Syria – landet som hjemsøkes av gamle maktstrukturer

Assad-regimet ble etablert da Hafez al-Assad gjorde militærkupp i 1970, og al-Assad satt som enehersker i 30 år, fram til han døde i 2000.

Syria – landet som hjemsøkes av gamle maktstrukturer

For å forstå hva som skjer i Syria må man forstå Syrias historie, mener historieprofessor og Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage. Her er en kort innføring.

Tekst:

Publisert:

Det er onsdag kveld i Oslo, og ukens temamøte har lokket Midtøsten-interesserte til toppetasjen av Humanismens hus. På talerstolen står Hilde Henriksen Waage, som er kommet for å belyse det konfliktfylte landets mildt sagt brokete historie. Hva er det som har gjort Syria og Damaskus – en by som har vært sammenhengede befolket siden oldtiden – til arnested for vår tids verste konflikt?

Waage tar oss først tilbake til kjølvannet av første verdenskrig:

– Første verdenskrig hadde gjort slutt på Det osmanske rikets 600 år lange historie, og vinnerne – Frankrike og Storbritannia – delte krigsbyttet mellom seg. Storbrittannia fikk det som da var Palestina, Transjordan og Irak, mens Frankrike tok til seg deler av Tyrkia, Stor-Libanon og Syria, sier Waage, som mener statene i det nye Midtøsten ble laget med ett mål for øye: Å tilfredsstille franskmennenes og britenes behov.

– Franskmennene førte en splitt og hersk-politikk som førte til en religiøs og etnisk fragmentering, og de hadde ingen interesse av å lage politiske institusjoner som fungerte. Derimot lagde de et fransk militærakademi, som kom til å ha stor betydning for Syria, sier Waage.

– Franskmennene førte en splitt og hersk-politikk som førte til en religiøs og etnisk fragmentering

– Da Frankrike trakk seg ut av Syria våren 1946, etterlot de seg en oppskrift på politisk ustabilitet. Uten fungerende, politiske institusjoner var ikke Syria rustet til å møte den nye, politiske uavhengigheten.

21 statskupp på 20 år

To grupper aspirerte til å lede landet: den sunnimuslimske majoriteten på den ene siden, og på den andre alawittene, som hadde utdannet seg ved det franske militærakademiet. Den politiske uenigheten var så stor at at i løpet av Syrias første tjue år som selvstendig stat var det hele 21 statskupp – altså mer enn ett i året. Samtidig peker Waage på at framveksten av nye, politiske partier bidro til å splitte landet ytterligere.

– Et eget politisk parti, utgått av Det muslimske brorskapet, sto sterkt. Det gjorde også Baath-partiet, som ønsket en pan-arabisk nasjon bygget på felles verdier, noe som resulterte i en kortvarig union med Egypt fra 1958 til 1961.

Men også den kalde krigen hadde store konsekvenser for Syria:

– Washington var interessert i å få Syria inn på den rette sti, altså på sin side. Dette var ikke i Syrias interesse, og presset førte heller til at Syria knyttet sterkere bånd til Egypt og Sovjetunionen. Syria ønsket seg våpen for å beskytte seg overfor Irak og Israel, og Sovjetunionen ønsket på sin side å ta Syria inn i varmen. Riktig varmt ble det riktignok aldri, men Syria sa ja til store lån og våpenleveranser fra Sovjetunionen.

Allerede på 1950- og 60-tallet ble Syria anklaget av vestmaktene for å ha for tette bånd med Sovjet, og CIA forsøkte seg på enda et kupp i Damaskus, uten hell.

– Men Syria sto aldri i fare for å bli en sovjetisk satellitt, slik USA beskrev situasjonen. Vestlige stormakter skjønte aldri at kommunismen aldri sto sterkt i Syria, og at det syriske kommunistpartiet aldri var i nærheten av å bli en massebevegelse.

Baath-partiets vei til makten

I mellomtiden hadde Baath-partiet vokst seg større. En viss Hafez al-Assad hadde slått seg opp fra fattigslige kår, og var utdannet ved det gamle, franske militærakademiet – som i motsetning til universitetene var gratis. Da den ambisiøse piloten gjorde militærkupp uten å løsne et skudd i 1970, var Syria så kaotisk at makten var enklere å gripe enn den etter hvert skulle være å kvitte seg med.

– Baath-partiets makt førte til dyptgripende endringer i det syriske samfunnet, først fordi velstående, sunnimuslimske familier mistet sine privilegier. Butikker, gods og eiendommer ble konfiskert. Hundrevis av selskaper ble nasjonalisert, og nå var det alawitter fra landsbygda som fikk de mektige posisjonene i det syriske samfunnet, foreleser Waage.

– Baath-partiets makt førte til dyptgripende endringer i det syriske samfunnet, først fordi velstående, sunnimuslimske familier mistet sine privilegier.

Hafez al-Assad fortsatte å styre landet med jernhånd. Han ble gjenvalgt i 1978, 1985 og 1991 – med beundringsverdige 99,99 prosent av stemmende – samtidig som etterretningsapparatet ble styrket og bygget ut til uante proposjoner.

– Assad kontrollerte både militæret og Baath-partiet, og grunnloven av 1973 hadde gitt ham uinnskrenket makt. Presidenten ble, og skulle omtales som, «Syrias evige president».

– Presidenten ble, og skulle omtales som, «Syrias evige president».

Assad hadde sine støttespillere – men også motstandere. Waage trekker fram massakren i Hamaa i 1982, som hun mener er betegnende på hva som gjentar seg i dag:

– Islamistene ville styrte politistaten, og protestene eskalerte i voldelige opprør mot slutten av 1970-tallet. I mars 1980 ble mer enn 200 opprøre drept, og flere tusen arrestert. Assad svarte med å slå ned på Det muslimske brorskapet så brutalt at de etter hensikten aldri skulle reise seg igjen. 2. februar 1982 sendte presidenten stridsvogner inn i Hama, og ingen vet nøyaktig hvor mange som ble drept. Anslaget ligger på et sted mellom 10 000 og 30 000.

Som far som sønn

Assads regime levde videre, men mer undertrykkende enn noen gang. Da Hafez al-Assad døde etter 30 år som enehersker i 2000, var det sønnen – øyenlegen Bashar al-Assad – som fikk lynkurs i sine militære plikter. Da Bashar grep makten, presenterte han seg som en reformvennlig president. Men håpet som spiret skulle ikke gro lenge.

– Høsten 2001 ble ledende opposisjonelle arrestert og dømt. Plutselig lignet det nye Syria det gamle Syria, og Syrias Baath-parti var og ble like autoritært som det alltid har vært, sier Waage.

– Høsten 2001 ble ledende opposisjonelle arrestert og dømt. Plutselig lignet det nye Syria det gamle Syria

Hun understreker at det aldri har vært én oppisjon til Assad-regimet, men flere. Så til dagens dystre bilde:

– FNs anslag regner over 100 000 drepte, 2 millioner på flukt og 4, 4 millioner internt fordrevne. Og den fragmenterte opposisjonen er bare enige om én ting: Assad må gå.

– Hvem brukte gass?, lurer en mann i salen.

– Situasjonen er mildt sagt uoversiktlig, men er nærliggende å tro at gassangrepet ikke var en ordre fra Bashar al-Assad, men et initiativ tatt på lavere nivå i hans militære styrker, svarer Waage, som også vil legge til at det ikke er gassangrep som tar livet av flest i Syria.

– Hvorfor innfridde ikke Bashar al-Assad opposisjonens håp da han tok over presidentembetet?, lurer en annen.

– Gamle maktstrukturer er ikke lett å kvitte seg med. Mens opposisjonen øynet håp, ble han samtidig oppfattet som svak av sine egne. Antagelig fikk han råd om å sette lokk på de reformvennlige ideene.

Et sukk går gjennom salen. For selv om den historiske horisonten er utvidet, blir ikke framtidsvyene lysere av den grunn. Det finnes nemlig ingen snarlig løsning, og konflikten vil fortsette å gjøre ugjenopprettelig skade. Og kanskje vil det fryktede Assad-regimet avløses av en stat som får gamle kritikere til å lengte etter dagene med Hafez al-Assad.

Se bildet større

historieprofessor og Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage innledet om konflikten i Syria på gårsdagens onsdagsmøte i Humanismens hus. FOTO: Frida Sebina Skatvik

Se bildet større

Syrias enehersker gjennom 30 år, Hafez al-Assad, med kone og fem barn – bakerste rekke fra venstre: Maher, Bashar, Bassel, Majid og Bushra al-Assad. Det var i utgangspunktet Bassel som var tiltenkt rollen som Hafez al-Assads etterfølger, men da han ble drept i en bilulykke i 1994, ble Bashar den utvalgte arvingen.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!