– Veldig, veldig befriende da det slapp

Brøt med Jehovas Vitner: – Det var ikke én enkelt hendelse som førte meg ut. Det var en lang prosess, sier Miriam Kehlin. FOTO: NTB-Scanpix/Microstock (Illustrasjonsfoto)

Trosoppgjør: Mirjam Kehlin

– Veldig, veldig befriende da det slapp

– Jeg har en privat hypotese om at religiøsitet er en form for legning. Jeg har ikke den legningen, sier Jehovas Vitne-avhopperen Mirjam Kehlin.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.12.2015 kl 14:17

– Det kjennes som å ta alt du har trodd på og kaste det i dass. Det er en fullstendig nyorientering. Alt du har satt høyt er bare tull, og du sitter igjen med følelsen av «hva nå?». Hva skal du gjøre nå? sier Mirjam Kehlin.

Det har gått over 30 år siden hun forlot Jehovas Vitner og hva det innebar av brudd med familie og trosrammer. Bruddet kom ikke brått. Det startet mange år før hun faktisk gikk. Hun ble bevisst på at det var ut hun skulle da hun var rundt 18 år. Hun var 23 da det ble endelig adjø.

– Det var summen av så mye som ledet dit. Som vitner var vi fritatt fra religionsundervisning på skolen. Det betydde imidlertid ikke at vi fikk fritime. Vi ble samlet på biblioteket sammen med bibliotekaren, som ga oss bøker å lese. Når bøkene var lekse kunne ikke mor nekte meg å lese dem.

– Dette var ungdomsbøker fra 70-tallet, så de var progressive, viste barn og unge fra dårlige miljøer og fikk meg til å tenke. Men boken som virkelig gjorde en forskjell, var George Orwells 1984. Den var en aha-opplevelse. Den beskrev et samfunn som var akkurat det samme som i menigheten, bare strukket et lite hakk lengre.

Sa hun var dum

Lånekort på biblioteket fulgte. Hun bodde i en liten by. Det var kort vei til bibliotekets dører. Der fikk hun være i fred for morens blikk. Hun leste mer. Og tenkte enda mer.
Disse tankene ville imidlertid verken foreldre eller menighet ha noe av. Der var det ikke rom for tvil, eller kunnskap. Det ble med ungdomskolen.

I Jehovas Vitner-litteraturen er det da også frarådet å ta noen form for høyere utdannelse. Mirjam gikk derfor på yrkesskolen. Det var akseptert, siden utdanningen ikke inneholdt nevneverdig med samfunnsfag eller annet som kan frembringe tvil.

– De fikk overbevist meg om at jeg ikke ville klare gymnaset. At jeg var for dum, og ikke skoleflink nok. De sa jeg ikke kunne ville meg selv så vondt som å mislykkes på skolen. De visste vel at jeg ville trosset dem om de hadde sagt noe annet. Da jeg begynte på skolen igjen rundt 10 år senere, fikk jeg bare 5-ere og 6-ere. Så jeg kunne ikke være så dum, likevel.

En legning

Mirjam rister på hodet. Det var så mye hun lært som ikke stemte, eller stemmer, med den virkeligheten hun lever i nå. Spørsmålene til den tenåringen hun en gang var fikk svar som i ettertid i beste fall var feilaktige, i andre tilfeller direkte villedende. Spørsmålene hun stilte seg selv fant hun ikke gode svar på.

– Det var ikke en enkelte hendelse som førte meg ut. Det var en lang prosess. Men man kan jo snakke om dråpen ... Jeg kom til at jeg egentlig aldri hadde trodd. Jeg hadde bare trodd at jeg trodde.

– Jeg har en privat hypotese om at religiøsitet er en form for legning. Jeg har ikke den legningen.

Hypotesen har hun kommet frem til etter å ha sett mennesker som vokser opp i ukristelige omgivelser som brått finner gud, og så har en mennesker som henne selv, som har vokst opp omgitt av troende, men som likevel vender troen ryggen.

– Jeg må innrømme at når noen legger ut om troen sin så får jeg assosiasjoner til voksne mennesker som sier de tror på julenissen. Jeg har troende venner, men ingen av dem er voldsomt karismatiske. En må ha en felles plattform å bygge et vennskap på, og det forsvinner fort da.

Mareritt

Prosessen fra tvilen tok henne, gjennom en såkalt moden søster – det vil si en voksen kvinne i menigheten – som skulle snakke henne til «fornuft», til hun tok konsekvensen av troen som ikke var der, var ikke bare enkel. Mirjam hadde søvnvansker helt fra hun flyttet for seg selv som 17-åring.

– Det var slitsomt. Jeg hadde veldig mye mareritt. Jeg følte at jeg nesten fikk tak i noe, og så var det en dør som ble slått igjen rett foran meg. Og så gikk jeg veldig mye i søvne. Marerittene forsvant ganske brått da det hele ble avklart.

– Plutselig kom jeg på at jeg ikke hadde hatt mareritt på lange tider. Jeg hadde skjønt hva det var jeg ikke fikk tak i – det at det var et falskt spill, alt sammen.

Utstøtelsesgrunn

Det å forlate menigheten var også vanskelig rent fysisk. De lot henne ikke gå uten motstand. Hele tre voksne menn, såkalte eldre og medlemmer i eldsterådet, kom på døren. De kalte det tilsynssak.

Hun forteller at de forhørte henne, nærgående. Om hva hun gjorde med kjæresten, hvilke seksuelle stillinger, om hun ble tent. Intime spørsmål hun i dag aldri ville ha svart på. Spørsmål det ikke bare er direkte smakløst om godt voksne menn stiller en ung kvinne, det likner også overgrep. Hadde noe liknende skjedd noen andre i dag, ville hun bedt dem anmelde det.

– En dag kom en av dem alene. Det er ikke etter reglene at en enslig mann skal oppholde seg i rom med en enslig kvinne, så jeg slapp ham ikke inn. Da de kom alle tre noen dager senere, tok jeg det opp. Han benektet det hele, og jeg ble stående igjen som en dårlig løgner som ville gi en hederlig mann et dårlig rykte.

– Neste gang de kom sa jeg at det var nok. Jeg tok ordet og sa at jeg ville trekke meg ut. De svarte med at det var utstøtelsesgrunn.

Sosialt brudd

Hun ble utstøtt. Familien har hun ikke hatt kontakt med siden. Det gjør vondt. De første ukene etter utstøtelsen er fortsatt som et svart hull for henne. Hun fikk en uke til å ta farvel. Det ble holdt en såkalt avskjedsfest for henne, uten at hun minnes noe egentlig farvel.

Men hun var også heldig. Hun hadde en eldre bror som hadde forlatt menigheten før henne. Da hun ble overlatt til seg selv, og den påtvungne ensomheten, fikk hun adoptere noen av hans venner. Det bøtte på savnet som fulgte med det som like mye var et sosialt brudd som et livssynsvalg.

Hun smiler overbærende av seg selv når hun snakker om den første tiden i frihet.

– Jeg forholdt meg til det som var norsk lov. Punktum. Jeg festet ganske heftig, men ingen kan jo fortsette på den måten. Du kan si jeg ble fjortis i en alder av 23.

Fri til å leve

Smilet endrer seg når hun forteller om sin første jul, og første 17. mai-feiring. Det er mer sørgmodighet enn bitterhet, og rester av den nysgjerrighet som den gang også lå i å lære noe som for oss andre er så naturlig som å pynte et juletre.

– Jeg skjønte ikke hvordan juletreet skulle festes, så jeg kjøpte et plasttre. Og så sto jeg der med glitter og kuler og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg ringte på hos naboen. Hun så litt rart på meg, men viste meg det.

– Jeg tror ikke noen kan forberede seg på hvordan det blir å krysse elven og gå ut av en sekt. En må ta ting etter hvert som de kommer. Jeg skrev et leserinnlegg i avisen et halvt år etterpå, der jeg beklaget til alle jeg hadde prøvd å omvende. Da ble det rabalder og mange anonyme trusler. Bilen ble punktert og jeg hadde innbrudd i leiligheten.

Det tok noen år til før hun erkjente at hun var ateist. Hun gikk omveien om alternative livssyn. Det var på en måte fortsatt selvfølgelig at det skulle være noe mer til virkeligheten, noe hun fant det vanskelig å gi helt slipp på.

– Det var veldig deilig, veldig befriende, da det slapp. Jeg ble fri til å leve, til å være meg, uten å drive med noe skuespill. Det var en frihet fra regler. Religion dreier seg om å kontrollere mennesker, og det er enda trangere for kvinner.


Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!