særstilling som «folkekirke» i forhold til staten, i likhet med den evangelisk-lutherske kirke i Norge. Drøyt 70 prosent er medlemmer her, mens rundt ti prosent tilhører andre kristne retninger. I tillegg finnes det andre trossamfunn – faktisk også muslimer – og gjenoppvekket viking-religion i form av åsatro-samfunnet, ja, også humanister da. De har vært her i snart 30 år.

Se bildet større

Hope Knutsson kan trygt sies å være Islands svar på Human-Etisk Forbunds grunnlegger Kristian Horn. FOTO: Bjarni Jónsson

Protesterte mot Vietnamkrigen - endte på Island

Rundt 40 år etter at Kristian Horn bestemte seg for å gi datteren Kari et borgerlig konfirmasjonstilbud i Oslo, som ble starten på Human- Etisk Forbund, gjorde den nå 73 år gamle Hope Knútsson det samme på Island. På slutten av 1980-tallet ble dermed grunnen lagt for Sidmennt – Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon på sagaøya.

Men Hope Knútsson er ikke vokst opp på Island. Hun er oppvokst i Brooklyn, New York.

– Jeg var aktivist på venstresida. Vi protesterte mot Vietnamkrigen, atomkraft og så videre. I 1969 var jeg utenfor USA for første gang i mitt liv, da jeg dro på loffen i Europa. Vi reiste med Icelandair, som var kjent som et slags hippie-flyselskap den gangen. Som i dag tilbød de «stopovers» på Island, som jo ligger midt på ruta mellom USA og Europa, forteller hun.

Det var et besøk som ga mersmak. Knútsson forelsket seg i det rene og kalde landet i nord. Spesielt likte den unge sosialisten og fredsaktivisten landets gode velferdsordninger og fraværet av militærutgifter. Etter hvert forelsket seg hun seg i en islandsk mann også, og i 1974 flyttet paret nordover, etablerte seg og fikk barn.

– Island har som Norge en tradisjon med konfirmasjon, og vi begynte etter hvert å snakke om hva vi skulle gjøre når ungene ble store nok til å konfirmeres. Jeg leste et intervju med en anerkjent geofysiker på Island som hadde bodd i Norge i mange år. I intervjuet nevnte han at ett av barna hans hadde blitt konfirmert i Human- Etisk Forbund. Jeg ble nysgjerrig og henvendte meg til forbundet. Det var der det startet. Human-Etisk Forbund sendte meg masse informasjon i retur, og jeg bestemte meg for å arrangere noe tilsvarende på Island for mitt eldste barn, sier hun.

Etter at hun hadde tatt kontakt med Human-Etisk Forbund, ble hun fort koblet på den internasjonale humanistbevegelsen, og i 1988 deltok Hope Knútsson og hele familien på sin første internasjonale humanistkongress i Buffalo, New York.

– Der traff jeg hele bevegelsen. Det inspirerte meg selvsagt til å fortsette, minnes hun.

Den første borgerlige konfirmasjonen på Island ble holdt i 1989, og hadde 16 konfirmanter.

– Vi kopierte den norske modellen, og det gikk utmerket. Jeg ble raskt kontaktet av andre foreldre som håpet dette kunne bli et varig tilbud, forteller hun.

På bakgrunn av konfirmasjonsarbeidet ble Sidmennt stiftet i 1990. Det islandske ordet (skrives «Siðmennt») betyr ganske enkelt «etisk utdannelse» (Sið = etisk, mennt = utdannelse).

Knutsson forteller at også organisasjonen er blitt bygd opp med Human- Etisk Forbund som modell.

– Styrelederen i Human-Etisk Forbund på den tiden, Steinar Nilsen, var med på stiftelsesmøtet vårt sammen med kona Astrid. Jeg tok dem med for å møte president Vigdis Finnbogadottir. Human-Etisk Forbund hjalp oss veldig i starten, og sendte sine beste folk for å komme opp hit for å lære oss opp, forteller hun.

Se bildet større

Domkirken og Alltinget ligger side om side i den islandske hovedstaden. Etter åpningen av Alltinget hver høst går de fleste representantene den korte veien over til kirken for å delta på gudstjeneste. FOTO: Even Gran

Fikk sin første heltidsansatte i 2013

Siden den gang har organisasjonen vokst. Spesielt skjøt veksten fart etter 2013. Da kom et stort vendepunkt i organisasjonens historie. I januar det året anerkjente nemlig parlamentet på Island, Alltinget, at Sidmennt er et livssynssamfunn og at det følgelig har krav på penger fra staten på samme måte som de andre tros- og livssynssamfunnene utenfor den islandske statskirken.

Island har et tilsvarende system som Norge, der deler av de politiske bevilgningene til statskirken kompenseres overfor de andre trosog livssynssamfunnene.

– I 2016 hadde vi 339 konfirmanter. Det er rundt 8,2 prosent av alle 14-åringer på Island, så det begynner å bli en anstendig andel. Både i 2014 og 2015 hadde vi 304 konfirmanter, så konfirmasjon er i vekst. De andre seremoniene våre har også solid vekst. Det totale antallet navnebarn, vigsler og gravferdsseremonier ligger i år på 265, mens det i fjor var 199, forteller generalsekretær i Sidmennt, Bjarni Jónsson.

Han er organisasjonens første og eneste faste ansatte på heltid – en stilling opprettet som en direkte konsekvens av det statlige vedtaket om offentlig støtte i 2013.

Oppdatert 3.2.17: Jónsson forteller at Humanistisk konfirmasjon har gjort nok et hopp i 2017. 378 meldt seg på så langt, noe som utgjør 8,8 prosent av kullet.

Staten holder orden på hvor du er medlem

Medlemsutviklingen har skutt fart siden da. I 2012 hadde Sidmennt rundt 300 medlemmer. I september 2016 hadde dette seksdoblet seg, til om lag 1800 medlemmer. Jónsson forteller at Sidmennt etter 2013 har fått to ulike typer medlemmer. Den ene gruppen utgjøres av omkring halvparten av medlemmene fra før organisasjonen fikk statsstøtte. Rundt 150 personer vil rett og slett ikke at staten skal vite hvor de er medlem. Alle de andre har meldt seg inn via det statlige skjemaet.

På Island er det nemlig ikke slik at tros- og livssynssamfunnene holder orden på medlemmene sine selv. Det gjør staten for dem. Enhver borger kan gå inn på en statlig nettside og velge hvilket tros- og livssynssamfunn de ønsker å være medlem av, eller om de ikke ønsker å være medlem i noen av dem. Så fordeles statsstøtten og medlemsfordelingen deretter. Det som skjedde i 2013, var at Sidmennt ble en del av dette opplegget.

– På Island har vi hatt mulighet til å melde oss ut og inn av statskirken via en nettside i lang tid. Og siden all inn- og utmelding går via staten, finnes det heller ingen mulighet for dobbeltmedlemsskap slik det er i Norge. Staten har alltid komplett og oppdatert oversikt, sier han.

Se bildet større

Sævar Finnbogason, filosof ved Universitetet på Island og seremonileder for Sidmennt, holdt foredrag under Sidmennts humanistiske åpning av Alltinget i oktober. Han tok opp hvordan tilliten til demokratiet utfordres av populistiske bevegelser i Vesten. FOTO: Bjarni Jónsson

Spanderer øl på studenter

I tillegg til seremonier, driver Sidmennt også med mye av det samme ellers som Human-Etisk Forbund. Blant annet arrangere organisasjonen debattmøter og bedriver påvirkningsarbeid overfor islandske myndigheter for å sikre livssynslikestilling.

Men på ett punkt gjør Sidmennt noe som Human-Etisk Forbund ikke har prøvd ut ennå.

– Det er tradisjon på Island at organisasjoner som oss inviterer studenter til foredrag og spanderer øl. Det varer bare kort tid og er tidlig på kvelden, sånn typisk mellom fem og sju, så det er ikke noen fyllefest akkurat. Vi har gjort det flere ganger her i Reykjavik og i neste uke skal vi for første gang til Aukereyri. Det bruker å være veldig populært, forteller styreleder i Sidmennt, Jóhann Björnsson.

Tema på møtene er gjerne ulike samfunnsspørsmål, teologi, ytringsfrihet og ikke minst forholdet mellom stat og religion på Island. Som regel er det fagfolk fra universitetet som innleder.

Se bildet større

Muslimsk moské i Reykjavík. Muslimer utgjør bare 0,26 prosent av befolkningen - totalt 826 personer. FOTO: Even Gran

Flere buddhister enn muslimer på Island

Som Human-Etisk Forbund i Norge, er også søsterorganisasjonen på Island ikke direkte uinteressert i statens forhold til religion. Den islandske statskirken – Þjóðkirkjan (Folkekirken) – hadde i 2016 cirka 72 prosent av befolkningen som medlemmer. Som i Norge har andelen gått ned de siste ti årene, fra rundt 84 prosent i 2006.

Legger vi til de kristne frikirkene, er vi oppe i en andel for kristendommen på rundt ti prosentpoeng mer, viser Islands offisielle statistikk. Det generelle mønsteret er at statskirken har gått tilbake, mens frikirkene har økt. Den katolske kirke på Island har for eksempel fordoblet sin oppslutning på Island de siste ti årene. Island har en høyere andel registrerte katolikker (3,73 prosent) enn Norge (2,69 prosent). Når det gjelder muslimer er bildet motsatt. I 2016 var det bare 865 registrerte muslimer på Island – 0,26 prosent av befolkningen. I Norge ligger andelen muslimer på ca. 2,85 prosent. På Island er det faktisk flere buddhister (1039) enn det er muslimer.

Den gruppa som har vokst mest på Island de siste årene, er de som ikke oppgir noen religion eller de som aktivt svarer at de ikke har noen religion. Denne gruppa har samlet sett gått fram fra rundt 6,5 prosent av befolkningen i 2006 til nesten 14 prosent i dag. I tillegg har religionen «Zuisme» fått 0,93 prosent av befolkningen siden oppstarten i 2013. Trossamfunnet ble opprettet som en protest mot det islandske systemet med obligatorisk tros- og livssynsavgift. Det er derfor ingen grunn til å tro at de 3087 registrerte «zuistene» på Island tar religionen sin spesielt alvorlig.

I tillegg er det altså Sidmennt, som i 2016 fikk godkjent 1456 medlemmer. Hvis vi inkluderer alle disse, har gruppen «ikke-religiøse» mer enn fordoblet sin andel av befolkningen fra 2006, fra rundt 6,5 prosent til godt over 15 prosent.

Se bildet større

Hjalti Hugasson er professor i teologi ved Universitetet på Island. Han tror svekkelsen av statskirken vil fortsette. FOTO: Bjarni Jónsson

Staten har forpliktet seg til en evig avtale med kirken

Hjalti Hugasson er professor i teologi ved Universitetet på Island. Han tror svekkelsen av statskirken kommer til å fortsette.

– Island har vært et veldig homogent samfunn i 500 år, men nå er dette i endring. Stat-kirke-relasjonen blir stadig svakere. Dette har en lang rekke historiske og sosiale årsaker og føyer seg inn i en generell utvikling vi ser i mange land, sier han.

Han forklarer at den islandske statskirken rent styringsmessig er fristilt fra staten, men at staten fortsatt er forpliktet til å betale lønninger til alle prester. Dette er en motytelse for en avtale fra 1997 da staten tok over alle kirkens eiendommer. Staten forpliktet seg da til å betale alle prestelønninger til evig tid, samt at den er forpliktet til å stille med tomt hvis kirken ønsker å bygge en ny kirke. I tillegg får statskirken en medlemsavhengig sats på linje med andre tros- og livssynssamfunn – en sats som utgjør omtrent halvparten av tilskuddene til statskirken. Det er dette tilskuddet Sidmennt også får.

I tillegg til de finansielle bindingene, henger islandsk kultur, som den norske, tett sammen med kirken, forklarer Hugasson.

– Ja, her er det tette bånd, men vi prøver så godt vi kan å kompensere til de stadig flere som melder seg inn i andre tros- og livssynssamfunn, sier han.

Se bildet større

Tidligere kunnskapsminister, Katrín Jakobsdóttir, leder for Vinstri Græn (søsterparti til SV) sørget for at prester ikke lenger kan komme inn i skolen og drive undervisning. FOTO: Bjarni Jónsson

Fikk slutt på prester i skolen

Ett av utslagene av de tette båndene mellom stat, kirke og kultur på Island, er den tradisjonelle gudstjenesten i forbindelse med åpningen av det islandske Alltinget hver september. Gudstjenesten holdes hvert år i Reykjavik domkirke som er nærmeste nabo til parlamentsbygningen. Politikerne kan gå nærmest tørrskodd fra statens høyborg til kirkens høyborg. Det gjør de også, de fleste av dem.

Siden 2009 har også Sidmennt arrangert en alternativ, humanistisk åpning av Alltinget på Hotell Borg som ligger på skrå over gata fra parlamentsbygningen og domkirken. Dit er det ikke like mange som kommer, men Katrín Jakobsdóttir er en av dem.

Hun leder partiet «Vinstri Græn», et parti som grovt sett tilsvarer det norske Sosialistisk Venstreparti (SV). Jakobsdóttir var kunnskapsminister på Island fra 2009 til 2013, og Fri tanke møter henne på kontoret hennes.

– Vi er kanskje rundt ti-femten av 63 alltingsrepresentanter som drar på Sidmennts arrangement. Jeg har vært der alle årene siden starten. Det er veldig naturlig for meg. Jeg er ikke medlem av kirken og kommer fra en ikke-religiøs familie. Noen i parlamentet er ikke så glade for denne åpningen, men etter at Sidmennt endret tidspunktet slik at det er mulig å gå på begge åpningene, er det blitt mye mindre bråk rundt den, sier hun.

Jakobsdottir understreker at hennes sekulære livssyn på ingen måte fungerer som noen slags ny religion for henne. Derfor har hun også møtt opp i kirken flere ganger.

– Nå som jeg er partileder gjør jeg det, for å representere. Men ellers dropper jeg kirken. Jeg tror ikke det er så mange som bryr seg om hvem som kommer og ikke kommer. Det er en gammel tradisjon jeg ikke bryr meg så mye om, men for andre er det viktig. Så da får de bare holde på. Det er ikke så nøye for meg, sier hun.

Som kunnskapsminister gikk Katrín Jakobsdóttir i spissen for en opprydding i forholdet mellom kirke og skole.

– Det var vanlig at prester fra statskirken kom inn i skolen og drev trosopplæring. Det gikk over grensen fordi kirken nærmest gikk inn og ble en del av skolen enkelte steder. Vi satte sammen en gruppe og fikk ryddet opp i det. I tillegg gikk vi gjennom læreplanene for faget religionskunnskap. Det var veldig mye om kristendommen der, og det er det fortsatt. Vi kom ikke så langt som vi ønsket i denne saken, sier hun.

Også formålsparagrafen i den islandske skolen har en klar kristen forankring, noe Jakobsdóttir regjering prøvde å få en slutt på, men uten å lykkes. Hun forteller at det har vært mange forslag om å fjerne tilknytningen til religion i den islandske grunnloven, men at det heller ikke har lykkes. I 2012 la en offentlig kommisjon fram sin anbefaling om å skille stat og kirke, men dette ble ikke fulgt opp.

– Meningsmålinger sier at rundt 60 prosent ønsker en særskilt tilknytning til folkekirken i Grunnloven. I 2010 var det en folkeavstemning om ny grunnlov, og da sa et flertall at det bør stå noe om folkekirken i den nye grunnloven. De sa ikke noe om hva som burde stå, men noe burde det være. Og der står saken. Mitt parti mener dette er feil, sier hun.

Jakobsdóttir tror kirke og stat kommer til å bli helt adskilt på Island etter hvert.

– Kirken har mistet mye av sin autoritet, og jeg tror nye generasjoner vil se det annerledes. Det vil komme et skille før eller senere, spår hun.

Se bildet større

Tidligere innenriksminister Øgmundur Jonasson var sentral da Sidmennt fikk offentlig støtte i 2013. FOTO: Bjarni Jónsson

Synes ikke Sidmennt bør krangle så mye med kirken

Øgmundur Jonasson representerer samme parti som Jakobsdóttir, og var innenriksminister med ansvar for tros- og livssynssamfunn da Sidmennt ble anerkjent som støtteberettiget livssynssamfunn i 2013. Han er ikke i tvil om at det var et riktig valg.

– Selvsagt hører Sidmennt til her. Jeg synes kirken og alle de andre bør få også. Tros- og livssynsorganisasjonene bidrar med en etisk dimensjon i livet. Hvis vi hadde hatt litt mer av det på Island, ville vi kanskje ikke ha opplevd bankkollapsen i 2008. Sidmennt er en del av kjølen på en båt, og sammen med de andre tros- og livssynssamfunnene bidrar de til å bygge opp rundt anstendighet og etiske dimensjoner i livet. Men jeg tror ikke Sidmennt har så mye å tjene på å krangle med kirken. Det beste er å stå for noe positivt selv, sier han.
Når det gjelder statskirkespørsmålet er har mer konservativ enn sin partileder Katrin Jakobsdóttir.

– Når man går inn i domkirken, kan man gjøre det av mange grunner. Man kan velge å se det som en religiøs handling, eller man kan gå inn i historien og tradisjonen. Det er opp til hver enkelt hvordan man tolker det. Derfor har jeg alltid møtt opp i kirken etter åpningen av parlamentet, og ikke på arrangementet til Sidmennt. For min del ligger det ingen religiøs motivasjon bak. Hvis jeg hadde møtt opp hos Sidmennt, ville jeg indirekte ha erkjent at arrangementet i kirken er en religiøs handling, og det blir helt feil for meg, sier han.

Jonasson er ikke så opptatt av hva som står i grunnloven om kirken. Det anser han som formaliteter. Mye viktigere er det at kirken og religionene holder seg ute av skolen og at man har livssynslikestilling i praksis.

– Det er en fare for at vi gjør religioner viktigere enn de egentlig er. Jeg vil nøytralisere religionene og legge til rette slik at vi får det beste ut av dem, og at vi nøytraliserer alt som ikke er bra. Jeg synes ikke dette bør blandes sammen med om vi synger noen sanger som er en del av kulturen vår, eller at det er en tradisjon for å gå i kirken etter åpningen av Alltinget. Det er ikke noe farlig, sier han.

Se bildet større

Helgi Hrafn Gunnarsson fra Piratpartiet har gått ut av Alltinget etter at partiet hans gjorde et brakvalg høsten 2016. Han vil jobbe med religionsdialog. FOTO: Bjarni Jónsson

Trekker seg som politiker for å jobbe med religionsdialog

Helgi Hrafn Gunnarson har vært representant i Alltinget for Piratpartiet siden 2013. I 2015 fikk han gjennomslag for å fjerne Islands blasfemilover etter angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Han er en av partiets ledende og mest populære politikere på Island. Gunnarsson er også medlem av Sidmennt.

I valget nå i oktober 2016 mer enn tredoblet Piratpartiet oppslutningen sin i Alltinget. De gikk fra tre til ti representanter, og ble dermed landets tredje største parti med rundt 14,5 prosent oppslutning. Gunnarsson er imidlertid ikke blant de ti nye parlamentarikerne. Han har heller valgt å engasjere seg i tros- og livssynsdialog.

– Island er et veldig ensartet samfunn. Det er veldig få muslimer og folk med annen kultur og religion her, men dette er i endring. Hvis vi ikke gjør noe tror jeg vi kan forvente mer konflikt mellom islam og kristendom, som vi har sett i mange andre land. Men det kan vi motvirke nå, ved å skape en felles kultur fra bunnen av. Derfor synes jeg det er viktigere å jobbe med religionsdialog enn å ta gjenvalg til Alltinget, sier han.

Gunnarsson mener Sidmennt også bør engasjere seg i dialogarbeid for å bygge opp en islandsk identitet som blir felles for alle, med mål om at den religiøse identiteten kommer mer i bakgrunnen.

– For å få til det gjelder det å handle klokt. Jeg tror ikke det er så lurt å mase om at det «ikke finnes noen Gud» eller å forby hijab, burkini og andre religiøse klesplagg. Da blir det bare mer konflikt. Kunsten er å bygge tillit og finne en ny vei sammen med felles sekulære verdier, sier han.

Gunnarsson er sterk motstander av den islandske statskirkeordningen.

– De sier vi må ha det slik fordi flertallet vil det. Men det er jo absurd. Hva om vi fikk et flertall muslimer, skal vi da innføre en statsmoské? Det er jo en idiotisk ide, men det viser at flertallsprinsippet statskirketilhengerne baserer seg på ikke holder mål. Tankegangen deres er den samme som de har i Saudi-Arabia, sier han.

Se bildet større

Sigridur Ingibjørg Ingadottir fra Samfylkingin (søsterparti til Arbeiderpartiet) er ikke religiøs, men går gjerne i kirken likevel. FOTO: Bjarni Jónsson

– Viktig at staten gir penger til tro og livssyn

Sigridur Ingibjørg Ingadottir representerer partiet Samfylkingin i Alltinget – søsterpartiet til Arbeiderpartiet.

Hun mener det er viktig at staten støtter tros- og livssynssamfunn og andre organisasjoner.

– Å ha et levende sivilsamfunn er viktig for demokratiet. Derfor må vi bruke penger på dette. På denne måten gjør vi også trossamfunnene uavhengig av økonomisk støtte fra utlandet, som kan styre dem i en uønsket retning. Statlig finansiering kan føre til at trossamfunn blir mer moderate enn de kanskje ville ha vært ellers, sier hun.

Ingadottir er klar på at Sidmennt bør få offentlig støtte, men er ikke medlem.

– Jeg har ikke noe behov for å tilhøre Sidmennt eller andre organisasjoner. Jeg er ikke religiøs, men ser ikke noe poeng i å engasjere meg i en organisasjon på grunn av det. Jeg har nok denne litt late islandske late måten å se det på – «det er ikke så nøye». Det er det ikke for de fleste av medlemmene i statskirken heller, tror jeg.

Når parlamentet åpner hver høst går Ingadottir verken i kirken eller på Sidmennts arrangement.

– Men jeg vil helst være uavhengig og ikke bli tatt til inntekt for noen av sidene. Jeg er tilhenger av å skille kirke og stat, og her er Sidmennt en viktig stemme. I tillegg er seremoniene deres viktige tilbud som vi må ha i samfunnet, spesielt at det er mulig å få en ikke-religiøs gravferd. Men jeg ser ikke noen grunn til å engasjere meg så veldig i det, sier hun.

– Hva med din egen gravferd?

– Hm. Jeg ville nok ikke ønske at den skulle være i kirken. Da hadde det kanskje blitt Sidmennt? Jeg vet ikke, sier hun.

Siste nytt i Reportasje

De skjulte sufiene

– Vi har en tendens til å betrakte Vesten og den islamske verden som absolutte motsetninger, som materie og antimaterie. I virkeligheten har vi en lang historie med krysspollinering, sier Mark Sedgwick.

Anklages for kirkelig råkapitalisme

– Kirkefondet er monopolkapitalisme på sitt verste, sier ordføreren i Lyngen til Fritanke.no. Han hevder å ha minst 50 ordførere med seg i en protest mot Opplysningsvesenets fond (OVF).

Bra oppmøte for March for Science i Trondheim

Rundt 400 marsjerte for vitenskap i stiftsstaden på lørdag.

 
- HU er verdens beste organisasjon for ungdom!

Engasjement, godt sosialt miljø, fellesskap og kunnskap – det er hva ungdom finner i Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon. Andrine Løvvold Kristoffersen (16) kom helt fra Tromsø til Oslo for å være med på vårseminar og kampanjestart.

Albions nye barbarer: Historien om Kindred of the Kibbo Kift
Trossamfunnene som fikk avslag, 2010-2015

Her kommer del 2 i serien. Vi kan by på den hellige albatrossens kirke, «The United Church of Bacon», disiplene til bukken Jan den fjerde og mye annet snacks.

Annonse
Annonse
Annonse