Som mor, så ikke sønn

Hos familien Gunleiksrud Raaum har eple falt et stykke fra stammen. Mor Kristin Gunleiksrud Raaum er nestleder i Kirkerådet og har vært yrkesaktiv innen trosopplæring og formidling av kristen kulturarv til barn og unge. Sønnen, Haakon Gunleiksrud (18), er nyvalgt nestleder i Humanistisk Ungdom. FOTO: Marte Gjærde

Som mor, så ikke sønn

Nestleder i Kirkerådet er mor til nestleder i Humanistisk Ungdom. Det er både rosenrødt og vanskelig.

Tekst:

Publisert:

– Det ville ikke falle meg inn å ønske at han var en annen!

Vi sitter ved kjøkkenbordet hos familien Gunleiksrud Raaum i Asker, sammen med mor Kristin Gunleiksrud Raaum og sønn Haakon Gunleiksrud. Mens hun er nestleder i Kirkerådet og har vært yrkesaktiv innen trosopplæring og formidling av kristen kulturarv til barn og unge, er 18-årige Haakon nyvalgt nestleder – i Humanistisk Ungdom. Kristin har nettopp innrømmet at det er sårt at Haakon ikke er kristen, for henne som tror på dåpens realitet og frelsen.

– Men i det daglige handler det bare om at jeg ser hvem Haakon er, og sånn er han. That’s it!

– Jeg har sånn sans og respekt for ham, og det tror jeg er gjensidig, sier hun og ser på sønnen.

Haakon, som er en halvmeter høyere enn sin mor, men halvmeteren kortere i snakketøyet, nikker.

En lang prosess

Etter å ha vokst opp i et hjem der gudstroen var en selvfølgelig del av livet, selv om det var mer vektlegging på kulturformidling, kirkekunst og bibelfortellinger enn aktivt menighetsliv, gikk Haakon gjennom en «en lang prosess i underbevisstheten». Det endte med konklusjonen «jeg tror ikke på Gud lenger», forteller han. Kunnskapstørsten og et rasjonelt innstilt sinn, og dype filosofiske diskusjoner med venner og familie, gjorde at han tenkte seg ut av troen.

– Gudstroen hadde vært en naturlig del av meg, som hadde vært klar og selvsagt, så det var litt merkelig ikke lenger å tro at det var noe som var større enn meg selv, men jeg tenkte ikke mer over det, sier Haakon.

– Jeg kan ikke huske at du fortalte meg at du ikke var kristen, men Jeg kan huske at jeg skjønte at det var ganske tydelig hvor det bar, legger Kristin til.

– Det jeg har vært opptatt av, har vært opptatt av å ha en grunnleggende og reell respekt for hva mine barn tenker og tror. Og å bidra – i den grad jeg kan – til å kvalifisere standpunktene.

– Jeg har aldri opplevd noe annet enn respekt og forståelse, understreker Haakon.

(…) det var litt merkelig ikke lenger å tro at det var noe som var større enn meg selv

Se bildet større

– Først og fremst hadde jeg en veldig sterk opplevelse av at det var riktig for deg, og at det var den du var. Da ble det å skulle protestere på det eller bagatellisere det ikke en relevant reaksjon, sier mor Kristin om sønnen Haakons tilhørighet til Humanistisk Ungdom. FOTO: Marte Gjærde

Humanistisk sommerleir

Han ble invitert med av en venn på Humanistisk Ungdoms sommerleir som 16-åring.

– Da du kom tilbake var du begeistret og hadde fått et forum for å diskutere de tingene som du var opptatt av, som du ikke fant i kirken.

Etter sommerleiren meldte Haakon seg inn i HU og ut av Den norske kirke. Noe Kristin husker var litt sårt å få beskjed om.

– Men først og fremst hadde jeg en veldig sterk opplevelse av at det var riktig for deg, og at det var den du var. Da ble det å skulle protestere på det eller bagatellisere det ikke en relevant reaksjon.

I kirkelige sammenhenger har hun fått høre at dette sikkert er et forbigående opprør og så videre, men for henne er det ikke et alternativ å forholde seg til sønnens overbevisning som noe hun tror eller håper skal gå over.

– Jeg har rett og slett ikke forholdt meg til så veldig til hva jeg synes. Det er ikke så relevant. Jeg ser hvor bra, riktig og nødvendig det har vært for Haakon å havne blant likesinnede, liketenkende. Og hvis noen spør meg om jeg tror han vil være humanetiker for alltid, svarer jeg ja. Det er sånn han er, ekstremt rasjonell og veldig kunnskapssøkende.

(…)hvis noen spør meg om jeg tror han vil være humanetiker for alltid, svarer jeg ja

Mor har fått kristen kritikk

Kristin har også fått kritikk for ikke å gjøre det vanskeligere for sønnen å gå den veien han har gått … Sett fra et kristent ståsted har hun kanskje snakket for lite om kristen tro og tatt for lett på opplæringsoppgaven. Selv har hun aldri tenkt at tro er noe som kan flyttes fra ett hode til et annet.

– Jeg har tenkt at jeg skal gi ham erfaringer og opplevelser og «dytte ham full» av bibelfortellinger; jeg har delt det jeg synes er viktig, men jeg har aldri trodd at det er noen kausalitet i trosopplæringen.

Haakon bekrefter at han har fått sin dose med kirkearkitektur og bibelkunst, og det har vært helt fint. Hans utvikling har overhode ikke vært noe opprør, og han har ikke noe negativt forhold til religion.

– Jeg er glad for at jeg har fått frihet til å tenke og tro selv. At jeg ikke har fått høre at «nå blir du ikke frelst», «nå kommer du ikke til himmelen». Det har vært viktig.

Felles verdier

Verdimessig sett er mor og sønn stort sett på linje – for menneskerettigheter, likeverd, dialog, pluralisme, kritisk refleksjon og åpenhet. De er samstemte i at skillene i dag ikke går mellom livssyn, men innad i ulike religioner og livssyn – mellom ekstremister og andre. Haakon har sågar hjulpet sin mor i kampen for homofilt ekteskap i Den norske kirke. Kristin er nemlig initiativtaker til Åpen folkekirke, som stiller liste ved kirkevalget til høsten. Haakon har hjulpet til å utarbeide en modell for mandatberegning. Det har gjort at han har fått kjeft fra konservativt hold for å «blande seg» i indre forhold i andre trossamfunn.

– Men det er ikke bare rosenrødt og søndagsskoleidyll, altså, utbryter Kristin.

De er ikke enige på alle punkter når det kommer til livssynspolitikk, for eksempel når det gjelder skole og opplæring i religion. Selv om mor bedyrer at sønnen har vært mottakelig for hennes synspunkter. Og selv om det ikke alltid er morsomt å bli satt på plass av mor når man skriver leserinnlegg, har Haakon lært seg å verdsette at han har en mor som har peiling og kunnskap om livssynspolitikk og som kan kvalitetssikre fakta.

Fly forbanna

Den rasjonelle sønnen har også klart å gjøre mor fly forbanna.

– Vi har jo veldig ulikt innslag til de store spørsmålene. Jeg liker ikke når han snakker reduksjonistisk om--

– Naturalistisk, tenker jeg vi sier, skyter Haakon inn.

– Jeg kaller det reduksjonistisk – om åndelige spørsmål. Da sier jeg i fra!

– Som for eksempel?

– For eksempel at jeg ser på kjærlighet som et produkt av evolusjonen, med elektriske signaler og hormoner som får deg til å reprodusere. Som er veldig nitrist forklaring på de viktigste delene av menneskelivet, som mamma har en helt annen forklaring på.

– Jeg ble ganske sinna. Du kødder ikke med kjærligheten, altså! Kjærligheten som en realitet, som en kraft! Kjærligheten som er sterkere enn alt, som håper alt, tror alt, tilgir alt – den som ikke er knyttet til et resultat, nemlig reproduksjon, men som setter et annet menneske foran seg selv – kan for meg ikke kun forklares med elektriske impulser i hjernen! Jeg finner meg ikke i at du snakker ned den – så da krangla vi.

Du kødder ikke med kjærligheten, altså!

Forståelse for religion

Tross «reduksjonistisk» syn på det åndelige, mener Haakon at han med sin bakgrunn har med seg en viktig egenskap inn i sitt engasjement i Humanistisk Ungdom:

– Jeg har stor forståelse og respekt for hvor viktig religion er i mange menneskers liv. Det å ha et innenfra-perspektiv er veldig nyttig. Jeg er helt klart på at jeg ikke tror på noe overnaturlig, det er ikke del av min filosofiske virkelighetssyn, sier han.

– Men det å ha åpenhet for folks religiøsitet er viktig for å kunne leve sammen i livssynsåpent samfunn. Jeg vil motarbeide tanken om at religion er noe negativt som burde fjernes. Jeg ønsker å dra HU i en liberal og tolerant retning, som anerkjenner at vi har forskjellig livssyn og heller fokusere på hvordan vi er mellom hverandre og hvordan religion og livssyn anvendes, poengterer Haakon.

– Det tenker jeg også. Jeg er blitt mer åpen for verdien i livssynshumanismen de seinere årene. Jeg blir veldig fort provosert når livssynshumanismen nedskrives i kristne sammenhenger, som «retten til et meningsløst liv». Den type ytringer finner du i alle grupper, men det fins innlegg eller kommentarer fra kristne på ulike nettsider som gjør det pinlig å være kristen …, erkjenner Kristin.

«Majoritetsblindhet»

Det å ha en ikke-troende sønn mener Kirkerådets nestleder har ført til avlæring av godt skjulte hegemoniske holdninger.

– Jeg har utviklet en litt sterkere og raskere ryggmargsrefleks når det gjelder «majoritetsblindhet».

Som da Kirkemøtet nylig argumenterte mot søndagsåpne butikker med henvisning til at hviledagen var en gave fra Gud.

– Du kan ikke argumentere for en fellesskapsordning ut fra argumentasjon som gjelder én gruppe og ikke er allmenn.

Gjensidig respekt og dialog er også oppskriften på fred og fordragelighet i familien tross ulike virkelighetsoppfatninger.

Men noen aspekt er vanskeligere enn andre.

– Det er noen som har spurt meg om jeg går rundt og tenker på at du ikke blir frelst.

– M-hm …

– Men det gjør jeg ikke, sier hun og forsøker å utdype.

For det er et kjempevanskelig spørsmål. Kristin tror at det er mer etter døden, og hun tror ikke at frelse er noe for de få. Samtidig synes hun det å si at hun tror alle blir frelst er en grunnleggende mangel på respekt for de som ikke tror …

– Jeg tror ikke på et individuelt liv for noen etter døden … Jeg har vel aldri hatt en veldig sterk trang til å definere hva som skjer, og det lever jeg godt med, og det er jeg nødt til å leve godt med!

Jeg har utviklet en litt sterkere og raskere ryggmargsrefleks når det gjelder «majoritetsblindhet»

Opptatt av dette livet

I likhet med humanetikere er hun mest opptatt av dette livet. Hun tror på livet før døden. Også det har mor og sønn felles.

– Så hvis jeg spør dere: hva er meningen med livet?

– Jeg tror ikke på noen forhåndsbestemt objektiv mening med livet. Man må gjøre det beste ut av det man har, her og nå, svarer Haakon, kort og konsist.

– Er du enig?

– Både og …

Kristin nøler.

– Det er forferdelig vanskelig å svare på det. Jeg er ute av stand til å finne et formelsvar. Jeg tror på livet i en større sammenheng, og for meg er ordene «nåde», «Gud» og «kjærlighet» relevante ord, svarer hun, med trykk på hvert ord.

– Men jeg klarer ikke å finne den setningen som gjør det til svaret på meningen med livet. Det finner jeg vel bedre uttrykt i kunsten, legger hun til og trekker inn begrep som «det uutsigelige».

Se bildet større

– Da jeg så denne statuen første gang, ante det meg noe veldig sterkt med meningen med livet, sier Kristin om Donatellas madonna. Haakon tror han tenker for rasjonelt til å føle den samme sterke virkningen. FOTO: Marte Gjærde

Fine nøkkelord

Haakon har betraktet henne over kjøkkenbordet.

– Jeg ser det som grunnleggende positivt å ha en sånn definisjon, både utad – i hvordan man har det med mennesker rundt seg – og for seg selv. Å ha en trygghets- og kjærlighetsfølelse, opplevelsen av at det er noe større enn en selv, at man kan oppnå nåde. Jeg ser det som fine nøkkelord, men jeg opplever ikke det samme.

– Kan jeg få lov til å svare på litt annen måte, sier Kristin, og iler til bokhylla og kommer tilbake med en kunstbok og blar opp.

– Dette er renessanse-kunstneren Donatellos treskulptur av Maria Magdalena.

Hun peker på bildet som viser en annen kvinne enn den klassiske «fristerinnen», en sliten og nedbrutt kvinne som mangler tenner:

– Da jeg så denne statuen første gang, ante det meg noe veldig sterkt med meningen med livet. Jesu møter med mennesker, Jesus som snur den moralske verdensordenen opp ned. Møtet med Donatellas madonna ble for meg et fysisk møte med meningen med livet, på en måte som jeg ikke kan forklare, sier hun engasjert.

Haakon står ved siden av sin mor og tar inn fotografiene av den mangehundreårige treskulpturen i boka.

– Jeg ser hvordan det følelsesmessig påvirker. Men jeg føler ikke den samme sterke følelsesmessige virkningen. Jeg tenker for rasjonelt, tror jeg, sier han tenksomt.

Intervjuet stod først på trykk i papirutgaven av Fri tanke, utgave nr 2-2015. Her kan du lese magasinet i pdf-utgave.

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!