Solhjell: – Paradoks at HEF virker mer opptatt av religion enn å fremme det sekulære

Bente Sandvig likte ikke kronikken, men liker Bård Vegar Solhjells bok: Jeg synes du gjør deg bedre i det bredere formatet enn det spissere kronikkformatet - for den synes jeg ble for skarp. FOTO: Arnfinn Pettersen

Solhjell: – Paradoks at HEF virker mer opptatt av religion enn å fremme det sekulære

Bård Vegars Solhjell (SV) i samtale med HEFs fagsjef Bente Sandvig: – Min forventning er at HEF kjemper for en krystallklar sekulær stat og et samfunn der religionen spiller en tilbaketrukket rolle.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.05.2017 kl 09:34

Fakta

Bård Vegard Solhjell (45)

Stortingsrepresentant for SV (2009-2017) – har takket nei til gjenvalg

Miljøvernminister i den rødgrønne regjeringen (2012-2013)

Kunnskapsminister i den rødgrønne regjeringen (2007-2009), før det politisk rådgiver ved statsministerens kontor i samme regjering

Nestleder i SV (2007-2015)

Partisekretær i SV (2001-2005)

Nestleder i Sosialistisk Ungdom (1992-1994), deretter politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe

Utdannet statsviter

Aktuell med boka Uro. Ei historie om Norge

Bente Sandvig (61)

Fagsjef i Ideologi- og livssynsavdelingen (ILA) i Human-Etisk Forbund)

Tidligere styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) (2007 til 2011)

Medlem i det regjeringsoppnevnte Gjønnes-utvalget som i 2006 la fram utredningen «Staten og Den norske kirke»

Nestleder i det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget som i januar 2013 leverte rapporten «Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk».

Nestleder i styret for Holocaust-senteret (2015-)

Medlem i Bioteknologirådet (2013-)

Partisekretær i SV (1989-1993)

Utdannet lærer

- Skivebom fra Solhjell og Raknes, sa Bente Sandvig til Fritanke.no om kronikken «Fem prinsipp for religion i nye Noreg» i fjor høst.

Human-Etisk Forbunds fagsjef, som på begynnelsen av 1990-tallet var partisekretær for SV, kritiserte sine partikolleger Bård Vegar Solhjell og Kjetil Raknes for blant annet å presentere en ensidig og farlig oppfatning av at islam er lik islamisme og for å presentere et for trangt norsk «vi».

I den kritiserte kronikken fremhever Solhjell og Raknes betydningen av sekularisme og hvor viktig det er å bekjempe religiøse «mørkemenn» - før i kristendommen, nå i islam. De tar til orde for fem avgjørende prinsipp som må håndheves for å sikre et fungerende flerreligiøst samfunn. Disse er:

  • Staten må være livssynsnøytral, og religionen tilbaketrukket i samfunnet.
  • Et norsk verdifellesskap - der det blant annet vektlegges deltagelse i samfunnets ulike sivilsamfunnsinstitusjoner.
  • Norsk først, religiøs etterpå. De argumenterer for at alle innbyggere bør sette norske fellesskapsverdier foran religiøse krav, noe som blant annet bør føre til forbud mot ansiktsdekkende plagg som nikab og burka i utdanningssystemet samt forbud mot kjønnsdelt svømmeundervisning.
  • Religion er ingen privatsak, om lover brytes eller mennesker undertrykkes. De poengterer at religion må være underlagt samfunnets regler.
  • Det står ikke mellom kristendom og islam. Det står mellom et sekulært eller et religiøst samfunn.

Et sterkt verdifellesskap

Tidligere i år kom Bård Vegar Solhjell med boka «Uro. Ei historie om Norge» - der han går videre på tema fra kronikken, men der han også tar opp en rekke andre tema.

Bente Sandvig har lest boka, og vi samlet de to til en samtale rundt temaene - også for å finne ut hvor enige eller uenige de to er om verdifellesskap, religionsfrihet og sekularisme.

Er det slik at den tidligere utdanningsministeren, statskirkemedlemmet og SV'eren Bård Vegar Solhjell er mer sekularist enn den tidligere partisekretæren i SV, fagsjefen i Human-Etisk Forbund og SV'eren Bente Sandvig?

- Min grunnidé er at når samfunnet blir mer kulturelt og religiøst mangfoldig, må verdifellesskapet mellom oss bli desto sterkere, forklarer Solhjell.

Han poengterer at den norske politiske modellen er bygd på et samfunn med veldig små forskjeller mellom mennesker i forhold til andre land. At det ikke bare har vært små økonomiske forskjeller, men at Norge også har vært mer kulturelt homogent enn mange andre land.

- Jeg tror vår politiske modell kan fungere selv om det ikke lenger er slik - men jeg tror ikke at det nødvendigvis skjer av seg selv, sier Solhjell.

Derfor er han opptatt av ideen om sterke verdifellesskap.

- Dette verdifellesskapet kan være store fortellinger, men kanskje like mye mange små fortellinger - mange bittesmå signaler og symboler - som jeg også prøver å gi noen eksempler på i boka mi.

- Men kanskje enda viktigere enn fortellinger er arenaer, at vi må møte mennesker som er ulike oss selv i alt fra skolesammenheng til andre ting. Det er min rammehistorie, sier Solhjell.

Ytterposisjoner av begrepet «norsk»

- Hva vil du si det norske verdifellesskapet er basert på? Er det ikke en fare for en «vi» og «de»-oppdeling her?

- Det er to ytterposisjoner her, som jeg distanserer meg fra og ønsker å sette på sidelinjen i diskusjonen. Det ene er måten mange bruker begrepet «norsk» på. Jeg tar avstand fra at det norske er noe som er gitt og etnisk basert eller låst til kristen kultur. Det er et empirisk spørsmål om vi har kristen kultur i Norge, eller for den saks skyld at vi i hovedsak har vært hvite. Men ingenting av det kan fungere som grunnlag for framtidas norske fellesskap.

- Det andre jeg tror er feil er at det ikke finnes noe norsk fellesskap, at alt vi er, er universelt. Noen har sagt at «du burde ikke brukt ordet 'norsk', men 'menneske'». Men jeg tror det finnes noe vi som samfunn og folk har felles; det handler om språk, statsborgerskap, lov og rett og normer, det handler om alt fra den høye tilliten til visse kulturelle ting, sier Solhjell.

En tillitsbasert samfunn

Se bildet større

– Vi innrette oss slik at vi på den ene siden har rett og plikt til å definere noen verdier som norske. FOTO: Arnfinn Pettersen

Når det gjelder tillit, trekker Solhjell fram eksempelet med hva nordmenn flest gjør når de finner en vott i marka; henger den opp lett synlig ved stien - slik at den som har mistet den lettere skal kunne finne den igjen.

- Vi forstår hva det betyr hvis vi ser en slik vott. Samfunnet er fullt av sånne eksempler. Et samfunn som er fylt av tillit har mye sånt, sier han.

Solhjell mener at framtidas tillitsbaserte verdifellesskap må være sånn at det er mulig å takke ja til dette samfunnet for de som inviteres hit.

- Når jeg bruker ordet «invitere» er det fordi at om du sier ja til å ta imot noen, er det en invitasjon. Da må vi innrette oss slik at vi på den ene siden har rett og plikt til å definere noen verdier som norske. «Dette er verdiene og dette er oppførselen vi forventer oss». På den andre siden må vi definere verdiene på en slik måte at det er mulig å bli en del av det, understreker han.

- Hvis vi for eksempel sier at «den kristne kulturarven er en del av oss» - da er det ikke en invitasjon til et fellesskap. Det er en invitasjon til noe som det for en del vil være umulig å bli del av - og det er det for så vidt uavhengig av innvandringen, konstaterer han.

Den gode sosiale kontrollen

Dette siste nikker Bente Sandvig til.

- Jeg synes boka di var veldig morsom, tankevekkende og stimulerende lesning. Jeg synes du gjør deg bedre i det bredere formatet enn det spissere kronikkformatet - for den synes jeg ble for skarp. Den ble mer som forfatterne av «Adskillelsens politikk» formulerte om den danske verdikanonen: «å danne front mot det fremmede». Det ble av mange også oppfattet sånn, sier hun.

Sandvig sier seg hjertens enig med Solhjell i at alle arenaer, slik som organisasjoner og politiske partier, må være inkluderende og inviterende.

- Jeg tror mer på den gode sosiale kontrollen og ikke den «du har å stille på foreldremøte!». Erfarne foreldre bør ta med den nyinnflyttede på foreldremøte.

Tilrettelegging for inkludering

Da Sandvig jobbet som lærer kunne hun forutsi hvilke foreldre som ikke kom til å stille på foreldremøte.

- Det handlet ikke om norskhet, for det var ingen innvandrere i Bærum da jeg jobbet der. Hun som ikke stilte opp var den enslige mora med vaskejobb, og det handlet ikke om manglende oppslutning om norske verdier, men om hennes egen dårlig erfaring fra skolen og følelsen av å være underlegen direktørpappaene som dominerte møtene, understreker hun.

Hun tror det hele handler vel så mye om at vi tilrettelegger og lager møteplasser som er inkluderende og inviterende i seg selv, enn å bruke den moralske pekefingeren.

- Et hverdagseksempel er på en hyggelig måte å fortelle at det er vanlig å vaske bilen før 17.mai. Det ble den indiske pappaen glad for, for det hadde ikke han fått med seg. Det handler mer om det Erna Solberg har kalt «hverdagsintegrering» enn om å ha en statsautorisert verdikanon, og der må vi alle ta ansvar, konstaterer Sandvig.

- Vi var ikke enige om alt før muslimene kom heller

Fagsjefen i Human-Etisk Forbund mener også tros- og livssynssamfunn kan fungere som kontaktpunkter for å formidle hva det er å være norsk, for eksempel gjennom å gi forstandere i trossamfunn en viss kunnskap om det norske.

- «Norsk» er både et godt og et elendig begrep. Det dekker alt og ingenting. Det er lett å tilsløre at vi ikke var enige om alt i Norge heller før det kom muslimer hit. Det er store forskjeller på å vokse opp i en bygd i Nord-Norge og å vokse opp i Oslo. Vi må ikke tildekke at det ikke er så entydig hva norskhet er.

Sandvig trekker fram at både Storbritannia og Frankrike - med sine to ulike tilnærminger til håndtering av ulikhet og mangfold, førstnevnte med en stor grad av multikulturalisme, sistnevnte med en hard sekularisme - har endt opp med mange fremmedkrigere og ekstremister.

- Det er i hvert fall opplagt at det ikke finnes en fasit på hvordan man håndterer ulikhet og mangfold. Norge, med vår ambisjon om små forskjeller, bør ha større sjanse for å lykkes. Men da handler det like mye om boligpolitikk; møteplasser som skolen; om du får jobb om du har utenlandsk navn og så videre, sier hun.

#- Nødvendig å sette klare grenser

Solhjell lytter og nikker enkelte steder mens Sandvig snakker, men hvor enig er han egentlig?

- Hvis vi skal oppsummere, tror jeg at jeg er enig i det meste hun sier. Forskjellen er kanskje at jeg mener det er langt unna å være tilstrekkelig! Det er sant at hverdagspositiv integrering - den hverdagslige invitasjonen - er veldig viktig og sentral; og det er sant at klasseforskjeller forklarer mange av utfordringene vi har, sier han.

Men samtidig er han veldig overbevist om at hverdagsintegrering ikke er nok.

- På noen områder vil det være nødvendig å sette klare grenser for hva som er greit og ikke. Da kommer vi opp i dilemma knyttet til hva skal være kriteriene for egne skoler, egne barnehager, svømmeundervisning - alle problemstillingene jeg er innom. Den hverdagslige positive biten er en del av det, men når vi blir mer mangfoldige fører det også med seg en del tøffe debatter. Jeg tipper Bente egentlig er veldig enig i det.

- Yes!

- Mitt andre poeng er at ja, klasse er viktig for å forklare integreringsutfordringer, men kultur og religion spiller også en rolle. Og det jeg er mest redd for, er når dette legger seg oppå hverandre. Det synes jeg at jeg ser en del steder i Europa - det er det jeg synes er farligst! sier han.

Paradoks at HEF er så positiv til religion

- Hva tenker du om at du - et statskirkemedlem - tar til orde for en hardere sekularisering enn fagsjefen i Human-Etisk Forbund? Er det paradoksalt?

- Ja, det er litt paradoksalt. Nå har jeg aldri vært medlem og kjenner Human-Etisk Forbund bare fra offentligheten og samarbeid i Kunnskapsdepartementet, men min forventning hadde vært at dere skulle være en forkjemper for en krystallklar sekulær stat og et samfunn der religionen skulle spille en tilbaketrukket rolle. Derfor opplever jeg det litt paradoksalt at dere synes å være så positive; at dere vektlegger trossamfunn og religion som så ... ja, framtredende. Det har jeg undret meg over, uten at det er en stor sak.

Sandvig understreker at Human-Etisk Forbund har endret seg fra en slags tante Sofie-holdning - «hvis alle andre var som meg, ville alt være bra» - til å erkjenne at tro og livssyn er viktig for mange.

Se bildet større

– Vi skal ha en sekulær stat, og så skal vi ha et pluralistisk samfunn. FOTO: Arnfinn Pettersen

- Desto viktigere blir da ryddejobben. Vi skal ha en sekulær stat, og så skal vi ha et pluralistisk samfunn. Det er den ryddejobben vi fortsatt holder på med. Vi skal ha fullt skille mellom stat og kirke, kirkegudstjenester ut av skolen - alt dette. Så er spørsmålet: Hva setter vi isteden? Det kan ikke være slik at alle andre må oppføre seg som oss der ute i det offentlige rom? slår hun fast.

Still gjerne opp på torget - men tål å bli krenket

Hun understreker at Human-Etisk Forbund vil tilrettelegge for en pluralisme som gjør at alle får komme med det de har.

- Og så får vi møtes i debatter og diskusjoner og fritt kunne kritisere hverandre. For det er en annen veldig viktig del av det, at når du da stiller opp på torg og gater med ditt livssyn må du tåle å få kritikk. Da kan du ikke komme å si «Åh, jeg ble krenket».

Sandvig tror ikke det offentlige rommet kommer til å domineres av religion, men det må være adgang for de religiøse til også å komme der med sine symboler og så videre, så lenge det ikke direkte truer en arbeidssituasjon eller sikkerhetsgrunner krever begrensninger. Da må det gå an å diskutere begrensninger.

Ja til borgerlig vigsel viktigere enn nei til niqab

- Så til det andre du sa: Jeg er selvfølgelig enig. Det holder ikke med hverdagsintegrering og så tro jobben er gjort. Da er det viktig med denne ryddejobben - som å gjøre ekteskapsinngåelser til en rent borgerlig og sivil sak. Det tror jeg er mye viktigere for kvinner i en del strenge trossamfunn enn om det er lov eller ikke lov å ha på seg religiøse klesplagg eller om det er adgang for kvinner å sitte i menighetens styre, sier hun.

- For eksempel er det en uting at forstandere i trossamfunn kan være meglere i forbindelse med skilsmisse, for da vil det nettopp være den patriarkalske stemmen som høres. Jeg vil heller begynne der!

- Mitt svar er at jeg vil begynne alle steder, repliserer Solhjell.

- Du vil gjøre alt på en gang, parerer Sandvig.

- Nei, men jeg kan ikke se at noe av dette står i veien for hverandre. Alle spørsmålene er viktige.

- Men jeg synes dette er en viktigere diskusjon enn å forby nikab i det offentlige rom. Slike diskusjoner blir fort støy i forhold til hvor marginalt problem det er. Nikab kan være viktig nok i forhold til utdanningsinstitusjoner - jeg er absolutt med på det - men jeg synes det er andre ting som er vel så viktig å diskutere. Og det handler om nettopp hva er det vil si å være borger, sier Sandvig.

- Mitt svar er at alt er viktig!

Solhjell er delvis enig:

- Jeg er enig i at hvordan vi organiserer ekteskapet og hvordan vi får ting til å fungere på en skole er viktigere enn spørsmålet om nikab-bruk på utdanningsinstitusjoner, som er et marginalt problem. Men når du sier den type diskusjoner får stor oppmerksomhet, vil jeg si at også det motsatte skjer. Jeg kan få inntrykk av at enkelte først og fremst vil snakke om ting som handler om kristendommens plass i Norge mens det som handler om islam må vi vente med, sier han.

- Mitt svar er at alt er viktig!

Solhjell mener man får ta opp de problemene som eksisterer med samme innstilling til de ulike trossamfunnene. Siden kristendommen er størst og har vært statsbærende i Norge, er det en del problemstillinger spesifikt knyttet til kristendommen utfra det.

- Men islam er den nyeste, og i dag er det nok der de største utfordringene er, fordi mange av muslimene er kommet hit fra samfunn der religionen har en helt annen plass enn det vi har kjempet for at kristendommen i dag har i Norge, slår Solhjell fast.

Utfordrer Human-Etisk Forbund

Se bildet større

Solhjell: Human-Etisk Forbund er det eneste livssynssamfunnet som representerer de mange ikke-troende. FOTO: Arnfinn Pettersen

Og her vil han utfordre Human-Etisk Forbund:

- Det jeg tror vi er vi er enige om, Bente, er at religionens plass i samfunnet skal være på den måten at staten er tydelig sekulær, og så skal vi ha en aktivt inkluderende livssynsåpen politikk i forhold til det sivile samfunn og andre institusjoner. Mitt inntrykk er kanskje at Human-Etisk Forbund går hakket lenger i hva det skal bety eller hvor aktivt religionen skal framheves.

Solhjell viser til diskusjonene etter høstens kronikk, om religionens synlighet i det offentlige rom, som for eksempel skoler.

- Dere bør for det første tenke på at en ganske stor andel nordmenn nå er ikke-troende - et flertall ifølge meningsmålinger de siste årene. Og en overveldende prosentandel nordmenn - omkring 80-90 prosent - mener at religion og religiøse ledere ikke skal dominere samfunnet i det hele tatt!

- Human-Etisk Forbund er det eneste livssynssamfunnet som kunne har representert et slikt syn, slår han fast.

- Hvis ikke dere gjør det, kommer ingen livssynssamfunn til å representere det. Jeg hadde sett for meg at dere var den naturlige representanten for dette synet.

Religionsfrihet mer enn individuell rettighet

Sandvig parerer med å si seg helt enig i at for eksempel biskoper eller imamer ikke skal innkalles til studio hver gang etiske tema skal diskuteres.

- Jeg vil ikke gi dem noen større rolle enn de har og kan kreve i kraft av å representere en eller annen oppfatning av virkeligheten.

Hun utfordrer tilbake med at et parti som selv bygger på sterke bevegelser, bare ser religionsfriheten - retten til religionsutøvelse - som en individuell rettighet.

- Det må på et vis være noen som gir deg rom for å organisere deg, og gir mening og høytid til en del saker og ting. Det er veldig rart å lese SV-programmet nå og høre voteringene på landsmøtet. Frivilligheten roses og det understrekes at den skal være sterk og uavhengig av statlig styring. Men når det kommer til religionens plass, så skal den styres og kontrolleres, sier hun.

- SV går fra den ene grøfta til den andre

Sandvig mener SVs holdning spriker veldig.

- Jeg mener at religion både er makt og maktmisbruk, men religion har også andre sider, og det handler om rett til å organisere seg og å velge sine egne ledere. Jeg synes SV går fra den ene grøfta til den andre, sier hun.

- Men la oss være konkrete her, svarer Solhjell.

- Du nevner skoler. Jeg mener at vi ikke skal ha diskriminering av hvilke organisasjoner som får leie skoler. Men jeg er veldig betenkt over at kristne skolelag, - eller muslimske eller bahai-lag for den del - skal få bruke skolens lokaler i den tida skolen er åpen. Det gjelder også i friminutt og storefri. Det er fordi jeg synes skolen skal være en livssynsnøytral arena, der det heller ikke utenfor undervisningen skal drives forkynning. Men det er også fordi jeg vet at det er ikke bahai'ene eller Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon som kommer til å dominere. Det vil være de som har ressurser - og det er kristne skolelag, og i deler av Norge, sannsynligvis muslimske ungdomsorganisasjoner. Dette er organisasjoner som kan ha betydelig makt over unge mennesker i søkende fase, sier han.

Ulik vektlegging i valgene

Solhjell nevner at Oslo har eksempler på at lag har fått bønnerom og bruker egne lokaler til å mobilisere til ytterliggående organisasjoner.

- Jeg er veldig for at vi skal ha en aktiv og raus politikk som støtter opp om trossamfunn. Vi som støtter opp om en sekulær stat plikter, ikke bare å gi lov til, men også aktivt å støtte trossamfunnene. Men jeg er nok også tilhenger av langt mer kontroll og oppfølging enn vi har hatt til nå - for å kontrollere hva statlige midler går til, sier han.

- Jeg opplever at vi to har ganske lik inngang verdimessig, men at vi tydeligvis vektlegger litt ulikt i valgene. Egentlig er det litt overraskende at ikke du er på den andre siden.

- Vil du si at Human-Etisk Forbund er havnet i «multikulturalismevogna»?

- Nei, det mener jeg ikke, men det er jo et tett samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn i Norge, og jeg har tenkt at dere opptrer som en organisasjon preget av de fellesinteressene og diskusjonene dere har der. Så føler jeg kanskje at andre posisjoner kunne vært representert mer. Jeg får enormt med respons fra folk der ute når jeg skriver om disse tingene. De er ikke antireligiøse, men har en veldig sterk opplevelse av at religion ikke bare er positivt i samfunnet, sier han.

- Vi har kommet langt i Norge

- Vi prøver å heie på den sekulære staten, men så er det det hvordan vi ordner samfunnet som er det springende punkt, sier Sandvig.

Hun trekker fram erfaringen fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som hun blant annet var leder for i fire år.

- Det skjer mye bak kulissene hvor vi utfordrer hverandre på mange punkt. For å kunne ta de kampene hvor det er diskusjon om kvinners plass og homofiles plass, må du bygge den tilliten. I forhold til andre land mener jeg vi er kommet langt i Norge. Det er selvfølgelig en fare for at man bare bekrefter hverandre, men jeg vet at etter at Human-Etisk Forbund blandet seg i religionsdialogen, er den blitt mer menneskerettsbasert, politisk og livssynspolitisk. Uten oss ville den kanskje ha vært mer åndelig og fokusert på retten til å være annerledes, sier hun.

Livssynsdialogen har preget HEF

Se bildet større

Solhjell: Livssynsdialogen har kanskje preget HEF som organisasjon? Sandvig: Ja, det tror jeg. FOTO: Arnfinn Pettersen

- Ja, jeg tror dere har spilt en veldig konstruktiv rolle i det her. Jeg har inntrykk av at livssynsdialogen fungerer godt, men den har kanskje preget Human-Etisk Forbund som organisasjon utad og i andre settinger? spør Solhjell.

- Det tror jeg også. Min egen reise livssynspolitisk - fra en tante Sofie-holdning til mer politimester Bastian - er veldig knyttet til KRL-saken der jeg opplevde å være en minoritet eller være den som er annerledes. Ut av den saken har jeg kommet fram til at hvis jeg krever å være annerledes, må jeg også godta at Espen Ottosen og andre må få være annerledes. Det viktigste er at vi får et samfunn og et stat der alle kan være - og å få det til! Så må det være noen grenser, og det må være loven og rammeverket.

Hun understreker storsamfunnets betydning.

- Som storsamfunn må vi også være der hele tiden om noen har behov for å bruke exit-utgangen og forlate religionen. Vi må være der hele tiden og fortelle om individenes rettigheter, vi må ha en skole som gjør barn trygge på hvilke rettigheter de har - at de ikke skal finne seg i at grensene deres blir tråkket på enten det dreier seg om seksualitet eller religiøsitet. Det må være den andre siden av den religionspolitiske modellen jeg går inn for, understreker Sandvig.

To lignende saker - to ulike utfall

- Hva tenker du om utspill av kristen kulturalisme vi har hatt i norsk politikk i seinere tid, sist reaksjonene i etterkant av Arbeiderpartiets vedtak om å fjerne K'en fra KRLE-faget?

- Vet du, det har jeg tenkt mye på! utbryter Solhjell.

Han forklarer at da han var kunnskapsminister (2007-2009) var det to store saker på dette feltet, som fikk to ulike utfall.

- Det ene var endring av skolens formålsparagraf, der et utvalg leverte forslag til ny formålsparagraf. Det var et veldig godt og gjennomarbeidet forslag. Så forhandlet vi fram et kompromiss i Stortinget, der vi «ga» litt mer enn vi egentlig ville, og mer enn mange syntes var greit. Den gangen fikk jeg kritikk - og jeg var i tvil selv, men da fikk vi en enstemmighet om paragrafen.

Den andre saken, om endringen fra KRL til RLE-faget, endte annerledes.

- Vi jobbet for et kompromiss i Stortinget uten å få det til. Det handlet ikke om K'en - jeg kan innrømme at jeg var villig til å gi meg på den. Det handlet om at man ikke kunne slå fast i en læreplan at kristendommen skulle få en mer dominerende rolle, selv om den opplagt skulle ta mest tid. Det var summen av mange ting som gjorde at vi ikke ble enige. Den gang var det mange i SV og Human-Etisk Forbund som mente det var bra at vi stod fast, men siden har det bare vært omkamper. Jeg oppsummerer det med at av og til er klokt å ta et kompromiss. Formålsparagrafen er et stort framskritt, det ble bare ikke fullt så stort. RLE-faget ble et framskritt, men jeg synes ikke det er verdt det sett i ettertid, sier han.

- Navnet er blitt en symbolsak

Dagens KRLE-diskusjon synes Solhjell er nesten uforståelig. Selv om han mener faget bør hete RLE og ikke ha kristendom i navnet, synes han ikke navnet er noen stor sak i seg selv.

- Fagnavnet er tydeligvis blitt en symbolsak. Jeg opplever diskusjonen nå som rar, fordi politikerne er så langt unna befolkningen generelt. Politiske ledere i stort monn gjør det klart at de er kristne - Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvoll Vedum, Knut Arild Hareide, Erna Solberg og Siv Jensen.

Solhjell synes det er et paradoks at alle parti er tydelige på at det er viktig at ordet kristendom er med, mens befolkningen blir stadig mer sekulær.

- Bare se på tallene til Den norske kirke - alle piler peker nedover. Så jeg opplever at det er en politisk idé langt unna virkeligheten. Mange mennesker i Norge er nok redd for islamisme - og med god grunn spør du meg - men det er veldig få som tror at kristendommen er et bolverk mot det. Det er en veldig perifer idé.

Siste nytt i Reportasje

Satser nesten alle andre steder enn i Midtøsten

IHEU - den internasjonale humanistiske paraplyorganisasjonen – har ekspansive planer. Men noen steder er det vanskeligere enn andre.

Følte seg tvunget til å avlegge ed på Bibelen

Vasilis Tsarnas skulle vitne i retten til fordel for en venn og ville helst bli trodd.

To frafalne om kristendom og islam, oppvekst og skepsis

Antikvariatet bokbar i Trondheim var fylt til randen under religionssamtale mellom Anders Torp og Wasim Zahid. – Inviterer man tvilen inn og utforsker den, er det ikke lenge før den faller.

 
Når likestilling er viktigst

For hovedstyremedlem Christian Lomsdalen i Human-Etisk Forbund handler det om kjønn, identitet, seksualundervisning og religionens plass i samfunnet.

Linda Noor: – Jeg tror ikke vi er så uenige

– Jeg forstår at konvertitter kan provosere og virke «forstyrrende» for de som ønsker å fremholde et svart-hvitt bilde, men jeg tror egentlig ikke vi er så uenige om målet, sier Minotenk-leder Linda Noor.

Når religion radikaliserer

Hvordan kan to skoleflinke, norske jenter ende opp som IS-bruder i Syria? Det var tema da komiker Harald Eia og forfatter Åsne Seierstad samtalte om boka «To søstre» på bokbad i regi av Human-Etisk Forbund.