Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Forfatter og journalist Torgrim Eggen i samtale om religionskritikk med boklanserte Gunn Hild Lem i Litteraturhusets sal Nedjma.
 Foto: Arnfinn Pettersen

Forfatter og journalist Torgrim Eggen i samtale om religionskritikk med boklanserte Gunn Hild Lem i Litteraturhusets sal Nedjma. Foto: Arnfinn Pettersen

Ny bok: «Pro & Contra: Religionskritikk»

Ønsker seg flere samtaler om religion

Etter å ha vært redd for helvete halve livet, synes Gunn Hild Lem hun har rett til å spotte Gud. Samtidig ser hun at hennes befriende latter fort blir veldig vond for andre.

Publisert:

Sist oppdatert: 30.01.2014 kl 15:18

Bok nummer to i Humanist forlags serie «Pro & Contra» – Religionskritikk – ble lansert på Litteraturhuset i Oslo i går. Forfatter og journalist Torgrim Eggen intervjuet forfatter Gunn Hild Lem om boka, og introduserte Religionskritikk – som er Lems tredje bok – som hennes første «gladbok».

Lem vokste selv opp i et kristent miljø – «på randen av dommedag», ifølge henne selv – med vekkelsesmøter der poenget var å gi sitt liv til Jesus før Dommens dag kom, med evig lykke for de frelse og fortapelse for de ufrelste. Hun opplevde at dette var noe hun måtte formidle til folk – slik at de kunne bli frelst, og ble frustrert da hun ikke fikk gehør blant dem hun forsøkte å omvende. Samtidig slet hun med de store uløselige spørsmålene som ikke hadde gode svar.

– Både dette med himmel og helvete, men også med ting som at i Det gamle testamentet sier Gud at hvis en mann har voldtatt en kvinne, må han gifte seg med henne. Det der er en gud som har lite kunnskap om hvordan folk fungerer, eller så bryr han seg ikke.
Det var mange ting som bygde seg opp – som i en trykkoker – hos Lem. Da hun hadde det som verst kjente hun at hun var i den dypeste nød. «Jeg har vært villig til å gi deg alt». Men akkurat da var det veldig stille, hun hørte ikke et knyst fra Gud.

Etterpå leste hun religionskritikk og filosofi – og verden ekspanderte.

– Heller ikke ateismen er noe tess

– Du skriver at du aldri var noen god selger, men skal du ta igjen nå da, spurte Eggen og hintet til hennes utgivelse av denne boka.

– Nei, nei, for jeg synes ikke ateismen ikke er noe tess heller. Men den er sann! Jeg tror ikke Gud fins, jeg tror ikke det er mer. Men – jeg er jo enke, for pokker – det er veldig trist og leit at vi skal dø, at ikke festen skal fortsette et annet sted. Og så er det veldig leit at det ikke skal ha noen betydning hvordan du oppfører deg, at det ikke får noen konsekvenser å være krigsforbryter. At det ikke spiller noen rolle i etterkant om jeg har prøvd å leve et godt liv.

Religionskritikk er ikke noe forsøk på å utgi en Øverland-aktig pamflett, avkrefter Lem. De sinteste ateist-skriveriene har hun gjort seg ferdig med.

– Men jeg blir sint for de som fremdeles liker Gud selv om de tror jeg skal gå til helvete.

Sinna-ateistenes feilsteg

– Hva gjør de sinte ateistene galt?, spurte Eggen.

– Det de gjør galt er vel at de stort sett kommuniserer med sin egen inngruppe. Jo mer konfronterende, jo mer aggressiv du er, jo mer vil den andre mobilisere sin egen aggressivitet. De som er enige vil synes det er strålende, mens de som står utenfor vil tenke «Oj, du var sint, det liker ikke jeg».

– Det andre de gjør ved å være sint er at de ikke berettiger sin aggressivitet i noe. Da Voltair var sint, var det på en tid at man ble dratt i fire biter hvis man kritiserte kristendommen. Men nå, folk skjønner ikke helt hvorfor du er så sint. Det blir mismatch mellom tilskuernes oppfatning og aggressiviteten.

Uten motforestillinger ingen religionsfrihet

– Du skriver i boka at «Den som ikke har møtt motforestillinger mot sin tro har ikke religionsfrihet», kommenterte Eggen.

– Du må få motforestillinger for å tenke deg flere alternativ. Frihet innebærer at du har noe å velge mellom. Kommunistfrihet er ikke så fritt som noen vil ha det til.
Lem ønsker at vi skal snakke mer om religion, og å ha flere samtaler om Gud. «Hvilket syn har du på bibelen da?», «hvilket syn har du på Gud?».

– Det er vanskelig å komme utenom begrepet islam. Hva mener du om de som mener at islam er en ideologi og ikke en religion?

– Først og fremst mener jeg at de tar feil. Selvfølgelig er islam en religion.

– Men hvis vi snakker om islamisme eller politisk islam, så er det over i ideolog. Men jeg synes at ideologier ligner mer på religioner enn de ligner på noe annet, og derfor kan diskuteres som religion. Fordi det er den samme måten å tro blindt på noe og å tro at noe er rett og overgi seg til en rekke standpunkter uten å ha personlig frihet til å vurdere konsekvenser og opphav – slik vi ellers gjør når vi agerer som frie mennesker.
Men også Gunn Hild Lem opplever at det er vanskelig å diskutere islam. Noe hun selv fikk et brått møte med da hun flyttet til Oslo, og følte seg mer i slektskap med muslimske jenter enn med sekulære jenter oppvokst i Oslo.

– Det var på det tidspunktet Shabana Rehman kledde seg naken og erklærte at hun ville tro og gjøre som hun ville. Og jeg følte et slektskap – «der er jeg også!». Jeg vil også si at jeg er et menneske som tenker og som skal ta plass her i verden, og så kritiserte jeg islam like friskt som jeg kritiserte kristendom. Og – bang – så fikk jeg høre at det er hvit rasisme.

Derfor har hun sluttet.

– Så jeg sier at «Kristendommen er sånn og sånn. Dette har også overføringsverdi, men det kan dere tenke dere selv.»

Å spotte Gud er alltid å sparke oppover

Lem synes mange er veldig raske til å heve prinsipper over mennesker, samtidig som hun mener det må være lov til å være blasfemiske.

– Du skriver at å spotte Gud alltid er å sparke oppover. Men hvis vi tar utgangspunkt i at Gud ikke finnes, er ikke det da å sparke de svake og godtroende?, innvender Eggen.

– Det er litt tricky det der. Men nå har jeg brukt halve livet mitt å være veldig redd for helvete, så da synes at jeg kan bruke en god tid til på å sparke oppover. Gudstrusselen har ligget så tungt over meg at det har jeg rett til! Samtidig vil jeg jo ugjerne såre og krenke fine mennesker. Det er jo fort sånn at min befriende latter er veldig vondt for noen. Det er noe av det jeg drøfter i boka.

– La oss gjøre det enda vanskeligere, innleder Eggen, og refererer til sin åtteårige datter som mistet bestefaren hun var så glad i, og som tror hun skal forenes med ham i himmelen en gang.

– Har jeg som ateist lov til å si noe?

Lems to døtre ble selv farløse da de var seks år, da ektemannen Steinar Lem døde av kreft, og Gunn Hild Lem erklærer at hun har ærlighet som policy overfor sine barn.

– Jeg sier at bestemor og bestefar tror at man kommer til Himmelen når man dør, mens jeg ikke egentlig tror det, men vi er alle tre bare mennesker så ingen av oss kan vite. Dere står fritt til å tro hva dere vil, forteller Lem.

– Jeg tenker at jeg er ikke sint på den typen religiøsitet som betyr å nærmes seg det vi i ikke vet, muligheten for å finne svar på de store spørsmålene. Det jeg er sint på er utformingen av bastante dogmer.

– Og jeg blir sint på de som kommer med bastante påstander om hva som kan skje i vår verden. Det gjelder også kristne. Da Steinar var syk var det kristne som mente at han kunne bli helbredet hvis han bare trodde nok.

– I hvilke situasjoner mener du det er ålreit å be en troende klappe igjen kjeften?

– Hvis den troende direkte forsøker å ta kontroll over ditt liv. Men hvis den troende forteller hvilke ting som er viktige for seg selvs jeg vi skal avstå fra å be dem klappe igjen kjeften.

Lem er opptatt av at man må stille spørsmål «men hvorfor det?». Så får man også selv et mer nyansert bilde.

Dessuten er hun opptatt av at det ikke bare er ateister som kritiserer religion. På sin vei vekk fra kristendommen var hun innom en veldig liberal homo-menighet, der atmosfæren var veldig åpen for diskusjon og det at man hadde ulikt syn på ting.

– Religionskritikk kan bety at man fortsetter å tro, men i en annen form.

– Er det religionskritikken som får religion til å endre karakter?

– Ja, det vil jeg si, både den som kommer innenfra og den som kommer utenfra, sier hun og påpeker at kristendom på ulike steder er forskjellig fra hverandre, slik de er forskjellige fra den som eksisterte for 500 år siden, og så videre.

– Ikke all tro er pisspreik

– La oss snakke litt om «pisspreik». Du har latt deg inspirere av Harry Frankfurts bok On Bullshit. Du kaller det pisspreik. Hva er forskjellen på pisspreik og tro?

– Pisspreik er å forholde seg fritt og utvungent til sannheten. Det er en måte å ikke bry seg om ting er sanne eller ikke, men bare finne på noe folk ønsker å høre.Vi finner mye av det i alternativbransjen. Men veldig ofte tenker folk som ikke tror at all tro er pisspreik – at det er noe folk sier for å få kontroll over deg, oppnå et mål og så videre. Jeg skriver at det finnes pisspreikere over alt, men det betyr ikke at tro i det store og hele er pisspreik, fordi de aller fleste som tror tror at dette er en riktig forklaring på tilværelsen, sier Lem, og hun mener at de fortjener en annen respekt enn de som åpenbart er ute etter å lure noen eller for egen vinning.

– Da er vi litt tilbake til de sinna-ateistene, som ofte bommer der, for de tenker at alt er bare pisspreik og alle er pisspreikere, og så går de veldig hardt ut, og så ser de ikke at dette er for mange en veldig alvorlig overbevisning og at dette oppleves som sannheten.

– Dersom man er overbevist om at bibeltekstene er sannheten, mener du da du er nødt til å oppfatte Gud som psykopat?

Lem tar en liten tenkepause og forteller anekdoten om Winston Churchill som etter et veddemål leste Bibelen på to uker og utbrøt «Den guden er helt gæern!».

– Jeg kommer til kort på mange måter, men jeg når det kommer til tro har jeg hele mitt liv vært oppriktig. Jeg har sagt i fra at jeg tror, jeg har sagt i fra at jeg har tvilt, jeg har sagt i fra om at jeg ikke ikke tro – og hvis Gud på det grunnlag skulle si at «Nei, jeg sendte jo min gud for 2000 år siden». Men han skrev ikke ned noe, han fant ikke opp massekommunikasjon, han gjorde ingen forsøk på å henvende seg til meg – og så skal jeg havne i helvete på grunn av det. Ja, jeg synes det er litt psykopatisk!

– Hvorfor er islam så vanskelig å diskutere?

En rekke av tilhørerne stilte spørsmål, blant annet iranske Lily Bandehy:

– Hvorfor er det så vanskelig å diskutere islam? Hvorfor er det ikke vanskelig å diskutere kristendom? Mener du det er trusler om vold eller manglende kunnskap som gjør det vanskelig?

– Nei, det er ingen av de to grunnene, svarte Lem, som verken var redd for trusler – siden hun ikke er særlig blasfemisk av seg, eller syntes hun hadde for liten kunnskap.

– Men det er mer det at det er veldig ubehagelig når man får kritikk på feil grunnlag. Hvis jeg kritiserer kristendommen skjønner alle at jeg kritiserer kristendommen. Hvis jeg kritiserer islam, kan jeg bli oppfattet som rasist. Men jeg skjønner at det for folk som deg oppfattes som utrolig feigt, og at dere trenger støtte i deres kritikk.

– Men hvis jeg selger skrekkelig mange eksemplarer av denne boka, så blir jeg kanskje kjent som religionskritiker, og da får jeg en annen posisjon, smilte hun.

Få med deg hele møtet på video.

Se programmet for resten av vårens onsdagsmøter i Humanismens hus.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus