Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
– Det som karakteriserer resiliente personer, er at de har mange ressurser – både intellektuelt og følelsesmessig, sier psykolog Ragnhild Bjørnebekk.
 Foto: Anniken Fleisje

– Det som karakteriserer resiliente personer, er at de har mange ressurser – både intellektuelt og følelsesmessig, sier psykolog Ragnhild Bjørnebekk. Foto: Anniken Fleisje

Resiliens – evnen til å reise seg

Hvorfor takler noen ekstreme påkjenninger mens andre bukker under? De er mer resilente. – Resiliens handler blant annet om evnen til å løse problemer via tenkning, og å lære av erfaring, sier psykolog og forsker Ragnhild Bjørnebekk.(12.10.2012)

Publisert:

Sist oppdatert: 12.10.2012 kl 10:20

– Resiliens er individers positive bearbeiding av ugunstige eller ekstraordinære utfordringer. Det er evnen til å restituere seg og vokse etter store påkjenninger som skilsmisse, ulykke eller dødsfall, forklarer psykolog Ragnhild Bjørnebekk.

Hun har forsket på hva det er som gjør at enkelte personer takler ekstreme påkjenninger på en positiv måte mens andre bukker under. Og dette var tema på onsdagens møte i Humanismens hus i Oslo: menneskets evne til å reise seg etter store påkjenninger. Sentralt i en slik helningsprosess står det som på fagspråket kalles «resiliens» – mekanismen som oppstår i etterkant av en ekstrem belastning. Bjørnebekk berørte de 50 oppmøtte med sine betraktninger og kunnskap.

«Det som ikke ødelegger meg …

… gjør meg sterkere.» Sitatet er hentet fra den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Tanken om at motstand gir en styrke, er treffende for Bjørnebekks forskningsområde: resiliens.

Vi ser det hos såkalte løvetannbarn – barn som klarer seg bra gjennom oppveksten, tross vanskelige oppvekstvilkår. Og vi ser det hos en del overlevende fra Utøya, som ikke har latt seg knekke av den grufulle opplevelsen. Resiliens er den psykologiske mekanismen som sørger for positive effekter av negative belastninger. Som gjør det mulig for enkelte å takle dramatiske hendelser på gode måter.

De resiliente «slår tilbake»

Resiliens har vært gjenstand for forskning i 20-30 år. Et av forskningens sentrale spørsmål, er hva som gjør enkelte mer resiliente enn andre. Med andre ord, hva er det som gjør at visse personer kommer styrket ut av ekstreme hendelser?

– Det som karakteriserer resiliente personer, er at de har mange ressurser – både intellektuelt og følelsesmessig, sier Bjørnebekk. – God mental helse er også viktig for at resiliens aktiveres.

Hun fortsetter:

– Resiliens handler om evnen til å løse problemer via tenkning, og å lære av erfaring. Det handler om å kunne «slå tilbake», og å tilpasse seg nye situasjoner.

Arv eller miljø?

Resiliens avhenger altså av hvilke evner vi har i utgangspunktet – før katastrofen inntreffer. Er det omgivelsene eller genene våre som utstyrer oss med disse grunnleggende evnene?

– Hvor mye arv betyr, og hvor mye miljø betyr, diskuteres intenst blant forskerne.

– Hvor mye arv betyr, og hvor mye miljø betyr, diskuteres intenst blant forskerne, svarer Bjørnebekk. Hun mener at både arvematerialet og omgivelsene spiller en rolle. Genene danner selve muligheten for utviklingen av evnene våre, men vi er avhengig av et optimalt miljø for at disse evnene faktisk skal kunne utvikle seg.

– Vi bærer med oss en rekke ulike gener, som kan slå ut på ulike måter i ulike omgivelser, utdyper Bjørnebekk. – Utsettes man for en bestemt type omgivelser, kan genene «tennes» eller aktiveres. Under andre forhold, kan de derimot forbli inaktive.

Hva slags belastning man utsettes for, har også betydning for om resiliens oppstår.

– Mange barn og unge opplever påkjenninger i oppveksten, som vold i hjemmet. Det er vanskeligere å få til resiliens hos disse, enn hos personer som for eksempel har vært gjennom en bussulykke.

– Når det er barnas nærmeste som er påkjenningen, må situasjonen håndteres annerledes for at resiliens skal aktiveres, fortsetter Bjørnebekk.

– De opplever ikke bare en utrygg hendelse som ved en katastrofe – hele den grunnleggende tryggheten er borte. I arbeid med disse barna, må man forsøke å skape trygghet, slik at man kan få fram den vekst- og grokraften som fremmer resiliens.

Opptrening av resiliens

Hva kan ellers gjøres for å utvikle resiliens hos personer utsatt for store belastninger?

– Ifølge den engelske forskeren Michael Rutter er det viktig å finne veier til styrke når det først har gått galt. Man må ha en tro, ikke nødvendigvis i religiøs forstand, men en mening med livet.

Man må ha en tro, ikke nødvendigvis i religiøs forstand, men en mening med livet.

– God mentaliseringsevne er også viktig – evnen til å sette seg inn i andres situasjon og følelser. I tillegg er etisk refleksjonsevne sentralt, fortsetter Bjørnebekk. Selv jobber hun mye med opptrening av denne evnen hos utsatt ungdom, ved å presentere dem for ulike etiske problemstillinger.

Når katastrofen rammer samfunnet

Resiliensbegrepet brukes også i forbindelse med kriserammede samfunn. Katastrofale hendelser går ikke kun utover enkeltindivider, men kan innvirke på selve samfunnsstrukturen.

– Jordskjelv, krig og katastrofer som 22. juli og 9/11 rammer hele samfunnet, alle som lever i det. De rammer «hjertet» i samfunnet, sier Bjørnebekk.

I slike tilfeller snakkes det om samfunnsresiliens – samfunnets evne til å vokse og utvikle seg etter ekstraordinære utfordringer. Bjørnebekk trekker paralleller mellom denne kategorien resiliens, og den personlige kategorien, som omhandler individuelle evner til å restitueres.

– Resiliens, både på individnivå og samfunnsnivå, handler om kontrollert håndtering av påkjenninger, begynner hun.

– Resiliens er en mekanisme som hindrer et negativt utfall av en veldig negativ hendelse. Hvis man klarer å håndtere frykt og usikkerhet på en god måte, kan det hele få et positivt utfall.

Bjørnebekk trekker fram det norske samfunnets reaksjoner etter 22. juli i fjor som eksempel på «samfunnsresiliens»:

– Man kan få økt solidaritet og samhold mennesker imellom. I tillegg kan man få styrket tillit til samfunnsinstitusjoner, og til hverandre.

Hun tilbakeviser medias påstander om svekket tillit til politiet etter terrorangrepet.

– Studier viser riktignok at tilliten til politiet er litt lavere nå, enn den var rett etter 22. juli. Men den er høyere i dag enn forut for angrepet. Dette er karakteristisk for samfunnsresiliens.

– Det norske samfunnet kan svømme

Bjørnebekk mener at evnen til å restitueres etter påkjenninger, er helt essensielt for et godt og velfungerende samfunn.

– Det medfører at fellesskapet styrkes, omsorg for andre styrkes. Dette er sentralt for å utvikle humanistiske verdier, som gjør at vi får det godt med hverandre.

Ulike samfunn har imidlertid ulik evne til resiliens – ulik evne til å reise seg etter store belastninger.

– I likhet med den personlige kategorien resiliens, handler det om ressurser, forklarer Bjørnebekk.

– Velferdssamfunn, som Norge, er bedre rustet til å takle påkjenninger enn samfunn med begrensede ressurser. Vi har en form for indre beskyttelse, slik som demokrati.

I etterkant av 22. juli i fjor, uttalte Utøya-overlevende Frida Holm Skoglund: «Vi vant. Han tapte. Norsk ungdom kan svømme.» Bjørnebekk tilføyer:

– Det norske samfunnet kan også svømme.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus