– Vi bestemmer ikke hva de skal mene

Før første samling var Susanne Must «skitnervøs», men etter endt kurs fikk hun gode tilbakemeldinger fra både konfirmanter og foresatte, og fra lokallaget. FOTO: Espen Istad

– Vi bestemmer ikke hva de skal mene

Susanne Must er en av omkring 500 kursledere som har ledet 14- og 15-åringer gjennom vårens konfirmasjonskurs. – Jeg tror oppriktig at kurset kan være med og gi verktøy til å tenke, sier hun. (3.5.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.05.2012 kl 10:53

Sist helg ble årets første humanistiske konfirmasjonsseremonier arrangert, blant annet i Kulturhuset Buen i Mandal, og i går åpnet påmeldingen til neste års Humanistiske konfirmasjon - i løpet av første dag ble det registrert 427 påmeldinger. Fri tanke besøkte tidligere i år kursleder Susanne Must og fulgte henne gjennom en kursdag:

Susanne Must er et JA-mennesket. Da hun ble spurt om å bli kursleder for konfirmasjon, tok hun utfordringen. Og har ikke angret siden.

Selv ikke lørdag 11. februar, mens hun står og banner over bilen som har funnet det for godt å ta kvelden – full av konfirmasjonsbøker, frukt og kjeks – på vei til konfirmasjonssamling på Molde videregående skole. I underkant av hundre ungdommer står utenfor i duskregnet og venter på at Susanne Must, konfirmasjonskursleder, koordinator for Humanistisk konfirmasjon i Møre og Romsdal og konfirmasjonskurslederinstruktør (det betyr at hun lærer opp nye kursledere), skal komme og låse dem inn og ønske velkommen til en firetimers samling denne formiddagen. Susanne mener en av de viktigste egenskapene til en kursleder å være pliktoppfyllende og til å stole på for konfirmantene – og aldri komme for seint til konfirmasjonssamlingen. Nå er det nettopp det hun gjør på grunn av den usolidariske bilen. Og i tillegg virker ikke det trådløse nettet på skolen, noe som gjør at de fem kurslederne ikke kan få tatt navneopprop, for navnelistene ligger digitalt på internett. Hun er både svett og småstressa når hun ledsager sin konfirmantgruppe på 16 gutter og jenter til et av klasserommene.

Årets konfirmantkull er Susannes tredje. Hun ble rekruttert av ei venninne som ringte rundt til potensielle kursledere. Susanne tenkte det hørtes ut som en spennende utfordring. Som hun syntes det å hoppe i paraglider virket som en spennende utfordring. Ikke lenge etter telefonsamtalen hadde industrimekanikeren blitt opplært og kurset.

– Og så var det bare full gass og å møte konfirmantene, ler hun.

– Og så var det bare full gass og å møte konfirmantene

Industrimekaniker og kursleder

Susanne arbeider til daglig som industrimekaniker på Brunvoll, men på fritida er hun hobbybonde og hestejente. Framtoningen hennes er litt barsk, svart i både klær og hår, men øynene rammes stadig inn av smilerynker som ofte sprekker opp av en hyppig og høy latter.

Før første samling var hun «skitnervøs», men det ble en opptur. Etter endt kurs fikk hun gode tilbakemeldinger fra konfirmanter, foresatte og lokallaget. Og etterpå er hun bare blitt mer og mer involvert, både som koordinator og som den som lærer opp nye kursledere.

At det har gått så bra, skyldes de reflekterte konfirmantene og det gode konfirmasjonsopplegget.

– Vi har blant annet masse «icebreakingsøvelser » som kan brukes hvis det går trått og blir kjedelig.

Oppmykningsøvelser og etiske dilemma

Denne lørdagen synes Susanne det er greit å gå rett på noen runder med slike øvelser. Og konfirmantene kommer fra ulike skoler og mange kjenner ikke hverandre fra før. Etter å ha fått ungdommene til å sette vekk pultene og stille stolene i en ring slik at alle ser hverandre, kjører hun i gang første øvelse. Det er en slags avansert utgave av stolleken: Den som «har’n» må stå i midten og si navnet sitt og hva-som-helst de liker. Så må alle som også liker det samme reise seg og bytte plass. «Jeg heter Even og bor i hus», «Jeg heter Caroline og liker volleyball», «Jeg heter Luc og kommer fra Nederland», «Jeg heter Synnøve og har hund», «Jeg heter Andreas og geime». Det går i farger, sport, årstider, og Martin med lua langt ned i panna, han liker «å daffe».

«Zipp zapp boing» løser opp enda litt mer, en lek hvor man ved hjelp av håndbevegelser og ord sender en imaginær ball videre etter bestemte regler. Først ser tenåringene litt motvillige ut, men litt etter litt bobler latteren fram. De blir nødt til å se på hverandre, møte blikk og etter hvert blir de mer og mer engasjert. Ja, til og med «daffe-Martin» er aktivt med.

Leken løsner faktisk litt opp i stemningen, og det er på tide å starte med tema. Susanne tegner en konstruert situasjon på tavla som gjør at ungdommene må ta stilling til hvilke handlinger og hvilke egenskaper som er best og dårligst: En utnytter sin maktposisjon, en er ufrivillig utro mot kjæresten, en bruker vold, en stiller seg nøytral osv?. I grupper på fire og fire diskuterer de: Kjell er verst, for han tvinger Ida til å ligge med ham. Nei, Håkon er verst, han brukte vold. Men han hadde jo egentlig gode egenskaper. Selv om det hun gjorde var dårlig, gjorde Ida det av kjærlighet og hun var ærlig. Hvem er best? Jo, det må være Ivan, for han er nøytral.

Susanne går rundt, lytter til diskusjonene og kommer med spørsmål. Etter at de har diskutert i grupper, legger de fram sine vurderinger. Nesten alle rangerer Ivan – som stilte seg utenfor konfliktene og ikke ville ta stilling – som den med best egenskap. – Ivan han står bare utenfor – er det god moral?, spør Susanne. Hun prøver å utfordre ungdommene. De trekker på det. Nei, det var kanskje ikke god moral bare å stå på utsiden.

Konfirmasjon uten fasit

Susanne leverer ingen fasit. Men etterpå leser hun «Lærer Bjørndals metode» fra konfirmasjonsboka. En tekst om læreren som irettesetter de flinke og poulære elevene, som ikke mobber, men som heller ikke sier i fra. Og hvordan han får dem til å stå opp og forsvare klassens populære og slik gjør livet lettere for henne.

– Hva synes dere?

– Fin, kommer det mumlende, men samstemt fra konfirmantene.

– Vi velger ofte ikke å bry oss i hverdagen. Noen ganger er det bare så lite som skal til. Kanskje bare å reise seg opp og ta til motmæle. Alle kan gjøre en forskjell. Det krever mot, men det koster ikke så mye som det vil gi dere igjen, sier Susanne.

Det temaet hun synes er viktigst, er menneskerettigheter, men det som engasjerer ungdommene mest er som regel de etiske dilemmaene omkring rus, forteller hun. Da kjører Susanne «firehjørners-øvelser », hvor ungdommene må uttrykke seg enten gjennom ord eller ved å stille seg opp fysisk ved et utsagn de slutter seg til.

– Det er sjelden de ikke sier hva de mener. De er ærlige.

Det tror hun handler om kursledernes holdning, at de stiller seg undrende til ungdommenes synspunkter. «Hvorfor er det greit? Er det noe som burde være greit?» At de får lov til å prøve seg fram med sine meninger og ikke blir moralisert over.

– Det er sjelden de ikke sier hva de mener. De er ærlige.

– For et vanskelig og interessant dilemma!

I klasserommet møter konfirmantene flere etiske utfordringer. Hvem vil de redde etter en flyulykke hvis de bare kan redde fire stykker? Vil de redde kvinnen med en kreftsyk sønn, landets første kvinnelige statsminister, astrofysikeren som står overfor et gjennombrudd i vår forståelse av verdensrommet, det eldre ekteparet som har overlevd Holocaust, OL-håpet eller den religiøse lederen. Diskusjonen går.

– Jeg ville tatt med moren og barnet. Alle barn fortjener en sjanse.

– Ja, og så ville jeg tatt med astrofysikeren og statsministeren. Statsministeren er viktig for landet og astrofysikeren er viktig for hele verden.

– Hvis det hadde vært Frp-statsminister, da? Da hadde ikke jeg villet ta henne med.

– Hva med det gamle ekteparet?

– De er jo gamle, og kommer til å dø snart likevel…

– Det religiøse overhodet er jo også viktig for mange kanskje …

– Åååå, for et vanskelig og interessant dilemma!

Det er kjempevanskelig å velge hvem som skal få leve og hvem som skal få dø. «Hvem er viktigst – og for flest?» er det ungdommene fokuserer på. Så kommer Susanne og undres på hva de tenker om faren til vennen. Det utløser en liten eksistensiell krise.

– Jeg får skyldfølelse for faren. Jeg tenker på vennen min, og hvordan hun hadde hatt det hvis faren hennes hadde måttet dø… Nei, uff, dette er vanskelig.

Igjen finnes det ingen fasit. Tenåringene legger fram sine forslag til hvem som skal få livet og hvem som skal få dø. Og Susanne problematiserer forsiktig.

Hva er du villig til å ofre?

Også når menneskerettigheter er tema, utfordres de personlig: hva ville de vært villige til å ofre av sine goder for at en ung gutt eller en ung jente under vanskeligere kår skal slippe overgrep og overleve? Er de villige til å rake løv i fire timer, spille kort med de eldre på eldresenteret, gi bort 200 kroner, drepe en valp, svikte en venn, gi avkall på utdanning resten av livet, sove på gulvet et helt år…?

Nok en gang skal de i grupper komme fram til hva de kan ofre og ikke. Ingen vil ofre utdanningen eller drepe en valp, men ganske mange er villige til å sove på gulvet og gjøre en arbeidsinnsats. At noen ikke vil gi bort 200 kroner fører til hakeslepp blant andre. Mens noen ikke er villige til å rake løv i fire timer – fordi det er kjedelig – baler andre med dilemmaet redde noens liv ved å svikte en venn.

De fleste av dem deltok på Camp Refugee før jul, der de i ett døgn måtte gjennomleve virkeligheten til verdens flyktninger. Susanne minner dem på det:

– Dere møtte brudd på menneskerettighetene i Camp Refugee. Dere fikk mat, men bare minstekravet dere kan få. Men menneskerettighetene innebærer så mye mer – det innebærer å ha det trygt og godt.

Susanne er ikke i tvil om at Humanistisk konfirmasjon er viktig.

Trening i å reflektere og å ta standpunkt

– Vi bestemmer ikke hva de skal mene. Det er ikke slik konfirmasjonsundervisningen er lagt opp – at vi skal preke hva de skal mene. Humanistisk konfirmasjon er de temaene vi tar opp og et kolon etter. Rent konkret er det ikke sikkert de får så stor konkret nytte av gruppeoppgavene om etiske dilemmaer, men de får trening i å reflektere, i å ta standpunkt og det å ta et steg tilbake og vurdere standpunktene sine. Ja, jeg tror oppriktig at det kan være med og gi verktøy til å tenke. Jeg hadde ikke orket å engasjere meg i dette hvis jeg følte det var nytteløst.

– Humanistisk konfirmasjon er de temaene vi tar opp og et kolon etter

Det vanskeligste med å være konfirmasjonsleder? Det har ikke Susanne noe klart svar på. Hun klør seg på haka.

– Jeg kan jo ikke si at det ikke har vært noe, for det har det jo vært ...

Nei, da er det enklere å huske det beste med å være konfirmasjonsleder.

– Åå, det er når tidligere konfirmanter kommer og gir meg en klem på gata, gliser Susanne.

– Det er å få tilbakemeldinger i etterkant, disse bekreftelsene på at jeg har betydd noe.

Det å være kursleder for Humanistisk konfirmasjon har fått 33-årige Susanne til å ville gjøre et nytt yrkesvalg. Det å oppleve hvor givende det er å formidle overfor ungdom, har fått henne til å ville starte på pedagogisk utdanning og bli yrkesfaglærer.

(Tidligere publisert i Fri tanke nr 2-2012 (papirutgaven))

Se bildet større

Susane Must leser teksten «Lærer Bjørndals metode» fra den nye konfirmasjonsboka: en tekst om læreren som irettesetter de flinke og poulære elevene, som ikke mobber, men som heller
ikke sier i fra. FOTO: Espen Istad

Se bildet større

Susanne Must hadde ingen pedagogisk erfaring da hun begynte som kursleder, men etter å ha vært kursleder ønsker industrimekanikeren nå å utdanne seg til yrkesfaglærer og jobbe mer med ungdom. FOTO: Espen Istad

Se bildet større

Verdiene avgjorde: – Det var verdiene som gjorde at jeg valgte humanistisk konfirmasjon, forteller Synnøve Berg Meisingset, en av konfirmantene til Susanne Must. Hun hadde egentlig tenkt å følge kristelige konfirmasjon, men ombestemte seg da hun fant ut hvilket syn presten
hadde på homofili og abort.

Hun synes kurset er lærerikt og nyttig.

– Jeg synes det er bra å være der og diskutere. Jeg finner ut mye om hva jeg tenker, og det er interessant å høre hva andre tenker, sier hun entusiastisk.

Det som har gjort mest inntrykk, var deltagelsen på flyktningleiren Camp Refugee, hvor konfirmantene opplevde flyktninglivet i 24 timer.

– Det var ikke artig, men veldig interessant. Og denne timen da. På skolen blir vi aldri satt sammen i grupper og får høre hva andre tenker. Her må vi tenke og argumentere. Og så gleder jeg meg til temaet om rus og doping. Jeg synes det er viktig å få dette som ungdom. De som velger det vekk går glipp av noe.

Og så ser hun fram til seremonien:

– Jeg gleder meg veldig til seremonien! Jeg har vært på en før og jeg synes den er veldig fin! FOTO: Espen Istad

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!