Skrev av seg oppveksten

Forfatteren Margaret Skjelbred leste seg vantro på bibelen. Likevel sitter barnetroen i og gjør at hun av og til ber små bønner til Gud.

Skrev av seg oppveksten

I arbeidet med Mors bok leste forfatter og lyriker Margaret Skjelbred bibelen fra perm til perm. Det ble en omvendt vekkelse.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.09.2009 kl 14:53

- Jeg kan love deg at hvis du leser Bibelen fra perm til perm blir du vantro til gangs. Det er en befriende følelse. Disse store bibelskikkelsene er så onde, krigerske og blodige at man kan begynne å lure på om de som mener at "Gud er god" egentlig har lest hva som faktisk står der, sier Margaret Skjelbred.

Forfatteren og lyrikeren har en lang rekke diktsamlinger, barnebøker og romaner bak seg siden debuten i 1983. Hun tar imot Fri tanke hjemme i Tønsberg. Så snart vi er installert rundt stuebordet med varm eplekake og kaffe, begynner hun å fortelle om oppveksten sin og boka Mors bok som kom ut tidligere i høst. Boka har fått strålende kritikker og har nå ligget flere uker på bestselgerlistene.

Skjelbred vokste opp i en strengt praktiserende haugianerfamilie i en bygd i indre Stokke i Vestfold. Det er nettopp denne oppveksten Mors bok handler om.

- Min mor skrev en liten roman som hun aldri ga ut, med tittelen Sort er hun, dog yndig. Boka handler i realiteten om hennes eget, religiøse kall, og er på mange måter begrunnelsen for at jeg og søsknene mine hadde en så streng kristen oppvekst som vi hadde, forteller hun.
Isolert barndom
Skjelbred turde ikke å lese morens bok før ett år etter at moren var død. Da hun hadde gjort det, skjønte hun at det var på tide å skrive den boka hun hele tiden hadde visst at hun kom til å skrive; boka om sin egen mor, sin egen familie, boka om sin egen oppvekst.

- Ja, denne har jeg hatt liggende hele tiden. Jeg hadde en spesiell og til dels traumatisk oppvekst, og visste at jeg måtte skrive det av meg før eller senere. Denne utgivelsen er med andre ord svært personlig for meg. Vi fikk ikke lov til å være med på noe av det de andre barna fikk. Vi måtte gå med skjørt og ha langt hår. Vi fikk ikke høre på musikk, lese ukeblader eller gå på kino. Radio og tv hadde vi selvsagt ikke. Vi fikk ikke de samme referansene som de andre. Vi var helt utenfor, når de andre på skolen snakket om filmstjerner og rockeband, ante vi ikke hva de snakket om. Det var en lukket barndom, forteller Skjelbred.

Men selv om hun forakter den dype, fordømmende og intolerante kristendommen som foreldrene lot henne og søsknene leve under, tegner hun også et svært sympatisk bilde av sin mor og far.

- De var svært kjærlige og elsket oss betingelsesløst. De trodde jo faktisk på denne forstokkede kristendommen og mente det egentlig bare godt. Dessuten godtok de oss alltid og var stolte av oss. Da vi ble voksne og valgte et annet liv enn dem, aksepterte de det. Det er noe med dette bibelstedet som sier at "kjærligheten overvinner alt". Det var et viktig bibelsted for mine foreldre, som de levde konsekvent etter.

- Hva tror du foreldrene dine ville ha sagt hvis de hadde lest boka di?

- Jeg tror nok de ville ha syntes det var fælt. Samtidig tror jeg kanskje de ville ha blitt litt motvillig stolte også. De ville aldri ha støtt meg bort og sagt "du er ikke lenger min datter" eller noe sånt.

Frykten for helevete var verst

Skjelbred forteller at det verste i oppveksten hennes var frykten for å havne i helvete.

- Jeg fikk alltid høre at jeg måtte få et kall for å bli frelst. Det var nødvendig å få en personlig opplevelse av Guds nærvær. Men jeg hadde jo aldri følt dette. Som barn gikk jeg og håpet på at dette kallet skulle komme, men det kom jo aldri. Derfor gikk jeg med en konstant frykt for å havne i helvete. Jeg fryktet Guds straff for at jeg ikke ville åpne meg, forteller hun. En av de sterkeste opplevelsene Margaret Skjelbred husker fra barndommen, var konfirmasjonen. Da hadde hun blitt så gammel at hun skjønte at hun selv aldri kom til å leve et så strengt kristent liv som sine foreldre. Likevel måtte hun overfor presten gjenta dåpsløftet om at hun "ville bli i denne din dåpspakt inntil sin siste stund".

- Jeg lengtet etter det ungdomslivet de andre på skolen hadde. Vi gikk jo på offentlig skole og så dette hele tiden. Jeg ville også lese ukeblader, høre på musikk, forelske meg. Det var fullstendig uaktuelt å leve det samme livet som foreldrene mine. Likevel ble jeg i konfirmasjonen tvunget til å love at jeg skulle gjøre nettopp det. Jeg løy, og det gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg hadde et sterkt ideal om at man skal være ærlig og oppriktig, men her ble jeg altså tvunget, i kirken, til å være uredelig mot meg selv. Jeg husker jeg lå ved alterringen og tenkte "kjære Gud, nå lyver jeg, nå lyver jeg, nå lyver jeg".

Uredelige prester

Den kristne troen forsvant gradvis i løpet av ungdomstida, og da hun var 21 meldte hun seg selv og sin nyfødte sønn ut av statskirken. Senere meldte hun seg inn i Human-Etisk Forbund. Men dette fikk aldri foreldrene vite.

- Nei, det kunne jeg ikke si. Vi døpte barnet også, av hensyn til mine foreldre. Mannen min mente at barnet neppe ville ta skade av litt vann på hodet, og jeg visste at foreldrene mine ville plages veldig over vissheten om at barnebarnet deres kom til å "havne i helvete". Så vi døpte barnet av hensyn til dem. Jeg snakket rett og slett ikke så mye om religion og livssyn med foreldrene mine etter at jeg ble voksen. Det var et ikke-tema, for å beholde husfreden.

- Bebreider du foreldrene dine for at du fikk en oppvekst med helvetesfrykt og isolasjon?

- Ja, jeg gjør jo det. Da jeg leste boka til moren min ble jeg mange ganger rasende. Hvordan kunne hun, som var så snill og omsorgsfull, skrive noe så forstokket, intolerant og sjølforherligende. Hvordan kunne hun faktisk mene at naboer, venner og familie ville brenne i helvete til evig tid. Det er helt utrolig. Men på en måte er jeg litt imponert over dem også. Det kan jo ikke være så greit å leve med vissheten om at ens egne barn skal gå fortapt i helvete. For de trodde jo faktisk på dette, hvor ufattelig det enn høres ut.

Skjelbred bebreider egentlig Den norske kirke mer enn foreldrene.

- Vi haugianere var jo tilknyttet statskirken. Jeg bebreider de statsansatte prestene for at de ikke tar mer klart og tydelig avstand fra mye av det som står i Det gamle testamentet. Jeg bebreider dem fordi de fortier den undertrykkende, blodtørstige og hevngjerrige kristne guden som Bibelen skriver om, og snakker bare om "Guds kjærlighet". Denne uredeligheten synes jeg svært lite om, for å si det forsiktig, slår Skjelbred fast.

- Liberale, moderne kristne sier at bildet av den straffende og hevngjerrige guden fra Det gamle testamentet oppheves av den kjærlige, tilgivende Jesus i Det nye testamentet. Hva tenker du om det?

- Jeg vet at de mener det, men dette "snille og kjærlige" gudsbildet gjør jo det som er aller mest sentralt i kristendommen meningsløst, nemlig at Jesus døde på korset for våre synder. Gud krever jo at Jesus må dø. Hvis Gud var mild, kjærlig og tilgivende, kunne han vel bare ha tilgitt menneskene uten å torturere livet av sin egen sønn først? Bildet av den straffende, hevngjerrige guden er derfor helt avgjørende hvis det skal være noe mening i det aller mest sentrale dogmet i kristendommen.

- Dessuten kan man spørre seg selv hvor logikken er i å straffe den eneste sønnen han har som er uten synd, som et botemiddel for at de andre barna, menneskene, oppfører seg dårlig. Hvorfor måtte han straffe den uskyldige? Kunne han ikke ha straffet menneskene isteden? Det er ikke en "mild, kjærlig og tilgivende" gud som gjør slikt. Dette er, slik jeg oppfatter det, den samme nådeløse, hevngjerrige og blodtørstige guden vi finner i Det gamle testamentet. Kristne mennesker ser selvsagt helt annerledes på dette, og det må jeg bare godta.

Gud henger med
Selv om Margaret Skjelbred meldte seg ut av statskirken som 21-åring, har Gud på en måte vært med henne gjennom hele livet.

- Nå er jeg 60, år og jeg er fortsatt ikke sikker. Den bastante vantroen og nærmest militante ateismen jeg følte da jeg leste gjennom Bibelen nylig, slapp egentlig taket ganske fort. Barnetroen sitter veldig dypt, merker jeg. Det betyr ikke så mye for meg, men jeg opplever en gang i blant at jeg ber små bønner til Gud og ber om at vi må forbli friske og slike ting. Det er vel gammel vane, regner jeg med.

- Hva tror du er mest sannsynlig, at det finnes en Gud eller at det ikke gjør det?

- Jeg tror nok det er mest sannsynlig at Gud ikke finnes. Og hvis det likevel skulle finnes en slik "overnaturlig intelligens", ser jeg ingen grunn til at det skal arte seg slik kristendommen hevder. Jeg mener det er absurd å se på verden i dag og hevde at det hele styres av en eller annen slags "allstyrende intelligens". Det henger ikke på greip. Religiøs tro forklares best med utgangspunkt i menneskers psyke, som et forsøk på å gjøre det lettere å forholde seg til vissheten om at vi selv skal dø.

Skjelbred forteller at alle de tre siste bøkene hennes, egentlig handler om det samme; forsoning.

- I Gulldronning, perledronning fra 2004 bruker jeg min egen far som modell for den barnekjære morfaren i boka, mens i Andrea D fra 2004 handler det blant annet om en mor som er senil dement, og om en datters forhold til henne. Det er tett knyttet til mitt liv. Moren min ble nemlig senil dement de siste ti leveårene sine. Hun døde i frykt, uten å huske verken oss barna eller den guden hun ofret hele livet sitt for. Det var tragisk. Jeg skrev ut mye av min omsorg for henne i denne boka, forteller hun.

(Tidligere publisert i Fri tanke 4-2009, papirutgaven)

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Faktaboks

Margaret Skjelbred (født 1949)
- forfatter og lyriker, utdannet sykepleier.
- debuterte med diktsamlingen Det er aleine du er i 1983. Siden har hun gitt ut diktsamlinger, barnebøker og romaner. Les forfatterbiografi her.
- har mottatt flere priser, sist Amalie Skram-prisen 2005

- Jeg husker jeg lå ved alterringen og tenkte "kjære Gud, nå lyver jeg, nå lyver jeg, nå lyver jeg".

- Jeg snakket rett og slett ikke så mye om religion og livssyn med foreldrene mine etter at jeg ble voksen.

- Jeg bebreider de statsansatte prestene for at de ikke tar mer klart og tydelig avstand fra mye av det som står i Det gamle testamentet.

- Jeg mener det er absurd å se på verden i dag og hevde at det hele styres av en eller annen slags "allstyrende intelligens".

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!