Paul Omar Lervåg har vokst opp i Porsgrunn, med mor, far og åtte søsken. To brødre, seks søstre. Familien er tilknyttet menigheten Smiths Venner. Han og en bror til har forlatt menigheten. En søster har konvertert til islam. De øvrige er igjen i menigheten.

Smiths venner er et kristent trossamfunn ikke mange utenforstående egentlig vet så mye om, utover at det har mangebarnsfamilier og et tradisjonelt kjønnsrollemønster der jentene gjerne har langt hår og inntil nylig alltid gikk i skjørt.

– Innad ser de på seg selv som en vanlig menighet. Utad er de å regne som en sekt, eller sagt med litt finere ord, et lukket trossamfunn. Det er en internasjonal trosbevegelse, stiftet i Norge, som mener å sitte på den store sannheten. Det er et karismatisk trosmiljø der troen og menigheten tar over hele livet ditt. Det er det sekter gjør. De tar kontroll over livet ditt.

– Når en leder sier noe, har folk i menigheten en tendens til å følge reglene blindt. Nylig ble det sagt at samboerskap ikke er lov. Nå mener alle det, uten videre.

Puberteten problematisk

Menighetene har ifølge Paul Omar visse likheter med Jehovas Vitner, særlig i struktur og bibelforhold, men de har ikke samme ekskluderingspraksis.

– Hvordan er det å vokse opp i et slikt miljø?

– Jeg hadde vanlige venner som alle andre, men det ble en stor del av oppveksten. I barndommen var det egentlig greit nok. Du trengte ikke tenke over så mye annet enn å ikke banne og liknende som kristne flest. Det er når du kommer inn puberteten det blir mer problematisk. Da kommer sexlyst og slike ting.

– Smiths venner har et veldig anstrengt forhold til det. I tillegg til den vanlige greia med «ingen sex før ekteskapet» skal du seire over din egen lyst. Det gir et usunt forhold til kroppen, og jeg tror ikke det er bra for selvbildet på noen som helst måte. Og så godtar de ikke homofili i særlig grad, for å si det sånn. I mitt tilfelle har det mye å si, siden jeg er homofil selv.

– Det må ha vært…

– Det kalles et skap, svarer han kjapt, før han fortsetter:
– Alle ting har sine utfordringer. Jeg slet litt med kropp i begynnelsen av tenårene. Etter hvert ble det litt sånn «Her er en dusj. Her skal jeg runke». Det var nesten som blasfemi. Samtidig var det den tiden jeg var troende ekstra spennende. Det skapte uansett et anstrengt forhold til seksualiteten, som er bedre nå.

– Jeg en tøff person. Moren og faren min er vel de i familien som har størst problemer med det. Søsknene min er ganske likegyldige. Broren min kan for eksempel spøke om at homofile er så flinke med klær. Jeg er ikke flink med klær, men jeg flirer med, for jeg tåler såpass. Mens moren min blir helt «dette kan vi ikke snakke om». Alt som går utenfor de kristne verdiene er farlig for henne å snakke om.

Tvil i høygir

Han kan huske en rekke underlige episoder, der morens konklusjon har vært: «Dette trenger vi ikke vite.» Denne holdningen gjør noe med hvordan han ter seg hos familien. Han prøver å unngå temaet religion, men opplever at det likevel tas opp, når han er der.

– Jeg vet ikke hvordan det er når jeg ikke er der. Men siden jeg er den eneste ateisten i familien har det kanskje en tendens til å bli en motgående effekt. Jeg kan huske at min mor en gang påsto at jeg ikke kan endre mening. Da stusset jeg, siden det kom fra en person som har ment det samme hele livet. Hun har vært kristen hele livet, og hun sier det her til en person som har blitt født inn i et lukket trossamfunn og som har endt opp med å bli ikke-troende. Det ble litt ironisk for min del.

– Hvordan endte du med å bli en ikke-troende?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det gikk sakte fra barnealder. Jeg var liksom aldri så veldig involvert, og sakte men sikkert begynte jeg å gli ut. Men det var først da jeg innså at jeg var homofil jeg fikk en ekstra sjokkdytt. Det var i begynnelsen fornektelse. Det var litt skummelt. Hvorfor måtte dette skje med meg, liksom? Etter hvert ble jeg åpen for det, og med det gikk tvilen jeg allerede hadde i høygir.

– Jeg begynte å tenke «Dette gidde jeg ikke mer. Dette gir ikke mening». Og så bare kah-boof!

Da-Vinci koden åpnet tankene

Håndbevegelsene er tydelige. De er en mellomting mellom illustrert eksplosjon og luften ut av ballongen. Det ser ut som bevegelsen av en lettelse. Noe Paul Omar også beskriver opplevelsen som. Det var selvsagt også vanskelig, i hvert fall i begynnelsen. Men med tiden gikk det over.

– Det var litt som å komme ut av skapet. I begynnelsen var det kjempeskummelt. Men etter hvert blir det som å puste. Det er ikke noe du tenker over. Siste året på videregående lærte vi om kildekritikk. Det fikk meg også til tenke. Men den aller første tvilen kom da jeg leste Da Vinci-koden.

– Det var noe med hvordan den så på det hele, at kanskje det som står i bibelen ikke er sant. Da-Vinci-koden er fiksjon, det var jeg fullstendig klar over, men den fikk meg til å tenke og spinne tankene videre. Hvilke beviser har vi for at bibelen stemmer? Vi har ingen beviser. Vi har ikke noe som kan bekreftes med sekundære kilder. Historien om Moses står bare i Bibelen. Det finnes ikke egyptiske historier om israelske slaver.

Troen satt i en liten stund videre. Tvilen kom altså takket være skole, og denne boken som i sin tid ble møtt med pavekirkelig motstand, og var kontroversiell innenfor flere kirkelige miljøer. Han brukte fire dager på å lese den.

Fra tro til empiri

Troen tok så hva han i dag kaller latterlige retninger. Bønnene kunne være av typen «Gud, gi meg superkrefter» eller «Gud, kan jeg få en større pikk», eller six-pack. Han humrer over egen manglende seriøsitet.

Alvor i trosforlatelsen ble det derimot da han var rundt 21 år. Han oppdaget Hedningsamfunnet. I møte med dem opplevde han at et allerede kritisk hode ble videreutviklet.

– Hedningsamfunnet fikk en betydning. Folkene der lærte meg å gå dypere inn i tros- og religionskritikk. Det at du kan gjøre det på en god måte med kilder, beviser og logisk tankegang. Det appellerte til meg.

– Jeg har ikke bare endret hva jeg tror på. Jeg har måttet endre hele konseptet rundt hva det er å tro. Jeg har måtte forandre alt i meg selv på den måten. Jeg gikk fra tro til empiri, det å sjekke om det finnes sekundære kilder, og hvem som har skrevet en forskningsartikkel. Det var vanskelig i begynnelsen. Nå er det like naturlig som å gå.

– Hvordan ble det tatt imot hjemme?

– Faren min sa: Menger du deg med sånne folk? Så nei, de er nok ikke så begeistret. De er ikke fan av det. Akkurat som de ikke var så fan av at jeg kom ut som skeiv. Jeg begynte som bifil bare for å gå forsiktig frem. Det var så dramatisk, og moren min ble så trist. Hun mener nok det beste, men jeg tror ikke hun innser at den type fordømmelse og hennes holdning til homofili skader meg mer enn den faktisk hjelper meg. Det gjør det vanskelig for meg.

En stalker

Det har nå gått over fem år siden han sto frem som hedning og homofil. Han savner hverken tiden eller det som var av tror før den tid. Han kaller det å ha kastet fra seg unødvendig bagasje. Guden han ble fortalt om var ikke mye samle på. «Stalker» er et ord han bruker. «Creepy» er et annet.

Han synes denne guden mer minner om en sinna mann, et dømmende menneske, et menneske med et snevert perspektiv, enn noe gudommelig kjærlig vesen.

– Jeg har skjønt at mange som har mistet en tro sier de har et savn. Jeg kan ikke si at jeg føler det. Men jeg tror det som er tilfellet når en går ut av et lukket trossamfunn er et savn etter vennene en hadde. Sånn sett er jeg litt heldig. Jeg fikk aldri særlig mange venner der. Jeg var han sære fyren. Han med Asperger og ADHD.

– Jeg hadde heldigvis fått meg venner utenfor, i forveien, som gjorde det mye lettere å bryte. For mange av dem som bryter blir det veldig vanskelig fordi de har en massiv vennegjeng der inne. Det er ikke noe å savne. Det er ikke en viktig emosjonell bit av meg som forsvinner. Det er en fantasi som forsvinner ut av hodet mitt. Jeg tror ikke de fleste har dype emosjonelle arr fordi fantasivennen deres er borte, eller fordi julenissen eller påskeharen ikke finnes. Hvis det aldri var virkelig til å begynne med, blir det mer som en kjetting er fjernet.

– Det høres frigjørende ut?

– Ja. Det er det. Jeg tenker vi mennesker bare har vårt ene liv. Da ser jeg det som vår plikt å få mest mulig ut av det. Leve ut vårt fulle potensiale og ikke holde seg tilbake av tåpelig regler som settes som kjepper i våre egne hjul. For meg virker det som religiøse har en tendens til å kjøre med hest og kjerre de føler går for fort, så setter de kjepper i hjulene for å se hva som skjer.

Religiøs lavalder

I dag er han lettet over at han ikke ble like involvert som andre i familien. På en måte ser han at det reddet ham. Han likte i grunn ikke møtene. Han sovnet på flere av dem, og undrer på om han egentlig tok litt avstand allerede før det ble klart for ham at det var hva han gjorde. I hvert fall så førte fraværet til at han fikk færre tanker ferdigformulerte fra menighetshold.

– På et vis er all religion indoktrinering. Det er en tanke som kan virke veldig kontroversiell, men noen ganger tenker jeg at det ikke kunne skadet om vi hadde hatt en religiøs lavalder. At foreldre måtte vente til barna var en viss alder før en kunne dytte tro på dem. Det ville ikke være mulig å gjennomføre, men det er en drøm man må få lov til å ha.

– Ingen barn er født religiøse. Alle barn er født som blanke ark med potensial til å bli alt mulig, tenker jeg.

– Ser du på religion som en form for overgrep i seg selv?

– Nesten. Når det kommer i en ekstrem form. Det finnes flinke kristne familier som lar barna utvikle seg som de selv ønsker. Men veldig mange har en tendens til å bruke frykt, og si hvis du ikke gjør det og det, vil det og det skje. Enten er det en trussel om helvete, eller noe som kan skje i det virkelige liv, som at de ikke vil snakke med deg mer. De bruker pisk fremfor gulrot, for å si det sånn.

Paul Jomar har følt på noe av dette selv. Ikke i form av dirkete straff, men typen; jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Noe det ikke skal for mye fantasi til for å se at denne skuffelsen også kan oppleves som manipulativ atferd.

– Jeg skulle også ønske jeg var født inn i en ateistfamilie. Da kunne jeg ha snakket med foreldrene mine om religionskritikk. Jeg kunne fortalt om søte gutter jeg hadde møtt. Mens i familien min er det hysj, det skal vi ikke snakke om.

Stolt ateist

Fingeren er talende foran munnen, før han slår åpent ut med armene. Eller oppgitt. Han skulle gjerne ha vært mer åpen i samtale med familien. Og særlig foreldrene. Fortalt at han ikke er den uskyldige jomfruen han ser de velger å se ham som. Det bildet stemmer ikke, sier han, og ler, før han engasjert fortsetter:

– Norge og Sverige, Danmark og Finland er en anomali i verden. Vi er de minst religiøse landene, og vi kommer stadig øverst på kåringene over beste land å bo i. Jeg tror seriøst at det har en sammenheng. Jeg har fått det mye, mye bedre.

– Jeg er stolt av å være ateist. Jeg er stolt av å kritisere religion og ha den meningen jeg har. Jeg er stolt av å ha vokst opp i en menighet å likevel ha blitt den jeg har blitt. Jeg er en hedning. Jeg har klart å tenke på egen hånd, til tross for indoktrinering hele livet. Det føler jeg at er noe å være stolt av.

Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.