Portrett Finn Graff: Tegnernes tegner

Han skulle egentlig tegne prisvinneren. Men juryen slet med å bli enig, og måtte jobbe seg frem til et eller annet kompromiss. Derfor fikk Finn Graff (67) den aller første humanistiske kulturprisen under HEFs 50-års festmøte. Det er i alle fall hans egen teori.

Portrett Finn Graff: Tegnernes tegner

#Vår tids helleristninger er signert Finn Graff. Uten Muhammed, men med Hagens nesebor, Sharon som kommandant i Auschwitz og en prompende Putin. Teks...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.06.2006 kl 22:14

Vår tids helleristninger er signert Finn Graff. Uten Muhammed, men med Hagens nesebor, Sharon som kommandant i Auschwitz og en prompende Putin.

Tekst: Morten Harper
Tegning: Steffen Kverneland

- Jeg er selvsagt stolt over prisen. Det er både sprøtt og en stor ære. Avistegnere bruker ikke å få slike priser, sier Graff. Når jeg innvender at han de siste par årene har mottatt flere utmerkelser, blant annet Oslo kommunes kulturpris og Grafills Klas­sikerpris, svarer han: - Kanskje er det fordi jeg be­gynner å bli gammel, så de tror at de må forte seg.

Humanistjuryen har en mer kulturpolitisk be­grunnelse: «Graff har gjennom 45 år som avistegner utviklet en unik stil og blitt en selvstendig og uforlignelig stemme i norsk avispolemikk,» heter det i uttalelsen, som også fremhever at han står for en «konsekvent humanistisk, anti-autoritær linje».

- Synes du selv at du tegner med et spesielt humanistisk perspektiv?

- Noen ganger. Men du vet, jeg skylder de som har skrevet kommentarene stor takk. Det er de som styrer temaene. Prisen burde vært delt med Dag­bladets ledergruppe.

Ny standard for satire
Hvis dette var radio, hadde du nå hørt en kakofoni av skrik og skrål fra vestkantens barnevognsmafia. Var det fjernsyn, ville du sett Clodion Cafes i overkant fargerike dekor; den reneste antitesen til Graffs streklige eleganse. Men kafeen ligger lettvint i nærheten av Graffs leilighet på Frogner, og virket som en god idé når jeg skulle lokke ham fra landstedet på Hvasser, der han bor fra tidlig vår til langt ut på høsten. Heldigvis er dette tekst og tegning. Og her er det bare oss: Graff, tegner Steffen Kverneland og meg selv.

- Det blir som å hoppe i stedet for Wirkola, bekjenner Kverneland før intervjuet.
Graff er hyllet av kollegene både for satiretegningene og ikke minst de ukentlige portrettene i Dagbladet. Han regnes som den største blant alle avistegnerne, og for mange er han også et forbilde. Det gjelder i høyeste grad Kverneland, som i boken Bibelen 2 gjorde en ærbødig parodi på Graffs løse blyant­portretter.

- Jeg synes det er fantastisk hvordan du klarer å ta en annen tegners stil, skryter Graff.

- Du har hele tiden satt nye standarder for hvor grov satiretegning kan være, repliserer Kverneland.

- Med Amputerte klassikere ville jeg prøve å overgå provokasjonene dine, sier han om tegneserien som tidligere ble trykt i Dagbladet.

- Ja, og det gikk ikke an for meg å gå lenger etter det, medgir Graff.

Putinpromp i elegant strek

Det mest brukte adjektivet, i artikler og intervjuer, for å beskrive Graff, er «skarp ». Det treffer dårlig den milde væremåten, men det er en merkelapp på arbeidet hans som Graff selv trives med. Tegningene er alltid elegante og fokuserte, enten det er den strøkne strekføringen i kommentartegningene eller de mer spontane portrettene. Kommentartegningene maner frem og tilspisser konfliktene i temaene som tas opp. På et ofte absurd vis synliggjør de betydningen og konsekvensen av aktuelle politiske utspill.

Den skarpt karikerte streken styrer assosiasjonene tilbake til helleristninger, og for å dra parallellen litt lenger virker tegningene ofte magisk oppkvikkende i den politiske debatten. Som steinrissene, er Graffs tegninger konsentrerte mentale bilder for sin tids­periode. I steinalderen var man opptatt av jakt og fiske. I Graff-alderen er fokuset på Ariel Sharon som kommandant i Auschwitz, Vladimir Putin som promper og grisete sex mellom Carl I. Hagen og Erna Solberg.

- Modent ja, ler Graff. - Men det er jo morsomt, legger han til. - Jeg har kommet over at jeg skulle følt meg barnslig, men jeg kan selvsagt ikke gjøre slikt for ofte.

- Har du som tegner større frihet til å provosere eller fornærme, enn skribentene?

- Ja, jeg kan sette ting mer på spissen. Ofte kommer det frem ting hos meg som kommentatoren ikke sier like sterkt, bekrefter Graff. Han synes dette er vanskelig å snakke om: - Jeg kan ikke beskrive forskjellen konkret, det ligger mye i tegningene som ikke kan omsettes i ord.

Han røper at tvisynte akademikere er spesielt van­skelig å illustrere, noe han har inngående erfaring med etter å ha tegnet for Nytt norsk tidsskrift i om lag tyve år:

- Det kan være virkelig slitsomt å finne motiv til utlegningene der. Skribenter som er akademikere og skal være for og imot - åh, herregud!

- Hvorfor er det gjerne én detalj som overskygger alt i karikaturene dine, for eksempel Hagens nesebor og Jonas Gahr Støres hake?

- Dette er politikere som jeg må tegne gang på gang. Derfor er det et poeng å bruke en slags symboler. Men det er noen politikere jeg sliter med, særlig Kristin Halvorsen. Hun burde være lett å tegne, men er fryktelig vanskelig. Ingen avistegner har virkelig greid å ta henne.

Vaksinert mot autoriteter

- Jeg hater autoriteter, erklærer Graff, som svar på hvordan han dag etter dag, i heller småborgerlige omgivelser på Hvasser eller Frogner, mobiliserer det satiriske temperamentet. Han tror forakten for rigide institusjoner og øvrighetspersoner stammer fra beske skoleopplevelser.

- Guttehjemmet jeg var på ble drevet som en engelsk kostskole. Det hendte lærerne slo oss, men verst var de eldre guttene. Vi fikk mye bank.

Graff kom til Norge julen 1946, åtte år gammel. Han ble født på den tyske øya Wangerooge 25. desember 1938. Faren var i Luftwaffe, og omkom da flyet hans ble skutt ned over Magdeburg i krigens nest siste år. Etter å ha bodd en stund i Bremen, kom Graff sammen med moren og tre brødre med båt til Oslo. Moren Margit var opprinnelig halvt norsk. Hun hadde verken plass eller råd til å ha alle guttene hos seg. Graff bodde sammen med broren Rolf, som også ble tegner, på guttehjemmet fra han var 11 til 16 år.

En annen barndomshendelse som preget Graff var at han fikk lese illustratøren Olaf Gulbranssons selvbiografi, Es War Einmal.

- Jeg prøvde å kopiere tegningene hans nesten med en gang jeg så dem, men det klarte jeg selvsagt aldri.

Han studerte ved Kunst- og Håndverkskolen i Oslo. I 1960 fikk han jobb hos Morgenposten. - Det var mens jeg studerte, og jeg trengte penger, minnes Graff.

- Oppgaven var å tegne fra teaterforestillinger. Jeg husker det var vrient å sitte i mørket og tegne.

Tre år senere begynte han i Arbeiderbladet, før han i 1988 flyttet til Dagbladet. Her leverer han fortsatt kommentartegninger seks dager i uken samt ett portrett. Ved siden av avistegningen har Graff illustrert stabler av bøker. Det er kona Liv, som han giftet seg med i 1968, som tar seg av det administrative arbeidet.

Muslimers grense

Religiøse autoriteter har ofte fått smekk i Graffs strek. Barnehagetanten som sender et barn på huske rett inn i et gigantisk kors, er en praktkommentar om kristen formålsparagraf. Han har også gjennom flere år harselert med muslimer og deres lederskikkelser. Men Muhammed vil han ikke tegne.

- Min erfaring er at man kan tillate seg veldig mye i forhold til muslimer, men jeg visste at de har en grense i forhold til profeten. Det er sånn det er.

- Og det er noe som bør aksepteres?

- Ja, jeg er med på at man i forhold til et slikt tabu innskrenker ytringsfriheten.
Graff legger til at når det gjelder kristendommen, har blasfemi blitt et meningsløst begrep. - Før kunne jeg alltid erte på meg de kristne. Nå skal det veldig mye til. Jeg kan sikkert greie å terge muslimene, men de blir jo så jævlig sinna, humrer han.

- Det vanskeligste av alt er å avkle makt. Den verste makten er byråkratene. Jeg skjønner ikke hvor­for skribentene ikke navngir folk når de skal drite ut et departement. I stedet skal liksom statsråden stå som symbol på departementet og makten.

- Har du noen gang hatt lyst til å hoppe av dagsaviskjøret?

- For det første ville jeg ikke hatt noe å leve av. For det andre, så har jeg absolutt ikke noe å si i den frie sjangeren.

- Det var fryktelig beskjedent.

- De som faktisk stiller ut bilder har ofte heller ikke noe å melde. Men de lager bilder som gir inntrykk av å si noe. Det er derfor folk kjøper dem, fordi de er ulne.

- Du trenger altså det dagsaktuelle jaget?

- Jeg husker da den første tegningen i Morgen­posten sto på trykk; jeg gikk nedover Stortingsgaten og tenkte at nå ser alle det jeg har tegnet - at alle vet hvem jeg er. Det er nok noe av drivkraften.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!