Troslosen viser vei

Radiohumorist Are Sende Osen er aktuell på tv-skjermen med religionsutforskning i «På tro og Are» på NRK1 tirsdag 19.oktober kl 2015. Foto: Geir Mogen

Troslosen viser vei

I dag debuterer radiohumorist Are Sende Osen som religionsforsker på tv-skjermen. Seks religioner skal under ateisten Osens lupe. Les hvilken religiøs tradisjon han har minst sansen for.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.10.2010 kl 15:21

- Kurt Vonnegut avsluttet brevet med «Go to hell». Så det var... stort. Are Sende Osen smiler, med et rørt, nesten fåret uttrykk der bak brillene. Han kikker ned i kaffekoppen sin og er stille en stund. Humoristen, som i høst er aktuell i NRK-programmet «På tro og Are», mottok nemlig et personlig brev fra sitt store, nylig avdøde forfatteridol. Bakgrunnen var at Vonnegut i et intervju fortalte sine to favorittvitser, og den ene lød som følger: What's the white in bird poop? («poop» = bæsj), og svaret lød: That's bird poop too, og «too» har som kjent samme ordlyd som «two». Osen så her sitt snitt til å korrigere sitt litterære forbilde.

- Jeg snakket med en fugleforsker jeg kjenner som fortalte at det hvite i fuglebæsj faktisk er tiss! Jeg skrev til Vonnegut og forklarte at det dessverre hadde... come to my attention, dette her. Så fikk jeg brev tilbake, og det var stilig. Han svarte sånn: Your news about the white stuff in bird poop is as demoralising to me as Galileo's discovery of the earth's place in the universe was to the Catholic church. However, like the Catholic church I can change when I absolutely have to.

Fri tanke sitter i Are Sende Osens hage i Trondheim, på en terrasse fylt av barneleker, saueskinn, aviser, ute - møbler, magasiner, ullpledd og ymse planteprosjekter i et utall potter. Vi har fått servert espressokaffe og vannmelon, og Osen forteller om sin tv-debut, akkompagnert av en junisymfoni av fuglekvitter. I løpet av sommeren har han tilbragt en uke hver med seks forskjellige religiøse familier og et kamerateam, og opplevelsene skal klippes ned til seks ukentlige timesepisoder. Osen møter sikher, buddhister, mormonere, pinsevenner, muslimer og jøder, bosatt rundt om i det ganske land. Dette skal først og fremst være et underholdningsprogram, selv om det også er vitenskapelige og kulturelle aspekter ved serien.

- Mitt utgangspunkt er at alle er klin gærne. Men så er jo jeg også klin gæren - det er vi alle sammen, på forskjellige måter. Jeg vitsa om det; «tenk om jeg blir frelst! Tenk om jeg kommer hjem en dag, og så har jeg blitt mormoner!» Hvis det nå er den store mormonerguden, eller den store pinsevennguden, som sitter der oppe i himmelen, så kanskje man bare... Osen sperrer opp øynene og slår dramatisk ut med hendene.

- ZAP! Så var det gjort, og jeg var frelst.

Spøk til side; Osen presiserer at han har møtt familiene med åpenhet og høflighet, og at han var veldig positivt overrasket over deltakerne, som han beskriver som bra mennesker, som svarte bra for seg. I skrivende stund er fem av seks episoder spilt inn, og under Ramadan i august møtte trønderen den muslimske familien.

- Familiene vet at jeg ikke tror på noen ting - eller, at jeg verken tror på deres, eller noen konkurrerende gud. Det har jeg vært klar på. Kamera - mannen og lydmannen var veldig overraskede over at jeg var så snill med disse folka, de hadde regna med at jeg skulle være mye frekkere og skarpere. Men det er vanskelig for meg å komme hjem til noen, som gjest i stua deres, og oppføre meg så frekt. Det er ikke Alex Rosén, for å si det sånn. Jeg må bli litt kjent med folk, før jeg kan stikke fingeren inn i midja deres, sjø'.
KOFFOR!?

Etter å ha vurdert «tviler», «agnostiker » og «hedning», kom programlederen frem til at han ville presentere seg selv som «ateist». Og i likhet med det satiriske radioshowet «Are og Odin», er grunntanken med På tro og Are å fremme kritisk tenkning hos publikum.

- Det viktigste du kan gjøre er å få folk til å tenke seg om og stille kritiske spørsmål, spesielt ved vedtatte sannheter. Du trenger ikke ha noe bedre svar selv for å kritisere. Du kan ikke uten videre ta det for god fisk, det folk forteller deg! Og det ordet går igjen i hele programmet - koffor, koffor, koffor. Koffor gjør dere det, og koffor gjør dere ikke det? Koffor er det sånn? Og sier man koffor mange nok ganger, sier religiøse folk «nei, det står skrevet ned». Og da spør jeg, hvem har skrevet det, og når skjedde det? Og da rakner det litt.

Etter å ha satt seg inn i seks av verdens mest populære trosretninger, kom Osen frem til at de alle var ganske like. Det handler stort sett om et løfte om evig liv, ultimat rettferdighet og et detaljert menings- og regelsystem for å nå det forjettede paradis. Døden og det ukjente er grunnen til at folk finner opp religioner, mener programlederen. Men han har like fullt pekt seg ut en foreløpig favorittreligion.

- Forskjellene har jo vært sånt som at jødene skjærer av forhuden på kuken til småguttene, og sikhene klipper ikke et hår på kroppen, og samler opp enormt langt hår innunder en turban. Men sikhene hadde den mest sympatiske religionen jeg har vært borti - de er utrolig kule, sikhainn. De er ikke opptatt av å skulle omvende folk, de er opptatte av å skulle være et godt menneske. De er for likestilling og mot tvang, men det jeg har å utsette på sikhene, er de underlige kleskodeksene.

Osen beskriver hvordan sikhismens menn går med enorme underbukser, store som telt, som må surres og bindes fast i et komplisert knytesystem. Såpass komplisert at du får tid til å tenke deg om idet du kler av deg, og kanskje unngår å gjøre noe dumt.

- De skal helst la håret vokse overalt, bare for å vise verden at de er sikher, det står ikke skrevet noe sted engang, dette her. Men det er alle sikhainn enige om: håret skal gro. Men de er ikke så opptatt av evig liv, de er mer opptatt av å leve her og nå. Men alle de andre religionene har det til felles, at det som skjer etter døden er en veldig stor bonus med å tro. Og poenget med hele greia, for buddhister og mormonere og muslimer - de tror på et liv etter døden, på paradis, og det synes de er helt topp. Altså - jeg synes også Jesus sier mye som er verdt å notere seg, men man skal ikke gjøre som han sier for å få evig liv. Man skal gjøre disse tingene fordi det er det riktige å gjøre, og det er bra for alle!
HERR GURU BOK

Osen forteller hvordan han ble skeptisk overfor sikhenes hellige bok, som representerer den ellevte guruen, i tillegg til ti guruer som alle har levd. Denne skriftboka har ofte et eget rom i sikhenes hus, og kalles direkte oversatt «herr guru bok».

- I den slags hellige skrifter er det satt et endelig punktum, gjerne for veldig lenge siden. Da kan man umulig få med seg, og ta hensyn til, alle de nye funnene innen vitenskap og teknologi! De kaller sin hellige bok for en slags Hakkespett-bok, som skal ha svaret på absolutt alt, og at det ikke kan oppstå en situasjon der denne boka ikke er relevant. Der vil man få problemer, for da må de religiøse stoppe utviklingen, da! Det er ingen som har svaret, det å være menneske er å søke, og forsøke å finne svaret. Sier man at man allerede har svaret, er det et feilspor, da har man på mange måter allerede tapt. Jeg aksepterer at jeg ikke vet svaret.

Siden de enda ikke har startet opptakene med den muslimske familien, synes ikke Osen det er like lett å uttale seg om islam. Men hvilke spørsmål de vil stille familien, kan han dele.

- Vi må snakke om selvmordsbombere og martyrdom og jihad. Og vi må spørre om de hater Israel. Og om de vil gjøre hele Norge til en islamsk stat. Om de vil kappe av hender og hode for det vi her ser som bagateller. Men jeg ser ikke den store forskjellen, islam og jødedom og kristendom. Det er stort sett samme greia. Religion handler i stor grad om identitet - vietnamesiske buddhister har egne templer, det har også de kinesiske og thailandske buddhistene. Det er små, men tilsynelatende viktige forskjeller dem i mellom. Blant annet snakket jeg med en jøde, som selv ikke var religiøs, men som likevel var med i styret i en synagoge. Jødene har jo Holocaust ganske friskt i minne, og Israel/Palestinakonflikten... Det å være jøde er en sterk del av din identitet. Som i Nord-Irland - protestant eller katolikk, det handler om kultur og identitet fremfor religion.
YDMYKHET OG PUMPERNICKEL

Før vi returnerer til religionskritikk, forsøker vi å grave litt i hva Osens eget livssyn og verdigrunnlag går på, og hvorfor han ønsker å utforske andres. Og det skal vise seg langt vanskeligere å finne ut av hva trønderen faktisk tror på, enn å få høre om alt det han ikke tror på. Svaret kommer i form av en ligning om tysk rugbrød.

- Jeg hadde en ordentlig trollkjerring som lærer på barneskolen. Det kan ha vært i o-fag, jeg husker ikke, men en dag handlet det om brød, og hun ba oss si navnet på noen brødsorter. Og svarene kom; loff, grovbrød, kneipp... Og så rakk jeg opp hånda og sa pumpernickel. Og pumpernickel er jo et veldig godt, mørkt rugbrød fra Tyskland, ferdig skivet, med masse sirup. Men det hadde ikke frøkna hørt om, trollkjerringa. Så hun spurte Lars i klassen, bakerens sønn, faren drev et stort bakeri i Trondheim. Men Lars hadde ikke hørt om pumpernickel, han.

Osen stopper opp, og blir taus, med et megetsigende blikk.

- Såå... (avventende stillhet) ... akkurat det der er litt artig og interessant, og kan trekkes videre.

Fri tanke må innrømme å være i villrede om hvilken retning ligningen skal trekkes videre i. Tålmodig forklarer Osen hva han trekker ut av anekdoten.

- Selv om jeg ikke har hatt noen personlig religiøs opplevelse, ingen følelse av at jeg plutselig ser mening med alt og forholder meg til noe guddommelig, er det kanskje trangsynt av meg å si at ingen kan oppleve sånt. Jeg mener jo at religiøse mennesker blir lurt, men det kan jeg kanskje ikke si. Det finnes jo ting jeg ikke forstår, og mer enn nok av ting jeg aldri har opplevd. Men lell må jeg få holde fast ved at når det gjelder profeter og trollmenn og sjamaner - enten lyver de, eller så har de selv blitt lurt.

Første del av utredningen kunne da høres ut som en agnostiker som pratet? Hva er grunnen til at han ikke valgte denne definisjonen av sitt ståsted? Fordi det å kalle seg agnostiker er feigt, mener Osen, og vrir over til tøyse-falsett for å illustrere poenget:

- Jaaah... altså, neeei... jeg har ikke møtt gud, men det kan jo hende at gud finnes og... når jeg kommer til Perleporten, kan jeg si til Sankt Peter at jeg var ikke ateist, jeg var agnostiker!
CARDCARRYING MEMBER OF THE CHURCH

Tilbake i sitt vanlige, nokså mørke og monotone toneleie, erkjenner Osen at denne siste fordømmelsen direkte rammer også ham selv. Og kanskje dette er grunnen til at resten av intervjuet preges av så mye banneord, som heretter erstattes med et (biiip).

- Det som er artig, er at jeg er jo medlem av statskirken ennå, jeg! Og det har jeg altså tenkt å bruke når jeg dør. Når Sankt Peter tar tak i meg og sier «DUH! Din (biiip) ateist, du har ikke noe her å gjøre, du trodde ikke på noen ting!» Så skal jeg fortelle ham; «vet du hva, hør nå her! Trodd og trodd, jeg er cardcarrying member of the church, jeg! Beklager, men her skal jeg inn!»

Her passer det bra å spørre om hvordan humoristen stiller seg til Human-Etisk Forbund, og hva han synes om HEFs rolle i samfunnsdebatten og som seremoniarrangør.

- Jeg vet lite om forbundet, men den gjengen som faktisk tar det skrittet å melde seg inn i et trossamfunn, er vel egentlig bare kristne som ikke tror på gud. Jeg skjønner ikke det med klubber. Jeg elsker å gå i fjellet, men gidder ikke å melde meg inn i turistforeninga for det. Men - hvis man først skal være med i noen slags åndelig eller spirituell klubb, så er dette helt klart den beste klubben å være med i.

Men HEFs konfirmasjoner synes han er (biiip) kjedelige.

- Jeg ble spurt om å holde tale på en borgerlig konfirmasjon i Bergen, og Kari Slaatsveen skulle tale rett etter meg, men hadde knekt foten eller noe. Så jeg ble spurt om å holde den samme talen en gang til. Og joda, det kunne jeg. Men så ba dem meg, humanetikerne, om jeg kunne fjerne et element fra talen, den om at religion er en krykke for de som ikke makter å møte virkeligheten på egne bein? Det var nemlig så mange kristne folk i salen, at de ønsket ikke at noen skulle bli støtt! Det syntes jeg var skikkelig pinglaitt, da.

Dermed berører Osen religionskritikkens vanskelige balansegang - hvor krass kan man være, hvor langt skal man gå? I hvilken grad skal man respektere andres livssyn i debatt og diskusjon? Her refererer programlederen til Richard Dawkins' poeng om hvordan dialog med religiøse mennesker gjerne går i stå.

- Richard Dawkins snakket om å respektere andres trosretninger. I en diskusjon, når folk sier «nei, dette er snakk om min tro» - skal man da automatisk trekke seg unna, og beklage, og forsikre om at man respekterer at folk tror på hva de vil? Hvor langt skal man respektere folks livssyn, når man ser store mangler og feil i det folk tror på, og holder på med? Ta omskjæring av kvinner - skal kjønnslemlestelse være greit innen en kultur? Nei, sier de fleste da. Neivel, men skal man da respektere at folk skjærer av forhuden på åtte dager gamle gutter? Ja, det skal man visst. Det er jo bare en gradsforskjell! Det er den største innvendingen jeg har, både mot jødedommen og islam: omskjæring er ganske sinnssykt.
- DET ER IKKE NOEN GUD

Nå preger engasjementet stemmeleiet, og den tidligere så dype, sindige trønderdialekten flyr nå raskere, mer syngende av sted. Osen lener seg nærmere over bordet, og forteller om hvordan en rabbiner han traff, viste ham stolen i synagogen der de omskar jødiske gutter. Og hvordan jødiske skrifter kun vil la en smågutt unnslippe omskjæring dersom foreldrene har mistet to av hans brødre som resultat av omskjæring tidligere.

- De sier det er av hygieniske årsaker, det er bullshit! Det synes jeg er så (biiip) sjukt; hvorfor er de nødt til å skjære av noe på akkurat kuken!?

- Altså, hvis du vil du starte opp en verdensomspennende religion, er det å kontrollere seksualiteten noe av det første du må gjøre. Det er jo derfor den sjuke pavekirka er motstander av kondomer. Det mener jeg er like sinnssykt og ondt som å skjære av smågutter deler av kuken. Hvis gud finnes, ville han vel ikke skapt en forhud, om han mente at den skulle av igjen! Men så finnes jo ikke noen gud! Nå sier jeg det; det er ikke noen gud. jeg misjonerer for såvidt ikke - men så gjør jeg det likevel... men det gir ikke meg noen glede å få folk til å skjønne at «når jeg dør, så er jeg død»! Jeg får ingen YES-feeling over at nok en fyr er deppa, og har mista troa på etterlivet sitt.

Osen forteller at det for ham var en lettelse å kunne si at han ikke trodde på noen gud, og at han uansett ikke har mye tro på at dette evige livet er noe særlig å trakte etter.

- Når du har vært i paradis i en million million år, er det godt gjort å finne på noe nytt og spennende å gjøre. «Hva skal vi finne på nå, Jesus?» «Ja, kanskje vi skal se en film», svarer Jesus. «Skal vi se Gudfaren?» «Nei, har sett den.» «Toeren, da?» «Sett den og.» «Treeren da?» Vet du hva mormonerne sa til det? «Ja, men husk på at i himmelen, der har du Gudfaren 4 og 5 og 6 og 7!» Så de skal ha det kjempekult, de, mormonerne i himmelen.
KJENDISLIVETS HØYDEPUNKTER (OG ETT LAVT)

Enkelte hevder at religion til dels har blitt erstattet av kjendisfiksering i moderne, sekulære og materialistiske samfunn. Da radarparet Are og Odin - sistnevnte et alias for makker Klaus Sonstad - herjet på radio, var de to definitivt å regne som kjendiser. I ettertid har det blitt stille omkring Osen, mens Sonstad stadig dukker opp i forskjellige offentlige sammenhenger, både på NRK og TV2. Har Odin vært den dyktigste til å utnytte rampelyset?

- Ja, det var - og er - han nok. Det høres rart ut - og dette er sant! - jeg har aldri hatt som mål å være kjendis. Men å være kjendis er utrolig avhengighetsskapende, og da Odin og jeg var på topp var vi jo begge kjendiser. Når vi kom til Oslo sørga EMI (plateselskap, journ. anm.) for Ibsen-suiten på Grand Hotell, og der sto det champagne og fruktfat på bordet... Og man får så mye gratis når man er kjendis! Plater og klær og gratis inngang på fester og invitasjoner til det ene og andre. Avisa ringer og spør om hva jeg synes om at... at Per Asplin er død, og så sier man «åh, det er så fælt, for jeg husker enda Putti Plutti-pott og Per Asplin var en kjempefyr». Det er ganske deilig, faktisk, men samtidig masete og slitsomt. Det verste ved kjendistilværelsen var aldri å kunne dra ut på byen, forteller Osen. Da er det utelukkende de fulle idiotene som vil snakke med deg, gjerne komplett uforståelig fyllerør. Og sier du fra om at det ikke passer med en prat, blir det bråk og sure miner.

- Det er trasig. Men kjendiser generelt trenger oppmerksomhet. De elsker oppmerksomhet, kjendiser. Og etter hvert må man opprettholde denne kjendisstatusen, og bli med på sånne kjendis-ting på tv, og dermed er man kjendis, og så sørger man for å fortsette å være kjendis, og så får man sånne kjendis-ting, og så blir det liksom jobben din, da - å være kjendis. Og det er opp til hver og en om man vil det - jeg vil ikke det.

Osen trodde at kjendisstatusen ville vedvare også etter at radioprogrammet var over, men sånn ble det ikke. Og det var ganske deilig, sier han, samtidig som han innser at kjendisstatusen vil blusse opp igjen når han i høst dukker opp på tvskjermen. Og da må han slutte å gå ut på byen igjen.

- Jeg har jo venner og samboer og unger og familie som jeg er glad i, og liker å være sammen med. De gir meg den bekreftelsen jeg trenger på at jeg er verdt noe, de ser meg. Hadde jeg ikke blitt journalist og reporter, ville jeg nok blitt lærer. Enten det, eller begynt i reklamebyrå. Og det vil jeg ikke! Da får du folk til å kjøpe ting de ikke trenger, du bidrar til å øke forbruket og du selger skrot. Som lærer ville jeg nok ikke hatt tålmodighet nok, lærere er overarbeida og underbetalte, og jeg er lat og udisiplinert. Så jeg er stuck! Det er jeg. Men når jeg vinner i Vikinglotto, som jeg tippa seinest i dag, skal det bli ganske stille fra han Osen, ja, det kan jeg love deg! Da skal jeg ikke plage noen andre enn de nærmeste med noe som helst, dere skal få være i fred alle sammen.
FLAKS OG LURERI?

Oppveksten var ikke bare grei for unge Osen. På NRKs hjemmesider beskriver han barneskoleårene med «en heks av en frøken» og mobbing på ungdomsskolen. Ser han noen sammenheng mellom perioden med motgang og mørke, og hans velutviklede sans for humor?

- Jeg setter humoren min i sammenheng med de vanskelige årene, men samtidig er jeg veldig glad for at de årene er over. Mens jeg hadde det fælt, fortalte faren min meg at det kom til å bli bra, det kom til å gå over når jeg ble eldre. Og jeg tenkte; mulig det, men jeg vil ha det bra ! Da han begynte på Trondheim Katedralskole på midten av 80-tallet gikk det endelig oppover. Først fikk han en venn, Kåre, og så ballet det på seg, som han sier. Karrieren som journalist og reporter startet i Trondheims studentavis Under Dusken, hvor Osen terget på seg den kvinnedominerte redaksjonen. Gjerne i rollen som den groveste mannssjåvinist.

- Til mitt forsvar har jeg alltid vært opptatt av likestilling, men som 20-åring mente jeg nok at vi allerede hadde likestilling i Norge. Men det er en kjensgjerning at såkalte kvinneyrker fremdeles har dårligere lønn enn andre yrker. Og jeg har fått ei lita datter, og det endrer på ting. Men denne feministgeriljaen på begynnelsen av 90-tallet, de hadde overhodet ikke humor, og ikke noe selvironi på noe som helst. De var ikke bare feminister, men kommunister i tillegg. Det var for så vidt jeg også. Det var kanskje... ledig plass i den «terg feministene»-stolen, og da satte jeg meg i den stolen. Jeg kunne jo ikke ta den ene palestineren i redaksjonen. Siden den gang hevder Osen å ha modnet betraktelig, hvilket kommer i veien for ham som komiker. Etter hvert som han blir eldre, blir det stadig vanskeligere å være morsom, forklarer han. Empatien og samvittigheten forkludrer. Mot slutten at tida i p3 ergret Osen seg over katolikkene, og spøkte på radio om at «vi burde konfiskere alt de eier», slik den katolske kirke har hatt en tradisjon for å gjøre. Så kom telefonen fra en biskop.

- Han fortalte at mange i menigheten deres faktisk hadde opplevd akkurat det der, å miste alt de eide og bli jagd ut av hjemlandet. Og da ser jeg den ni år gamle gutten som sitter der... Det var jo ikke han jeg tenkte på! Men skal man være humorist eller komiker, må man gå utover sånt som «hva skjer med den siste sokken i vaskemaskinen, er det noen som tar den og gjemmer den...» Ikke sant!? Det er alltid noen som blir såra.
LE AV DJEVELEN, SA LUTHER

Så hvorfor humor, som måte å kommunisere på? Hvilke fordeler ligger det i at budskapet vekker latter?

- Martin Luther sa at det verste man kan gjøre mot djevelen, er å le av ham. Hvis man ler av folk, spesielt makthavere, så liker de det veldig dårlig. Man tar fra dem makt, og stiller spørsmål ved hvordan de opererer. Man kritiserer det bestående, uten at man nødvendigvis har noe bedre alternativ selv. Men det må gå an å kritisere noe uten å ha noe fullgodt, levedyktig alternativ klart. Og så har jeg har vært morsom hele livet mitt, da. He-he. Rett og slett.

Osen mener at god humor fremmer kritisk tenkning, og peker på måten hans litterære forbilder setter spørsmålstegn ved tingenes tilstand, og legger kritikken frem på nye og uventede måter.

- Jeg inspireres av folk som er morsomme på en mørk og sjuk måte. Vonnegut, Bukowski, Twain, Bjørneboe, Steinbeck - den dagdrivergjengen der, det er helt framifrå. Disse er alle blant negasjonens og galgenhumorens mestere, men hva med noen forbilder som promoterer gode, klare prinsipper?

- Da har du kebab-kællen Khalil Ghibran, boka Profeten liker jeg veldig godt. Det er veldig kule holdninger, som at man ikke eier ungene sine, litt sånn indianer-spiritualitet, à la høvding Seattles tale... selv om han ikke skrev den selv, men du skjønner. Snill humanisme, som jeg liker. Og så liker jeg den «gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg». Altså, man trenger ikke mer kompliserte bøker enn den om Kardemomme by for å finne ut hvordan man skal oppføre seg ordentlig mot andre, og holde fred. Det er ikke så (biiip) vanskelig, sjø'!

Etter to og en halv time med prat om tro og vantro, himmelsk kjedsomhet, litteratur, kjendiseri, død, kuk og seksualitet, komisk maktkritikk, monarki, fuglebæsj og feminisme, avrunder vi praten. Vi lister oss gjennom stua for ikke å vekke den sovende sønn, og ned i kjelleren. Da også Fri tankes utsendte er svært glad i Kurt Vonneguts verker, skal brevet inspiseres. Mumlende skyver Osen esker og vintertøy til side, og der! Pent innrammet, et maskinskrevet, personlig brev, signert, med en profiltegning av legenden selv.

Undertegnede kan underskrive på at det føles stort, men undres over at et slikt minne ligger i kjelleren? Osen sjekker mobilen, erklærer at snekkeren venter utenfor, tiden er ute. På vei tilbake mot trappa ser vi nok en ramme, stuet bort i et kjellerdyp - en platinaplate for 40 000 solgte eksemplarer av Bæ to the bone.

(Tidligere publisert i Fri tankes papirutgave.)

Se bildet større

I første program av «På tro og Are» besøker Are Sende Osen en muslimsk familie og tester ut islam. Foto: Erlend Lånke Solbu/NRK

Faktaboks

- Det ordet går igjen i hele programmet - «koffor, koffor, koffor?»

- Jeg vet lite om forbundet, men den gjengen som faktisk tar det skrittet å melde seg inn i et trossamfunn, er vel egentlig bare kristne som ikke tror på gud.

- Hvis Gud finnes, ville han vel ikke skapt en forhud, om han mente at den skulle av igjen!

- Men når jeg vinner i Vikinglotto, som jeg tippa seinest i dag, skal det bli ganske stille fra han Osen, ja, det kan jeg love deg!

- Altså, man trenger ikke mer kompliserte bøker enn den om Kardemomme by for å finne ut hvordan man skal oppføre seg ordentlig mot andre, og holde fred.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!