- Trosfriheten er under press

I sitt foredrag skisserte Heiner Bielefeldt, FNs rådgiver for religionsfrihet, hva som ligger i begrepet religionsfrihet, samt noen aktuelle trusler og misoppfatninger knytttet til menneskeretten. Foto: Marianne Lyné Larvoll Melgård

- Trosfriheten er under press

- Dersom man vedtar lover som forbyr blasfemi, vil religionen være rettighetsholderen, og ikke menneskene. Det vil være det perfekte verktøy for å kontrollere det offentlige ordskiftet, i frihetens navn, advarer Heiner Bielefeldt, FNs rådgiver for religionsfrihet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
06.06.2011 kl 06:40

- Trosfriheten, gjerne omtalt som den originale menneskerettigheten, trues både politisk og på grasrot-nivå, hevder Heiner Bielefeldt.

Bielefeldt er filosof, og professor i menneskerettigheter og menneskerettighetspolitikk ved Erlangen-Nuremberg-universitetet. Han arbeider for FN som rådgiver for religions- og trosfrihetsspørsmål og var tidligere direktør ved det tyske menneskerettighetssenteret. Da Bielefeldt nylig besøkte Oslo holdt han foredrag ved Norsk senter for menneskerettigheter.

- Tidligere pleide begrepet fred å være ensbetydende med en felles sannhet, og gjennomgående enighet mellom svært like individer. Ulikhet og uenighet ble ansett som en trussel mot fred og samhold i samfunnet. I dag har vi sett et paradigmeskifte, der ulikheter og individualisme anses som normalt, produktivt og sunt. I dag handler det ikke lenger om noen felles, endelig sannhet, men om muligheten til å søke etter sin egen sannhet, sier Bielefeldt.

Frihet til å søke sin egen sannhet

- Det handler om menneskets mulighet til å søke denne sannheten. Det moderne fredsbegrepet handler i dag om et fellesskap basert på enkeltmenneskenes rettigheter, frihet og integritet.

Professoren innleder foredraget med å slå fast at religionsfrihet anses som en «klassisk» menneskerett, sporbar til det aller første, moderne dokumentet om menneskerettigheter. Denne retten til utøvelse av valgfri religion, eller til ikke å tro, har internasjonalt blitt utsatt for et økende press, både ved bruk av vold eller tvang, samt et krassere debattklima omkring hva religionsfrihet innebærer. Bielefeldt noterer tre hovedpunkter på tavla, da han først skal ta for seg begrepet religionsfrihet, deretter brudd på denne rettigheten og til slutt misoppfattelser av begrepet. Han beskriver sitt innlegg som en reaksjon på mange og stygge brudd på religionsfriheten og en økende politisk paranoia overfor ulike livssyn innen et samfunn.

- Det er viktig at frihet her forstås som et prinsipp og ikke noe privilegium, og at likeverd dermed er implisitt, påpeker Bielefeldt. Han minner om at trosfrihet garanterer svært mange og svært ulike sannheter, og knytter religionsfriheten opp til juridiske spørsmål, siden utøvelse av tro vil være praktiske handlinger. Dermed er trosfriheten en spesielt viktig rettighet for intellektuelle og diskusjonsmessige anliggende.

- Begrensningen av religionsfrihet er å finne i andre menneskerettigheter, som blant annet vil beskytte enkeltpersoner eller grupper, så som etniske eller religiøse minoriteter, eller kvinner. Slike begrensninger må være nødvendige, legitime og nedfelt i lov.

- Staten må være nøytral overfor trosspørsmål

Videre er Bielefeldt klar i sitt syn på stat og trosspørsmål - myndigheter kan ikke favorisere noe tros- eller livssynssamfunn. Staten må forholde seg nøytral, siden menneskers overbevisning og religioner er likeverdige.

- Det strider imot menneskerettighetene - og religionsfriheten - at en stat skal favorisere en religion på bekostning av andre. Det vil være respektfullt overfor samtlige innbyggere, og den sanne, politiske sekularisme, at staten ikke identifiserer seg med én utvalgt trosretning. Statens nøytralitet er et grunnleggende rettferdighetsprinspipp, sier professoren, og peker på at man for å unngå konflikt har innført «religionsfrie soner» enkelte offentlige steder.

- Som i Berlin, der en muslimsk elev insisterte på å be midt i skolegården. Dette satte ikke de andre elevene særlig pris på, og skolegården ble erklært «religionsfri sone». På denne måten manifesteres likeverdet mellom ulike religioner, og de ikke-troende. Privatisering av religion er en utbredt misoppfattelse i vestlige stater, der flere myndigheter tror det ligger innenfor deres mandat å sørge for religiøs utfoldelse på avgrensede områder. Denne debatten er det viktig å følge opp.

Professoren minner om at trosfrihetsspørsmålet ikke bare er av akademisk interesse, men at det ofte handler om konkrete og grufulle overgrep. Med dette innleder Bielefeldt foredragets del to; ulike former for brudd på religionsfriheten.

Bryter religionsfriheten i trosidentitetens navn

- Blant de vanligste eksemplene er byråkratiske krav om registrering av personlig tro. Over 50 prosent av verdens land praktiserer dette, og dataene de samler inn gir økt statlig kontroll. For eksempel kan informasjon om inntekt settes i sammenheng med en religiøs gruppe, og det kan fabrikkeres stereotypier av minoritetsgrupper, advarer professoren.

Han forteller at andre steder vil myndigheter hevde at innhenting av informasjon og statlig kontroll handler om å bekjempe terrorisme.

- Mellom 50 og 60 stater i verden straffer misjonering og undervisning i religiøse uttrykk, og flere ekskluderer religiøse minoriteter fra offentligheten, som for eksempel skole. I Pakistan så vi nylig at enkelte ble utestengt fra tilgang til bistand og hjelp under flommen på grunn av sin tro. Vi ser eksempler på tvungen konvertering, religiøs indoktrinering i skolen og økt press i flere land for lovforbud mot blasfemi. Denne utviklingen foregår i nesten alle hjørner av verden, og brudd på religionsfriheten gjøres ofte i identitetens navn, som i Europa. Man hevder at kritikk utgjør krenkelse, og at religiøse ideer dermed skal fritas for kritikk.

På dette punktet stopper Bielefeldt opp, og kikker rundt på de enkelte tilhørere. Han trekker pusten dypt før han fortsetter.

- Det aller mest sjokkerende jeg ser, er den graden av hat som kan vokse frem mellom grupper i et samfunn, ofte overfor religiøse minoriteter. Hvordan og hvorfor gror et slikt hat? Det handler ofte om en kombinasjon av frykt og forakt, noe som er paradoksalt, siden frykt gjerne er en reaksjon på en overmakt, mens forakt oftere er en respons på mindreverdighet. Hatet, frykten og forakten kan lede folk mot paranoia, der ofte små, nesten usynlige grupper tillegges svært negative kvaliteter, som at de undergraver det større samfunnet.

Blasfemilover gjør religionen til rettighetsholderen

Bielefeldt påpeker at fremveksten av hat overfor en minoritet kan skape samhold i den øvrige befolkningen, ved å ha en felles fiende og syndebukk. Han advarer mot denne sosiale dynamikken som særs giftig. Han erklærer deretter at han innleder tredje og siste del av foredraget, som handler om misoppfattelser av religionsfrihet, og utfordringer knyttet til menneskeretten.

- Først og fremst frykter jeg holdningen om at det er viktigere å beskytte religionens ære enn menneskers grunnleggende rettigheter, som for eksempel religionsfrihet. Det pågår også diskusjoner innad i FN, der det argumenteres med at en religion må beskyttes mot kritikk, konkurranse eller hån. Også Generalforsamlingen samtaler om dette, det toppet seg naturligvis etter publiseringene av Muhammed-karikaturene, men diskusjonene pågår fortsatt. Dersom man vedtar lover som forbyr blasfemi, vil religionen være rettighetsholderen, og ikke menneskene! Og det vil være det perfekte verktøy for å kontrollere det offentlige ordskiftet - i frihetens navn, advarer Bielefeldt. I disse diskusjonene bruker begge parter religionsfrihet som argument for sitt syn: for å slippe å utsettes for religionskritikk, eller rettigheten til å utøve den.

Professoren trekker fram hvordan denne problemstillingen nylig ble aktualisert i Ungarn, der man har fått en ny medielov.

- Etter lovendringen forbys journalister å rapportere stoff som kan fornærme kirke eller religiøse grupper - ikke bare eksplisitt, men også implisitt! Dette vil effektivt hindre ytringsfriheten, og begrepet religionsfrihet har blitt grovt misoppfattet og misbrukt. Begrepet er dessverre blitt såpass uklart, at det misbrukes i så mange leire, også i enkelte EU-dokumenter.

Sammenblanding av «fred» og «harmoni»

Bielefeldt minner om at religionsfriheten allerede er begrenset, gjennom andre menneskerettigheter.

- Djevelen ligger i detaljene, og denne grunnleggende menneskeretten bør ikke begrenses mer enn nødvendig! Det er ikke lov å komme med hatefulle ytringer, naturligvis. FN har igangsatt workshops rundt om i verden for å bygge bro mellom grupper i konflikt på grunn av livssyn, og for å forebygge religiøst motivert hat. Disse gruppene jobber også mot problematiske lover som vedtas i religionsfrihetens navn, og enkelte av disse har endt opp i Menneskerettighetsdomstolen.
Igjen tar Bielefeldt en kunstpause, og legger ekstra trykk på de neste setningene:

- Dessuten er det svært viktig å anse religionsfrihet som et fredsprosjekt - men som et ikke-harmonisk fredsprosjekt! Prinsippet beskytter først og fremst minoriteter, de som er uenige med de fleste omkring seg. Å blande sammen begrepene «fred» og «harmoni» bekymrer meg.

Det siste poenget bringer tankene til Kina, der myndighetenes sensur ofte på folkemunne kalles å «harmonisere bort» uønskede ytringer. Bielefeldt trekker frem Jordan som et eksempel, der staten nylig har vedtatt en resolusjon om å fremme «interreligiøs harmoni».

Mafialignende bipolaritet

- I de aller fleste land vil det være snakk om to store religioner, kristendom og islam, som representerer majoritetens tankegods. Det hele kan begynne å lukte litt mafia med den slags lovfestet «harmonisering», og med slike lover blir det ikke lett å tenke eller uttale seg uavhengig av de to hovedstrømningene. Minoriteter vil alltid tape på en slik bipolar struktur, med makt og innflytelse fordelt mellom «big players» - dette minner om autoritære regimer. Alternativet til å søke harmoni, er å fremme dialog mellom ulike parter, sier Bielefeldt.

Filosofiprofessoren vil også advare mot å tenke på begrepet religionsfrihet som et direkte produkt av vestlig og kristen kultur. Det ligger en kompleks og ikke-lineær utvikling bak prinsippet, sier Bielefeldt.

- Enkelte hevder at menneskerettighetene ikke «passer inn» i islam og at muslimenes religion ikke har nok rom for toleranse, ulikhet og frihet. Forsøk fra vestlige eller kristne leire på å «eie» menneskerettighetene eller trosfriheten, er sneversynt og feil. Vi må vokte oss for å diskriminere i nettopp menneskerettighetenes navn, sier Bielefeldt, og minner om at også kristne kirker og institusjoner kjempet med nebb og klør mot mange av menneskerettighetene, som likestiller alle mennesker, uansett bakgrunn, kjønn, legning, etnisitet eller religion.

- Mange generasjoner, nasjonaliteter, religiøst tankegods og ulike røster har bidratt til vår moderne forståelse av universelle friheter, plikter og rettigheter. Det er ingen lineær utvikling fra et dokumentert opprinnelsespunkt, men en kompleks fremvekst over lang tid, avslutter Bielefeldt.

Nøkkelord

Faktaboks

Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 18: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
(fra FNs verdenserklæring om menneskerettigheter)

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!