Når vi står overfor de mest fantastiske påstander - enten det er gjennom pressen, fra legemiddel-, kosttilskudd- og rynkekremprodusenter, på det omfattende internettet eller bare fra en bekjent - er det flere spørsmål vi bør stille oss. Her er en veiledning til bruk i hverdagens møte med fantastiske påstander av mange slag.

HAR DET DOKUMENTERT VIRKNING?

Avisene elsker å vise til banebrytende forskning og slå dette opp på førstesiden som en endelig bekreftelse på Fantastisk Påstand A, B eller C. De som markedsfører ulike kosttilskudd og andre preparater som skal gjøre alt fra å minske rynker til å øke potensen, har også en tendens til å fokusere på enkeltstudier. Men forskning og vitenskap er en prosess, ikke en rekke spørsmål på en liste som man kan krysse av som endelig avklart, én etter én, etter hvert som nye studier bekrefter eller avkrefter dem. Denne gradvise evolusjon av viten som endrer seg over tid på vei mot større og større sikkerhet, skaper også mye forvirring hos den jevne forbruker. En dag er kaffe kreftfremkallende, neste dag er det sunt. En dag er potetgull livsfarlig, neste dag er faren avblåst. Når man står opp om morgenen er tran livreddende, men innen man legger seg er det plutselig blitt potensielt farlig. Hva skal man tro på?

Det er mange hensyn å ta når man skal vurdere forskning. Noen sentrale faktorer som man alltid må vurdere er studiens størrelse, om den er publisert i et anerkjent tidsskrift, om det ble brukt kontrollgrupper, om den er tilstrekkelig blindet og randomisert, og om den er replikert av andre forskere. La oss se litt på hva alt dette betyr.

NÅR STØRRELSEN TELLER

Først og fremst har studiens størrelse noe å si. En studie utført på 500 personer kan som regel si oss mer enn en studie utført på 15 personer. Dette er fordi tilfeldige faktorer som kan påvirke resultatet i en eller annen retning jevnes mer ut i en stor gruppe mennesker enn i en liten. Tester man en hudkrem vil den enkelte testperson reagere på ulike måter, og hvis et par personer reagerer veldig spesielt, vil det påvirke resultatet mye i en studie med bare 15 testpersoner, mens det i en gruppe på 500 personer vil utjevnes i mengden.

Hvis du derfor ser at den såkalte vitenskapelige dokumentasjonen for en rynkekrem eller et kosttilskudd er basert på en studie som involverte kun 40 personer, bør du være skeptisk.

Når det gjelder sminke og kosttilskudd er dokumentasjonen for effekt ofte bare en spørreundersøkelse blant en liten gruppe mennesker som har testet produktet, helt uten noen form for kontrollmekanismer. Det skal vi snart se er en fullstendig uakseptabel måte å vurdere effekten av et produkt på.

«PEER-REVIEWED» FAGTIDSSKRIFTER

Et av vitenskapens grunnpilarer er evig kritikk. Alle testresultater skal analyseres og kritiseres så mye som mulig. Bare de resultater som overlever kritikk fra alle kanter, får leve videre. Innen vitenskapen gjøres dette blant annet ved at studier må publiseres i såkalte «peer-reviewed journals», det vil si vitenskapelige tids skrifter hvor forskningsrapportene granskes og vurderes av jevnbyrdige fagpersoner for å se om studien har høy nok kvalitet til at resultatene er verdig å bli publisert.

Hvis vidunderproduktet du sikler etter har vitenskapelig dokumentasjon som aldri er publisert i noe «peer-reviewed» fagtidsskrift, bør du være skeptisk.

Hvis forskningsresultatene først publiseres i en bok med et bilde av en smilende helseguru på forsiden uten at de noensinne har vært i nærheten av å bli utsatt for faglig kritikk, bør du være megaskeptisk.

KONTROLLGRUPPER

En av de viktigste faktorene i en godt designet studie er at det benyttes kontrollgrupper. Årsaken til dette er den mye omtalte placeboeffekten. Denne effekten er høyst reell og vil alltid være en faktor i enhver studie på levende vesener. Gir man en gruppe mennesker med vondt i øret en liten, hvit sukkerpille, vil en viss andel av disse føle seg bedre, selv om pillen i seg selv ikke har noen som helst effekt. Man opplever altså en effekt, ofte i form av smertelindring, som kroppen selv produserer som en slags forventingseffekt basert på hva man tror medisinen vil bidra til. Dette kalles placeboeffekt.

Så en liten hvit sukkerpille kan lindre plager. Gir man pasientene en større, hvit sukkerpille, vil enda flere føle seg bedre, eller de vil føle seg enda litt bedre enn de som fikk den lille pillen. Gir man dem to piller vil effekten øke mer. Er pillen rød vil effekten øke enda litt til. Den samme pillen servert i en pilleboks av et kjent merke gir bedre effekt enn om den serveres i en boks av et ukjent merke. Det er mange banale faktorer som trigger placeboeffekten. Dette gjør det vanskelig å teste den reelle effekten av ulike medisiner, fordi en del mennesker alltid vil bli bedre enten medisinen faktisk virker eller ikke.

For å kontrollere for denne placeboeffekten er det derfor viktig å dele menneskene som skal teste medisinen i minst to grupper. Den ene gruppen (testgruppen) får piller med aktiv medisin, mens den andre gruppen (kontrollgruppen) får identiske piller som ikke inneholder noe aktiv medisin. Man kan også ha en tredje gruppe som ikke får noen behandling overhodet, og ofte også en gruppe som får en annen type aktiv medisin for å se om den nye medisinen virker bedre enn en allerede eksisterende medisinen. Hvis kontrollgruppen, altså den gruppen som mottar narrepiller, opplever en like stor effekt som gruppen som mottar ekte medisin, kan man anta at den ekte medisinen ikke virker.

RANDOMISERING - Å SIKRE TILFELDIG INNDELING

Men for at denne type testing skal være effektiv, må også inndelingen av de to gruppene være randomisert. Det vil si at det må være helt tilfeldig hvem av testpersonene som havner i testgruppen, og hvem som havner i kontrollgruppen. Hvis dette ikke skjer ved bruk av gode metoder for å sikre en tilfeldig inndeling, kan forutinntatte forskere ubevisst eller bevisst velge ut de mest lovende kan- didatene til testgruppen, noe som vil kunne gi et inntrykk av større effekt enn det egentlig er.

Et eksempel på dette er kosttilskuddet Evelle som i sin markedsføring viser til en vitenskapelig studie som visstnok dokumenterer effekt mot rynker. Det spesielle er at i denne studien ble deltakerne forhåndsvurdert da de ble delt inn i testgruppe og kontrollgruppe. Huden på deltakerne ble altså analysert, og på grunnlag av dette ble de plassert i en av gruppene. De som utførte studien hevder dette var for å sikre at gruppene skulle være mest mulig like, men på denne måten kan man ikke gardere seg mot at forskerne bevisst eller ubevisst har valgt personer med spesielle hudegenskaper til å være i de ulike gruppene. Det kan, og vil som regel, påvirke resultatet.

BLINDING - INGEN MÅ VITE HVEM SOM FÅR HVA

En annen kritisk faktor er blinding. I gode vitenskapelige studier opererer man alltid med dobbeltblinding. I en (enkelt)blindet studie vil kandidatene som testes ikke vite om de får ekte medisin eller narrepiller. Det er viktig for at deres forutinntatthet eller forventinger skal påvirke resultatet. Men de som utfører studien vet likevel hvem som får hva. I en dobbelblindet studie er derimot også forskerne, eller de som administrerer studien, blindet. Der med vet hverken de som deler ut medisinen, eller de som mottar medisinen, hvem som får ekte og hvem som får falsk medisin. Pilleeskene er da kodet slik at man i ettertid, når testperioden er ferdig, kan finne ut hvem som faktisk fikk hva og analysere resultatene.

Enkelte studier er også trippelblindet. I disse tilfellene vet heller ikke de som til slutt skal analysere resultatene hvem som fikk ekte medisin og hvem som fikk narrepiller. På den måten vil alle vurderinger foregå fullstendig objektivt fra start til slutt.

KOPIERING OG TILFELDIGHETER

Dette var noen viktige faktorer for den enkelte studie som gjennomføres. Men selv om alle disse kriterier oppfylles vil man likevel bare stå igjen med en enkeltstudie, og i motsetning til hva avisene vil ha oss til å tro, sier en isolert studie oss svært lite. Det er flere årsaker til dette.

I motsetning til hva avisene vil ha oss til å tro, sier en isolert studie oss svært lite.

I vitenskapelig sammenheng opererer man med det som kalles «statistisk signifikans». Det er vanlig å kreve en statistisk signifikans på 95 %. Dette betyr at effekten målt i testgruppen må være så mye bedre enn resultatet fra kontrollgruppen at det bare er 5 % sjanse for at resultatet kan ha oppstått gjennom rene tilfeldigheter. For tilfeldigheter må man også ta høyde for. Vitenskapelige studier er ikke skjermet fra den virkelige verdens rariteter. Kaster du et kronestykke i luften tusen ganger, vil du få omtrent 500 mynt og 500 kron. Oddsene er 50/50 for at den skal lande med den ene eller andre siden opp. Men man får sjelden mynt og kron annenhver gang. Det kan oppstå serier og mønstre i rekken av resultater som kan virke unaturlige eller spesielle, men som likevel er fullstendig tilfeldige. Kaster du kronestykket 100 ganger kan det godt hende at du får kron 70 ganger, og mynt 30 ganger. Det betyr ikke at oddsene for å få kron er 70 %, bare at i akkurat dette lille utvalget av myntkast ble resultatet nettopp slik.

Det samme gjelder måleresultater i studier. Man kan gjennom ren tilfeldighet oppnå at resultater som slettes ikke er representative for de faktiske forhold. For å sikre seg mot at tilfeldige mindre avvik skal kunne anses som et akseptabelt resultat, krever man derfor som et minimum 95 % statistisk signifikans. Likevel betyr dette at 1 av 20 måleresultater kan være ikke-representative, selv om studien er utført aldri så rigid og korrekt. Derfor bør studier kopieres. De bør gjentas flere ganger for å eliminere denne type tilfeldige avvik.

Men det er flere grunner til at studier bør gjentas. Forskerne kan være forutinntatte, de kan ha blindet studien for dårlig, de kan ha brukt et dårlig utvalg av testkandidater, de kan være kjøpt og betalt av bransjen, de kan være inkompetente, de kan ha hatt et forurenset laboratorium, de kan ha regnet feil, og så videre og så videre. Det er mange faktorer som kan påvirke utfallet av en studie. Dermed kan man aldri stole på et isolert forskningsresultat alene.

Det beste en enkeltstudie kan gjøre er å gi indikasjoner og grunnlag for videre studier, men aldri slå fast noen universelle sannheter en gang for alle.

META-STUDIER

I tillegg til at studier bør gjentas, kan det også være mange ulike måter å teste noe på. Det vil som regel utføres mange ulike typer studier av ulike forskere over tid. Noen studier vil være dårlige, det vil si at de kanskje ikke har kontrollgruppe, bare er enkelblindet, har liten testgruppe eller andre svakheter. Andre studier vil være mye mer rigide. Resultatene fra disse ulike studiene vil sprike i alle retninger, og eneste måte å finne ut hva forskningen egentlig viser er å foreta en systematisk gjennomgang av den mengde studier som er gjort på området.

La oss ta studier av effekten av homøopati. Det finnes studier hvor det kan synes at homøopatisk behandling har en positiv effekt for pasientene, mens andre studier viser at effekten i kontrollgruppen er like stor som i testgruppen. Det er derfor blitt utført flere såkalte meta-studier, altså studier av studier, for å se hva slags trend studiene samlet sett viser. Når man da vektlegger de beste studiene og ser på den samlede effekt fra disse, viser det seg at homøopatisk medisin ikke virker bedre enn placebo.

Det samme ser vi innen eksempelvis bruk av akupunktur for å lindre smerter i korsryggen, lindre svangerskapskvalme eller øke kvinnens fertilitet. Når man gjennomgår de beste studiene på området tegner det seg et tydelig bilde av at den positive effekten ikke er større enn placeboeffekten alene. (Les feks en kritisk oppsummering her).

PLACEBOEFFEKT OG ALTERNATIV MEDISIN

Alle disse faktorer som kreves for at en studie skal være god kan være relativt overkommelig å ta hensyn til i en studie på medisiner. Når man skal dele ut piller med bestemte forventede resultater, er det relativt enkelt å sørge for god blinding. Det blir straks vanskeligere når vi snakker om behandlingsmetoder hvor man gjør fysiske inngrep hos pasienten, f.eks. operasjoner eller akupunktur. Det er vanskelig å la personer som man skjærer i med skalpell eller stikker med nåler få en identisk opplevelse med pasienter hvor man ikke kan gjøre disse inngrepene. Likevel finnes det metoder for å oppnå ulike grader av blinding som kan gi oss fruktbare resultater. Dette bidrar også til å vise hvor kraftig placeboeffekten kan være.

Også innen skolemedisinen er placeboeffekten en vesentlig faktor, og leger må alltid vokte seg for at den effekt man ser kanskje kan være ren placeboeffekt heller enn reell virkning av behandlingen man gir. En studie viste at et svært mye brukt operativt inngrep i kneet på pasienter med en spesiell type kneskade - et inngrep som var blitt utført over flere tiår på hundretusener av pasienter verden over - ikke ga bedre effekt enn en fiktiv operasjon hvor de bare snittet i huden og simulerte en operasjon uten å foreta noe reelt inngrep.

En annen studie viste at en mye brukt laseroperasjon utført på hjertepasienter for å øke blodgjennomstrømningen i brystet, ga samme positive effekt - det vil si økt blodgjennomstrømning - selv når operasjonsprosedyren ble utført med laserstrålen avslått. Hele ritualet rundt operasjonen, og pasientens forventinger til resultat med tilhørende stresslindring, kan være nok til å gi en fysiologisk effekt.

Placeboeffekten er reell og kan gi utslag både i kropp og sinn

Så placeboeffekten er reell og kan gi utslag både i kropp og sinn. Og da er vi over på temaet alternativ medisin. Hvorfor har alternativ medisin så mange tilhengere når det per definisjon ikke virker? Hadde det virket hadde det ikke hatt navnet «alternativ medisin», men bare «medisin». Men hvis det ikke virker, hvordan kan da så mange mennesker hevde at det har hjulpet dem? Det har jeg vel nettopp svart på: Placeboeffekten. Beklageligvis er placeboeffekten svært misforstått, og mange anser det som en bortforklaring av en viss nedlatende karakter. Det å «bortforklare» noe ved å vise til placeboeffekten oppleves som at man sier folk bare har latt seg lure til å tro at de er bedre. Altså at det bare er naive og lettlurte mennesker som kan oppleve en effekt fra alternativ behandling. Langt i fra! Som vi har sett kan placeboeffekten ha svært så reelle konsekvenser, og det forutsetter ikke en gang at man tror på behandlingen. Mennesker som forsker på placeboeffekt kan faktisk teste dens virkninger på sin egen kropp. Selv når de utmerket godt vet at de utsetter seg for falsk medisin for å trigge placeboeffekt hos seg selv, opplever de denne effekten.

PLACEBOEFFEKT OG ETIKK

Er det da galt å tilby alternativ medisin hvis pasienten tross alt føler seg bedre? I mange tilfeller ja. Det handler om respekt for pasientens rettigheter. Det er ingen tvil om at mye alternativ behandling kan oppleves positivt av pasienten. Mye kan sies om verdien og effekten av å gå til sympatiske behandlere som tar seg tid til å lytte, som tar på deg, som viser forståelse, som sier de kan fikse problemet ditt uten forbehold, og som har noen spennende ritualer og preparater å tilby, preparater som bygger på lange tradisjoner fra eksotiske kulturer, foreløpig uoppdaget av den vestlige skolemedisin. Alt dette er med på å gi deg en følelse av at her tar man endelig tak i problemet, i motsetning til fastlegen og de såkalte «ekspertene» som aldri har klart å finne ut hva de sporadiske og litt diffuse magesmertene dine skyldes. Du er overbevist om at alt snart vil bli bedre, og du kjenner smertene gi seg, immunsystemet styrkes og din følelse av generell utilstrekkelighet slippe taket allerede i det du forlater din alternative behandler.

Men de alternative behandlere selger likevel en løgn, fordi metodene fungerer ikke av den årsak de hevder. Når de gir deg homøopatisk medisin, det vil si sukkerpiller, og forklarer at disse vil hjelpe kroppen din til å bekjempe den sykdommen du har, er det en løgn, eller i beste fall en ufullstendig sannhet.

Pasienten holdes for narr og får ingen mulighet til å gi sitt informerte samtykke når årsaken til virkningen er en helt annen enn det pasienten forledes til å tro. Det er uetisk selv om pasienten er fornøyd med resultatet.

Ettersom placeboeffekten er så effektiv mener enkelte at også leger innen skolemedisinen burde benytte seg mer av dette. Det kan være en rimelig og effektiv måte å behandle en del pasienter. Men som vi har sett kan dette vanskelig forsvares ettersom det samtidig vil medføre at legene må lyve, eller holde tilbake viktig informasjon, ovenfor pasientene. Det er ingen tjent med.

Forfatterne bak boken Trick or Treatment, Edzard Ernst og Simon Singh, oppsummerer det på følgende måte: «The question is simple - do we want our healthcare to consist of honest, evidence- based treatments or do we want it built upon a foundation of lies and deceit?»

«DET VIRKER FOR MEG!»

Norge har heldigvis ganske strenge regler for markedsføring av alternativ behandling og kosttilskudd. Man har blant annet ikke lov til å komme med direkte påstander om helseeffekt, eller vise til vitenskapelige studier eller omtaler som indirekte kan gi forbrukeren inntrykk av at produktet har en helseeffekt. Ta for eksempel kongen på haugen, VitaePro, et produkt produsenten VitaeLab for et par år siden hevdet hadde over 100 vitenskapelige studier som dokumenterte effekt på alt fra infertilitet til hjerteproblemer. Dette var helt klare påstander om helseeffekt, noe som om det var korrekt ville klassifisere VitaePro som et legemiddel med helt andre krav til dokumentasjon og godkjenning.

De vitenskapelige studiene VitaeLab viste til var utelukkende studier utført på cellekulturer eller mus i et laboratorium, alltid med vage konklusjoner. Ikke en eneste studie var utført på produktet VitaePro, veldig få studier gjaldt de faktiske ingrediensene i VitaePro, og nesten ingen studier involverte mennesker. Etter å ha blitt dasket noen omganger av Mattilsynet grunnet brudd på lover om markedsføring av kosttilskudd, fjernet de påstandene om vitenskapelig dokumentasjon og gikk over til det noe mer diffuse, men minst like effektive: - Det virker for meg!

I januar 2009 hevdet VitaeLab å ha over 100.000 abonnenter, og de omsatte for rundt 180 millioner kroner året før. Hundre tusen norske kvinner og menn betalte altså 150 kroner hver måned for å motta en eske med kapsler som i all hovedsak inneholdt antioksidanten astaxanthin. Og hvorfor? Hvorfor vil så mange mennesker gledelig punge ut for disse kapslene? Jo, fordi reklamen sier det virker. Kjendiser som Hilde Gjermundhaug Pedersen, Gro Hammerseng, Wenche Myhre og Cecilia Brækhus sier det virker for dem. Hvem vil vel ikke ønske å være like spreke og sunne som disse forbildene?

Når man i mangel av vitenskapelige bevis må ty til anekdoter, altså personlige beretninger eller uttalelser, fra kjendiser for å markedsføre et produkt, er det all grunn til å la alarmklokkene kime.

Det betyr enten at produktet ikke har bestått rigide tester, eller at det ikke har vært utført slike tester. Dermed kan man på ingen som helst måte hevde at produktet virker, selv om det finnes tusenvis av personer som vil stå frem med sine suksesshistorier for å vise at det virket for dem.

ANTIOKSIDANTER - FORSKJELLEN PÅ LABORATORIEFORSØK OG KLINISKE FORSØK

Aviser og ukeblader har i årevis pumpet oss fulle av påstander om at antioksidanter er vidunderkuren mot alt fra vonde ledd til kreft. Så selvsagt kjøper vi VitaePro og andre kosttilskudd. Det er en rimelig og enkel forsikring mot livets farer og slitasje, er det ikke?

Nei. Ingen god forskning peker i den retning. Hvorfor har vi da hørt så mye om at antioksidanter er så viktig å få i seg? Årsaken er enkel. Det finnes en teoretisk forklaringsmodell for hvorfor antioksidanter skulle kunne være positivt for kroppen gjennom å redusere oksidativt stress på kroppens celler. Men er det én ting 100 år med medisinsk forskning har vist oss, så er det at man aldri kan utlede direkte fra mikro til makro. Det som ser riktig ut på papiret, molekyler man forventer burde virke på en spesifikk måte i kroppens kjemi og som kanskje også ser positivt ut når man tester på cellekulturer i laboratoriet, kan aldri direkte overføres til reell endelig effekt i menneskekroppen. Vår fantastiske kropp er så kompleks, med så mange prosesser som virker inn i hverandre, at det er umulig å forutse sluttresultatet av en kunstig påvirkning utenfra. For å finne ut av dette må det omfattende kliniske tester til, og dette er så vidt vites aldri utført på produktet VitaePro. De mer generelle studier som er gjort på inntak av antioksidanter som kosttilskudd viser ingen målbar positiv effekt. Enkelte studier har også antydet at høye doser kan føre til kreft, og at ordinært bruk faktisk kan hemme treningseffekt, stikk i strid med VitaePro-produsente, VitaeLab, sin villedende budskap.

NÅR TRENGER VI EGENTLIG FORKLARINGER?

Homøopati er en av de mest utbredte alternative behandlingsmetodene i den vestlige verden, med hopetall av fornøyde brukere som vil sverge på at det virker. Er det slik at homøopatien kan tenkes å benytte seg av mekanismer vitenskapen ennå ikke har oppdaget? Det er lite sannsynlig, for homøopatien baserer seg på ideer som går på tvers av alt vi har avdekket om naturen.

Kort sagt baserer homøopati seg på to grunnleggende prinsipper:

Likt kurerer likt. Hvis du har en lidelse med spesifikke symptomer, f.eks. kløe og utslett på huden, så vil et preparat som gir de samme symptomer, f.eks. brennesle, kunne brukes til å kurere lidelsen.

Jo mer fortynnet, jo sterkere effekt. Ved å blande ut stoffet i vann til det er ekstremt fortynnet, vil effekten av stoffet bli tilsvarende sterkere. Det er mange problemer med homøopati. For det første er ideen om at likt kurerer likt tatt ut av løse luften. Men er det ikke nettopp slik vaksiner virker? Nei. Mens homøopati baserer seg på å ta et hvilket som helst stoff som kan gi liknende symptomer som lidelsen man ønsker å kurere, baserer vaksiner seg på å benytte seg av den faktiske årsaken til sykdommen. I vaksiner sprøyter man inn inaktiverte virus, som regel virus som er knust slik at de ikke lenger kan skape sykdom, for at kroppen skal reagere ved å produsere en immunrespons mot viruset. Når immunsystemet er blitt trent på denne måten, er kroppen rustet mot en tilsvarende infeksjon i fremtiden. Dette er noe helt annet enn homøopatiens prinsipp om at likt kurerer likt. Det finnes overhode ingen teori som skulle tilsi at dette er en lur idé.

For det andre er de fleste homøopatiske preparater fortynnet så mye at det ikke finnes et eneste molekyl av det aktive stoffet igjen i vannet. Her snakker vi om fortynninger av typen én dråpe aktivt stoff i en mengde vann med volum tilsvarende - ikke et glass vann, nei. Ikke et badekar. Ikke et svømmebasseng. Ikke en gang et verdenshav. Nei, her er fortynningen like stor som om dråpen var blandet ut i en vannmengde tilsvarende en kule med radius lik avstanden fra sola sentrum og ut til jordens bane. Preparatet består altså av rent, destillert vann, gjerne dryppet på en sukkerpille.

RENT RITUALISERT VANN

Homøopati er den edle kunst å ta betalt for å selge syke mennesker ørsmå mengder rent ritualisert vann servert med en forfriskende smak av tid og omsorg.

Ingenting tilsier at dette skal virke utover ren placeboeffekt, og hvis det likevel virker så må det nødvendigvis bryte med alt vitenskapen i dag vet om naturlovene. Dermed kan det ikke virke, sier den kritiske tenker. Men de troende feier dette bort og sier at selv om vi ikke kan forklare mekanismen, så betyr ikke det at den ikke finnes!

Det mangler ikke på alternative forklaringer: Kanskje vannet har hukommelse slik at den husker effekten av stoffet selv om det ikke lenger er til stede i vannet? Kanskje den ritualiserte ristingen og bankingen av vannbeholderne som brukes når man fortynner det aktive stoffet bidrar til å forme vannmolekylene i «klustere» som påvirker kroppens kjemi når den inntas? Kanskje ikke det homøopatiske preparatet kurerer noe i seg selv, men derimot hjelper kroppens eget immunsystem til å bekjempe sykdommen? Eller kan hende homøopatisk medisin ikke virker på det fysiske planet i det hele tatt, men derimot påvirker oss på et spirituelt plan som tradisjonell vitenskap vet for lite om - eller ikke vil vite noe om? For ikke å glemme de vanlige forklarings-mekanismene om frekvenser og vibrasjoner ispedd litt diffus og misforstått kvantemekanikk.

Folk elsker å lete etter forklaringer for å forsvare det de tror på. Problemet er bare at slike forklaringer kun er nødvendige når vi først har avdekket en faktisk effekt. Vi trenger ikke å lete etter forklaringer før vi faktisk vet om den påståtte effekt er reell. Vi trenger ikke forklare hvordan Snåsamannen kan se andre menneskers sykdommer over tusenvis av kilometers avstand, før vi har fått dokumentert under kontrollerte omstendigheter at han faktisk har denne evnen. Vi trenger ikke spekulere i hvordan akupunktur kan lindre ryggsmerter før vi kan dokumentere at behandlingen faktisk gjør det.

I tilfellet homøopati har omfattende metastudier - gjennomganger av de største og beste studiene på behandlingsmetoden - vist at effekten ikke avviker fra placeboeffekten. Noe som ikke er så rart ettersom de menneskene i studien som har fått homøopatisk medisin - det vil si sukkerpiller dryppet med rent vann - har inntatt nøyaktig det samme som kontrollgruppen som har fått falsk medisin, også sukkerpiller dryppet med rent vann.

Før vi leter etter forklaringsmekanismer for fantastiske behandlings - metoder eller fenomener, må vi først være sikre på at det faktisk eksisterer en reell effekt eller et reelt fenomen å forklare.

NATURENS GANG OG ANDRE FORKLARINGER

Men hva med nabokonas lille sønn som ble kurert for øreverk av en homøopat da fastlegen ikke kunne gjøre noe? Eller din far som flere ganger har fått hjelp med sin hodepine ved å gå til akupunktur? Vel, som vi allerede har sett er placeboeffekten er vesentlig faktor. Men det er også flere andre årsaker til at man får inntrykk av å bli bedre av ulike former for ikke-virksom behandling.

De fleste lidelser går i naturlige svingninger. Det kan være timer, dager eller uker hvor ting blir verre og verre, før det gradvis blir bedre igjen en periode. Kanskje man er frisk i lang tid, før problemet kommer tilbake. Ofte søker man desperate metoder når ting er på sitt verste. Når hodepinen er så ille at man ikke tror man holder ut lenger, eller når den kolikk-skrikende babyen holder på å drive framtidige helseministere til vanvidd, søker man hjelp der man kanskje ellers ikke ville ha våget å søke. For eksempel hos en homøopat, hos Snåsamannen eller en mystisk healer som kollegaen på jobb anbefalte.

Men når ting er på sitt verste kan det bare gå en vei: oppover. Med eller uten behandling vil ting uansett bli bedre. Når det siste man gjorde før bedringen kom var å motta forbønn fra Svein-Magne Pedersen, kobler vi gjerne disse to hendelsene sammen og konkluderer med at det ene førte til det andre, selv om de to hendelsene ikke hadde noe med hverandre å gjøre annet enn at de sammenfalt sånn noenlunde i tid.

TENK KRITISK - VELBEKOMME

Det å tenke kritisk krever konstant trening. Mennesket har evolvert med en hjerne som er blitt spesialisert til å bedra bevisstheten, fordi dette ofte har vært nyttig for å overleve og leve i fredelig samhold med andre i gruppen. Men i en stadig mer kompleks verden, med stadig flere krefter som ønsker å tjene penger nettopp på å utnytte din hjernes svakheter, er det viktigere enn noensinne å være bevisst og kritisk i møte med hverdagen. Og kritisk tenking tar aldri bort gleden ved det mystiske og uforståelige. Det å forstå, eller søke forståelse, er alltid en belønning i seg selv.