Vårt eget ekstremistpotensial

Religionskritikk har vært og er fortsatt viktig, men kan religionskritikk bli ekstremistisk?

Vårt eget ekstremistpotensial

Finnes det et ekstremistisk potensial i religionskritikken? Ateister og humanister er flinke til å kritisere religiøs intoleranse og ekstremisme, finnes det en fare for at vi blir intolerante selv? Og kan det bikke over i rasisme?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.08.2012 kl 17:04

– Ja!

Lars Gule er klokkeklar. Filosofen, forskeren og samfunnsdebattanten fulgte saken mot terrorist Anders Behring Breivik i Oslo Tingrett. Han er en av de som hyppigst har pekt på politisk ekstremisme som forklaring på det store spørsmålet: Hvordan kunne dette grusomme skje? Og han har tyngde bak pekefingeren. Siden 2006 har han brukt mye av fritiden på å imøtegå hatefulle, rasistiske og islamofobe meninger på nett, også fra Breivik selv. Erfaringene med nettekstremisme har han samlet i boka Ekstremismens kjennetegn, som kom ut tidligere i år.

– Det finnes alltid et potensial for ekstremisme i den religionskritiske posisjon.

– Forklar -

– Den banale ekstremismen er det som oppstår når man på kritisk grunnlag tenker strengt logisk, og sier: «Her har vi noen premisser. Du har sluttet deg til noen av disse premissene, da må du også være enig i konklusjonen.» Med andre ord, hvis du sier: «For kristne er Bibelen en viktig bok. I Bibelen opptrer en brutal og fæl Gud. Da må de fleste kristne være fæle fordi de heier på denne guden». Men det er ikke riktig! All erfaring og kunnskap om mennesker som bekjenner seg til kristen tro tilsier at det store flertall av dem oppfører seg som alle andre. Å beskylde kristne for å mene, gjøre eller være noe annet enn det de er, er en ekstrem kritikk fordi den bryter med det vi vet om virkeligheten, sier Gule.

Det er nemlig definisjonen på ekstremisme, ifølge Gule: Oppfatninger som er bortenfor det vi faktisk vet, det som vitenskapen kan fortelle oss. Han kaller det deskriptiv ekstremisme. Her finner du blant annet konspirasjonsteorier og raseforestillinger. Den normative varianten oppstår når du inntar en politisk posisjon som innebærer at du bryter med veletablerte og godt begrunnede etiske normer.

– Som å påstå at svarte er mindreverdige, derfor kan de diskrimineres, forklarer Gule.

«Religion er roten til alt ondt»

Han synes stort sett religionskritikere med bakgrunn i Human-Etisk Forbund holder seg innenfor grensen av hva som er ålreit. Men ikke alle, alltid.

– Noen religionskritiske utsagn, for eksempel på verdidebatt.no, kan bære preg av en overdreven ensidighet som i seg selv blir en form for ekstremisme.

Kampanjen «Ingen liker å bli lurt», som satte sinnene i kok hos en del, mener han derimot ikke tråkker over.

– Det er ikke kampanjen som er ekstrem, men Holistisk Forbund som reagerer politisk normativt ekstremt når de appellerer til myndighetene for å få hjelp til å begrense kritikken fra HEF. Kampanjen er rasjonalitetsforsvar og religionskritikk, høyst legitime aktiviteter, sier han.

– Hva med uttrykk som «religion er roten til alt ondt» og «religion burde forbys». Ikke helt uvanlig å høre fra ateister?

I noen sammenhenger kan religion være den viktigste forklaringsfaktor til at noe har gått galt, men en generell uttalelse om at religion er roten til alt ondt, er skjev.

– Og det er det ikke noe galt i! At religion er roten til alt ondt, er et standpunkt. Når man forsøker å begrunne, vil man fort oppdage at det er feil. Enhver begrunnelse er samtidig en nyansering. I noen sammenhenger kan religion være den viktigste forklaringsfaktor til at noe har gått galt, men en generell uttalelse om at religion er roten til alt ondt, er skjev. Hvis du fortsetter å insisterer på det standpunktet, har du gått i ekstremismens felle.

Han sukker litt:

– Heldigvis er det ytterste få som gjør en livsstil ut av religionskritikken, i motsetningen til rasister, islamofobe og antisemitter som gjør disse posisjonene til den viktigste forklaringsfaktor i hele deres virkelighetsforståelse. Da har du et problem.

Les også Øyvind Strømmens kommentar Gudløst hat.

To typer religionskritikk

– Forenklet kan man kanskje si at det finnes to typer religionskritikk; religionskritikk som vil humanisere religionen og religionskritikk som ønsker å fjerne religionen, sier samfunnsforsker ved FaFo, Olav Elgvin.

– Det er selvsagt mer komplisert enn som så. Poenget mitt er at folk kan ha ulikt utgangspunkt for å drive religionskritikk. De jeg vil kalle pragmatiske religionskritikere forsøker ikke fjerne religion som sådan, men jobber konkret mot overgrep begått i religions navn. De har et ønske om å humanisere. Så har du de som mener at religion ideelt sett ikke bør eksistere. Enten fordi de mener at religion umulig kan sameksistere med menneskerettigheter, eller fordi de mener religion intellektuelt sett er på trynet. Hos denne gruppen kan religionskritikken i blant ta mer militante former.

De jeg vil kalle pragmatiske religionskritikere forsøker ikke fjerne religion som sådan, men jobber konkret mot overgrep begått i religions navn.

Mest opptatt av islam

De utrydningslystne religionskritikerne er for tiden mest opptatt av islam, mener Elgvin. For to år siden startet han bloggen «Muslimprosjektet – på jakt etter virkeligheten blant norske muslimer». Ikke fordi han er så nysgjerrig på islam, men fordi det etter hans mening var dårlig samsvar mellom hvordan muslimer blir framstilt i offentligheten, og hvordan virkeligheten så ut. Selv er Elgvin kristen og opplever at det er rom for tro i Norge.

– Definitivt. Norge er et liberalt samfunn, det er stort rom for mangfold i den private sfæren. Vanskelig blir det først når religion tar steget fra privatsfæren og ut i det offentlige, som ved bygging av minareter eller ønsket om bruk av hijab i politiet. Da oppstår gnisningene.

– Føler det sekulære samfunnet seg truet?

– Mitt inntrykk er at en del humanister og ateister har på følelsen at de hadde vunnet kampen i Vesten. De kjempet mot kirkemakta, og vant. Nå er det kommet nye mennesker hit som til dels er svært religiøse. Jeg har inntrykk av at det har gjort noen oppgitt. Må kampen tas på nytt, liksom? Jeg har ikke noe forskningsmessig grunnlag for å si det, men har inntrykk av at det er en grunnleggende opplevelse bak dagens religionskritikk: «Ble vi ikke ferdige med dette tullet for tjue år siden?»

Sammenfall mellom anti-holdninger til muslimer og fremmedfrykt

Religionshistoriker Cora Alexa Døving humrer av teorien. Hun er forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, og tror Elgvin kan være inne på noe:

– Jeg kan godt tenke meg at en del ateister irriterer seg over for eksempel kravet om hijab i politiet. Og det finnes sikkert ateister by heart som irriterer seg over at det popper opp religiøse bygg på Grønland. Men sånn jeg kjenner Human-Etisk Forbund har humanistene en liberal holdning i forhold til hvor religion har sin plass, sier hun.
Døving trekker fram kirkens syn på likestilling – i samfunnet og i kirka – som eksempel på hvordan religionskritikk har ført til positiv endring. Men det er ikke kristendom vi er mest opptatt i dag. Både blant religionskritikere og i befolkningen ellers har islam overtatt fokus.

– Lars Gule har sett så mye muslimhets på nett at han mener det har overtatt for rasisme og antisemittisme. Enig?

– Jeg vet ikke om jeg vil si at en form for stereotypisk hets tar over for alt annet. Gule har rett i at dette er samtidens mest utbredte form for minoritetshets, men det finnes også mye antisemittisme og rasisme i dagens Europa. Dessuten viser holdningsundersøkelser sammenfall mellom anti-holdninger til muslimer og fremmedfrykt generelt. Folk som har sterk negativ oppfatning av jøder og muslimer, slår også ut på fremmedfrykt. Det henger ofte sammen.

Holdningsbarometere viser at nordmenn ligger på et jevnt nivå i forhold til aksept for kulturelt mangfold, påpeker Døving. Hun mener islamofobi er et begrep som favner ytterkanten.

– Islamofobi er en ideologi. Ikke forvirret frykt, men en ideologi basert på en viss type kunnskapsproduksjon.

– Islamofobi får sjelden uttrykk i offentlig debatt, men på bestemte nettdebatter, i bøker og på blogger. Islamofobi er en ideologi. Ikke forvirret frykt, men en ideologi basert på en viss type kunnskapsproduksjon, som vi blant annet finner det i kildene som Anders Behring Breivik henviser til, sier hun.

Døving synes media har blitt flinkere til å skille mellom religionskritikk og islamofobi eller islamhat.

– Men det er en overfokusering i forhold til andre minoriteter. De kritiske spørsmålene mot muslimer er mye mer framtredende. Hvorfor er det bare muslimer som må svare på spørsmål om tvangsekteskap? Hvorfor ikke hinduer, eller vietnamesere? Hvorfor får ikke Dalai Lama spørsmål om kvinnesynet til de tibetanske munkene når han gjester Norge? Og på øya Grønland var det ikke lov til å være homofil før nå nylig, hvorfor blir ikke grønlenderne stilt til veggs? Svaret er nok at islam er motpolen de vestlige verdiene måles opp mot.

Muslimene – de nye «de andre»

– Har muslimene sånn sett blitt «de andre»?

– Ja, når vi tenker på verdier og kultur. Jeg har i det siste vært opptatt av hvordan gode verdier og hensikter brukes til å legitimere overdreven islamkritikk. Gå inn på nettsiden til Marine Le Pen. Der forsvares europeiske jøder, kvinners rettigheter, ytringsfrihet og menneskerettigheter – mot islam. Islam framstilles som en trussel mot våre verdier, og derfor er det legitimt å slåss mot det. «Dette er ikke rasisme» påstår de. Jeg synes det er illiberalt å bruke menneskerettigheter for å legitimere diskriminering!

Hun konstaterer:

– Etter at vi i flere år har blitt oppdratt til antirasisme, toleranse og mangfold, er det interessant å se hvordan diskriminering av minoriteter finner stadig nye veier og kanaler.

Rasister som skjuler seg bak religionskritikk

Det er ikke greit å være rasist, men det er lov å være kritisk. Derfor kan vi tenke oss at rasister skjuler seg bak et religionskritisk språk, advarer Lars Gule.

– Særlig innen islamkritikken. Du vet det er islamofobi når de beveger seg fra å kritisere islam som teologisk og filosofisk system, til å kritisere muslimer for å være løgnaktige. For å konspirere. For å få for mange barn. Da blir parallellene til klassisk fremmedfrykt og rasisme veldig tydelige.

– Er det mer islamofobi blant kristenfundametalister enn religionskritikere?

– Nei! Det finnes også blant sekulære og ateister. Dessverre var SIANs leder Arne Tumyr tidligere sentral og aktiv i Human Etisk forbund, sier Gule.
Når det gjelder Tumyr tror han religionskritikken kom først.

Les også Arne Tumyr: Mer enn skeptisk til islam

Anstendig religionskritikk

– Jeg har brukt mye tid på å opparbeide meg et image som anstendig religionskritiker, sier Morten Rølling. Han aktiv i Human-Etisk Forbund og styremedlem i Hedningsamfunnet, som har drevet religionskritikk siden organisasjonen ble dannet i 1974. Rølling er opptatt av å markere avstand til SIAN og den «brune gjørma», som han kaller det. Hjemme fra stua i Halden administrerer han hedningenes facebookgruppe sammen med blant annet samboer Sølvi Hammerseth. De har nulltoleranse for rasisme, hatefulle ytringer og personangrep.

– Vi har hatt sianister og «hateister» på Hedningsamfunnets gruppe, men de verste har vi ekskludert. Rølling sier det ikke handler så mye om hva de mener, men måten de formulerer seg på.

– De går rett i strupen på muslimer, og det kan føre til at folk ikke tør ytre seg.

Selv er Rølling utestengt fra islam.net og SIANs facebookgruppe. Norwegian Defence League fjernet ham før han rakk å begynne å kverulere. Nå prioriterer hedningen de islamistiske gruppene, som Al-Hidayah.

– Og jeg har et dilemma; alt jeg sier blir oppfattet som om det er Hedningsamfunnets offisielle uttalelse. Når en av mine kjepphester er mangfold og integrering, synes enkelte hedninger at jeg er for muslimvennlig! «Nå har Hedningsamfunnet kjempet mot statskristendommen i 35 år, hvorfor skal vi ta lettere på islam?» Jeg har lurt på det selv, og kommet fram til at det handler om hvordan det oppfattes. Kritikk av islam blir fort tolket som innvandrerhets. Og er det så klokt? Spør han retorisk.

– Du kan ikke jobbe for ateisters religionsfrihet uten samtidig å kjempe for muslimers

Rølling vil heller leve med at de mest militante (h)ateistene synes han tar i muslimer med silkehansker. Han mistenker at de ikke får med seg islamkritikken, som Rølling stort sett framfører på muslimske sider. Der har han tatt opp alt fra dødsstraff, omskjæring, homofili, koranbrenning og kvinners rettigheter.

– Ved systematisk å motsi og imøtegå muslimhets, har jeg skapt meg et rom for å kritisere, mener Rølling. Etter tretten år som leder på Grünerløkka fritidsklubb er kampen mot rasisme en ryggmargsrefleks:

– Jeg mener det kan kombineres med religionskritikk. Ikke bare kan, det flettes naturlig sammen. Du kan ikke jobbe for ateisters religionsfrihet uten samtidig å kjempe for muslimers rett til å være muslimer!

Les også Morten Røllings kjøreregler for real religionskritikk

Og det er lakmustesten, nikker Lars Gule:

– Samtidig som vi kritiserer en religion sønder og sammen, forsvarer vi religionsfriheten. Hvis man hopper over det har man etter min mening blitt ekstrem.
Hijab på barn, omskjæring av jenter og gutter, Gule vil helst bli kvitt det hele. Men måten det blir gjort på, er viktig. Man kan ikke bare løpe på Stortinget å få til et forbud.

Ekstremisme ikke å ta hensyn til virkeligheten

– Det ville etter min mening være en form for ekstremisme fordi den ikke tar hensyn til virkeligheten. Omskjæring av guttebabyer er en tradisjon som har vært praktisert lenge, hvor veldig mange ikke har oppfattet inngrepet som mer skadelig enn for eksempel hull i ørene. Posisjonen «dette må vi forby i morra den dag» er en på mange måter forståelig, men det setter seg utenfor en del historiske realiteter. I noen tilfeller er man nødt til å gå fram med tilstrekkelig grad av kulturell sensitivitet. For det er å vel det å få til en endring av praksisen som er viktig? Vi kan prøve å oppnå det ved å få muslimer og jøder til å innse at religionen deres er dum. Men dersom man ser praksisen i en historisk kulturell kontekst er det lettere å finne de riktige angrepsvinklene. Hvis man virkelig ønsker å endre praksisen, da, ikke bare slå noen i hodet med sin egen fortreffelighet.

– Mange ateister gir gjerne uttrykk for at de har sett lyset, mens de religiøse roter rundt i mørket. Kan en slik holdning tippe over i motvilje, og i siste instans intoleranse?

Gule smiler:

– Desto viktigere at vi disiplinerer oss sjøl til ikke å leve ut våre holdninger. Man må gjerne mene at religiøse mennesker er dumme og teite, og så videre. Jeg gjør vel det sjøl. Men det er noe annet enn å si at vi må forby det. Poenget er at man må heve seg over sin egen partikulære mening, og se at det er andre som mener annerledes. Og jammen har de rett til å ha en mening de og!

Det er vanskelig å innrømme andre trosfrihet

– Er det vanskelig for ateister og humanister å se på trosfrihet som en samfunnspilar?

– Ja! Akkurat like vanskelig som for religiøse. Det sitter langt inne å innrømme at det må være rom for at folk tror annerledes. Men for å gi oss selv et lite pre; ateisme, humanisme, den sekulære posisjon er på en måte siste greina på treet, som har kommet til etter lang og seig kamp. Da er det litt lettere å se at: «Okey, vi har oppnådd dette gjennom en aksept for mangfoldet. Det må vi jammen by på selv.»

– Det sitter langt inne å innrømme at det må være rom for at folk tror annerledes.

Les også Lederkommentar i Fri tanke nr 3-2012: En ekstremist i speilet?

Men det er ikke alle som vil det. For noen år siden diskuterte Gule med noen franske fritenkere på en Menneskerettighetskonferanse i Frankrike.

– Det handlet om islam og muslimer, og jeg påpekte menneskerettighetene. «Hvis det er det menneskerettighetene betyr, så melder vi oss ut,» svarte de. Da det kom til stykket var sekularismen viktigere enn reell religionsfrihet.

Kritikk av religion og endringer i religiøs identitet og praksis tar tid

Dokumentere påstander. Være i dialog. Se saken fra den andres ståsted. Gjerne provosere og spissformulere, men være villig til å jekke seg. Innrømme feil. Lars Gules filosofi rundt religionskritikk er først og fremst menneskevennlig og nyansert. Etter å ha tilbrakt timesvis i retten, stilt overfor en mann som har myrdet 77 mennesker i ekstremismens navn, har ikke Gule blitt mer ihuga i noen retning. Han har i stedet fått bekreftet at forklaringer løper sammen. Monokausale forklaringer har han ingen tro på. Og det strekker kanskje seg en rød tråd derifra til en religionskritikk som er lyttende. Og muligens littegrann tålmodig?

– Det er det aller viktigste, sier Lars Gule.

– Etter å ha vært politisk aktivist og radikaler i alle de år, jeg må vel ha lov til å si at jeg fortsatt er det, er det en erkjennelse at ting tar tid. Sosial endring tar tid, og det innebærer at kritikk av religion og endringer i folks religiøse identitet og praksiser er noe som vil ta tid. Og hvis man ikke skjønner det, er man på bærtur.

Denne artikkelen er også publisert i Fri tankes papirutgave, nr 3-2012.)

Se bildet større

Lars Gule mener det er ekstremistisk å mene at alle kristne er brutale og fæle fordi Gud er brutal og fæl i Bibelen. FOTO: Adam Stirling

Se bildet større

Satt på spissen fins det to typer religionskritikere, mener Olav Elgvin. Den ene gruppen vil humanisere og den andre vil utrydde religion. Hos sistnevnte kan religionskritikken iblant ta mer militante former. FOTO: Adam Stirling

Se bildet større

– Islamofobi er en ideologi. Ikke forvirret frykt, men en ideologi basert på en viss type kunnskapsproduksjon, mener Cora Alexa Døving. FOTO: Adam Stirling

Se bildet større

Morten Rølling er opptatt av å være en anstendig religionskritiker, som unngår den «brune SIAN-gjørma», som han kaller det. FOTO: Daniel Vrangsinn

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!