– Vår rikdom skaper sult

Martin Caparrós er spesielt kritisk til hinduismen som legger skylden på et menneskes ulykke på tidligere livs misgjerninger. – Du tråkket på en feil mygg for tolv liv siden og nå betaler du prisen. Hinduismen er grusom, anmerker han. FOTO: Otto von Münchow

– Vår rikdom skaper sult

Det hevder den argentinske forfatteren Martín Caparrós. I fjor kom hans kritikerroste bok «Sult» ut på norsk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.03.2016 kl 19:36

Den 15 måneder gamle, underernærte jentungen ligger på sykehus. Hun har en oksygenmaske over ansiktet. Gurya, som jenta henter, kom inn i går, avkreftet av diaré og oppkast, og legene har ennå ikke klart å hjelpe henne.

Vi er i Biraul i delstaten Bihar i India. Gurya er en av mange skjebner vi møter i Martín Caparrós’ bok. Vi får videre vite at i Bihar er halvparten av barna underernært. Guryas skjebne deler hun altså med annethvert barn. Ved siden av sitter moren, Rahmati, på 19 år.

Hun spør hvorfor Gud gjør dette mot henne?

Likegyldighetens forbannelse

– Sult er en av vår sivilisasjons største skampletter, sier Martín Caparrós.

Paradokset for ham er hvorfor vi ikke bryr oss, vi som ikke lever med sulten innpå oss. Det er humanisten Caparrós som spør – ikke minst den politisk engasjerte humanisten. Hvordan kan det ha seg at det ikke bekymrer oss at et sted mellom 800 og 900 millioner mennesker sulter.

– Det finnes ingen unnskyldninger for vår likegyldighet. For det er nettopp det, det er. Likegyldighet sammen med blant annet religion og økonomiske drivkrefter som fortsatt lar mennesker på jorden sulte, sier Martín Caparrós til Fritanke.no.

Det er nærliggende å tenke på Arnulf Øverlands diktstrofe: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Det er denne vår nonchalante aksept av det helt uakseptable som Caparrós tar fatt i, med en helt overveldende litterær kraft i boken sin.

– Vi som tilhører de rike i verden, vi velger å ignorere sult fordi vi tror vi ikke kan gjøre noe med den, forteller Caparrós.

Fritanke.no møtte han tidligere i år under et besøk på Litteraturhuset i Bergen der Caparrós snakket om sult og om boken sin.

Han snakker engasjert om sultens vesen, om likegyldigheten, om matvarebørsen i Chicago som dikterer prisen på hirse i Sudan, om den globaliserte økonomien som fratar de fattige styringen av egen matvareproduksjon, om FN som manipulerer sine tall for å vise at verdensorganisasjonens tusenårsmål har redusert sulten mer enn de faktisk har.

Caparrós har brukt flere år på å reise rundt i verden for å møte og snakke med mennesker som daglig opplever og lever med sult.

Brennende engasjement

Vi ber ham utdype det siste.

– I 1974 anslo FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk; red. anm.) antall sultende i verden til 460 millioner og mente at tallet ville stige til 800 millioner de neste ti årene. Men i 1990 reviderte FAO sine tall og la til grunn at i 1974 var det dobbelt så mange sultende. Altså kunne de si at det var skjedd en reduksjon, ikke en økning, forteller Caparrós.

– Det samme gjentok seg i FAOs siste rapport. Da var antall sultende i 1990 økt til 1015 millioner mennesker. Med andre ord, fremskritt nok en gang, sier han.

Caparrós snakker med overbevisning. Han vil at vi skal bry oss. Og han er nådeløs overfor spørsmål som prøver å fraskrive oss vårt ansvar eller når det antydes at de som sulter kanskje ikke gjør nok for å komme seg av sin situasjon.

– Det er ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan og fordi de ikke ser noen mulighet til å komme ut av sultens grep, sier han.

Hvor kommer dette engasjementet og denne humanistiske ydmykheten overfor verdens sultende? I forkant av bokbadet i Litteraturhuset i Bergen forteller Caparrós til Fritanke.no at han alltid har jobbet med denne type spørsmål. I hans 20-årige virke som journalist har ulike sosiale temaer vært hans fokus. Det går således en naturlig tråd fra hans journalistiske kall til utgivelsen av «Sult».

Kanskje finner en også noe av svaret i hans egen bakgrunn. Som 18-åring måtte Caparrós flykte fra militærjuntaen i Argentina. Det var i 1976. Da diktaturet var på sitt mest umenneskelige, ble han politisk aktivist og gikk i klinsj med juntaen. På mange måter er Caparrós fortsatt der. Han forklarer sitt fortsatt brennende engasjement med at han aldri stoppet å være aktivist.

Rammer andre

I dag er Martín Caparrós bosatt i Barcelona der han stadig jobber som journalist og i tillegg skriver både skjønnlitterære verk og dokumentariske bøker. «Sult» er foreløpig hans siste utgivelse. Han forteller om tilblivelsen av boken.

– Med «Sult» ønsket jeg å gjøre noe med den likegyldighet som møter verdens sultende. Men jeg visste ikke hvordan. Sult er dessverre blitt en klisjé, og jeg var klar på at jeg ikke ville lage enda et sosialpornografisk skrift, forteller han.

Det gikk seks år fra ideen til boken ble unnfanget, der han ikke visste hvordan han skulle angripe temaet, til han endelig fant en form som tilfredsstilte både ham selv og det følsomme emnet han ønsket å sette søkelyset på.

– Et av de mange problemene som jeg måtte komme rundt når jeg skrev, var at sult er noe som rammer andre. Én av åtte er underernært, men denne ene er aldri oss eller noen vi kjenner.

– Dessuten er sult veldig abstrakt for de fleste av oss som en følge av at vi ikke har kjent den på kroppen selv. Derfor ville jeg fortelle personlige historier. Jeg ville gi sulten et ansikt, forteller han.

Som journalist vet Caparrós at det er altfor lett å bli rørt av en hjerteskjærende beretning og så glemme den. Ut av øye, ut av sinn. Derfor ville han gjøre noe mer, koordinere enkelthistoriene med data og informasjon. Han vil forstå og han ville vise sultens umenneskelighet.

Religion understøtter sulten

I boken går det en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme matfatene til selskaper som tar patent på korn og frø, fra vår likegyldighet til ødslingen av mat i vår del av verden, fra sult til krig, fra utarmete jordflekker til den rikdommens palasser.

– Det blir sagt at sultbekjempelse er et spørsmål om distribusjon av matvarer. Men det er ikke det som er problemet, men distribusjon av rikdom.

Caparrós er sterkt kritisk til hvordan både religioner og den globale økonomien ikke bare bidrar til å opprettholde sult i verden, men forsterker den. Hans synspunkter på religion er blitt referert til i mange sammenhenger, men han understreker at de bare er én av flere faktorer som gjør sulten mulig. Ikke desto mindre peker han på at han har truffet mange sultende mennesker, men ikke en eneste sulten ateist.

– Religioner ble ikke skapt for å opprettholde sulten, men de gjør det likevel på en effektiv måte. For de sultende blir gud deres eneste håp og en som rettferdiggjør sult og andre urettferdigheter, sier Caparrós.

– Når jeg spør de som sulter hva som årsaken, svarer de ofte at det er guds vilje. Og tilsvarende, hvis gud vil det, vil de komme ut av sultens grep. Det jeg ser, er at religioner rettferdiggjør alle slags overgrep og urettferdigheter.

Caparrós er spesielt kritisk til hinduismen som legger skylden på et menneskes ulykke på tidligere livs misgjerninger. Han mener hinduismen er grusom. Du tråkket på en feil mygg for tolv liv siden og nå betaler du prisen, anmerker han. Ikke nok med at en må leve med fattigdom og sult, men det er til og med ens egen skyld.

Martín Caparrós har ikke løsningen på sultens endelikt. Men vi trenger en ny verdensorden mener han. På lang sikt er han optimist:

– Hvis vi sammenlikner i dag med noen hundre år tilbake i tid, har sulten tross alt minket, sier han.

Se bildet større

«Sult» av Martín Caparrós er til nå oversatt til 20 språk. FOTO: Otto von Münchow

Se bildet større

Martín Caparrós i samtale med forfatteren og journalisten Terese Grøtan i Litteraturhuset i Bergen. FOTO: Otto von Münchow

Se bildet større

Martín Caparrós er optimist: – Hvis vi sammenlikner i dag med noen hundre år tilbake i tid, har sulten tross alt minket, medgir han. FOTO: Otto von Münchow

Se bildet større

Martín Caparrós signerer på veggen til Litteraturhuset i Bergen. FOTO: Otto von Münchow

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!