Fagbokforfatter Beate Børresen var nylig i vinden da Fritanke.no offentliggjorde utdrag fra læreboken Vi i verden, som brukes i KRLE-faget (tidligere RLE) i norsk skole.

Uproblematiserte påstander i læreboka for første klasse om at «Gud skapte sola, månen og stjernene» førte til at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til slutt reagerte på Twitter og uttalte at «skolen selvfølgelig ikke skal fortelle at Gud skapte eller lignende, men si at noen tror det».

Høyres utdanningspolitiske talsperson, Henrik Asheim, uttalte til Fritanke.no at han ikke hadde trodd lærebøkene skulle gi et så annerledes inntrykk enn det Stortinget har ønsket med faget. Saken ble også dekket av Dagbladet.

Vær glad det ikke bare er kristendom i boka

Men bokverket «Vi i verden» inneholder ikke bare kristendom. Og det er egentlig det mest oppsiktsvekkende med bøkene, sier Beate Børresen.

Hun forteller om en hard kamp innad i forfattergruppa for å ha med mangfoldet av religioner og livssyn fra starten av i småskolen, fra 1. til 4. klasse.

– De fleste ville bare ha kristendom og én religion til. Jeg var blant dem som kjempet hardt for å få inn hele mangfoldet fra starten av, og greide det til slutt. Hvis man kjenner konteksten disse bøkene ble til i, bør man egentlig reagere på at det er noe annet enn kristendom i dem i det hele tatt, sier Børresen.

Børresen forteller at arbeidet med «Vi i verden» ble startet i 2004. Da hadde KRL-faget fungert i sju år, og det hadde kommet noen undersøkelser som viste at kristendommen i praksis fylte opp over 80 prosent av faget på enkelte skoler, mens det på noen skoler i Oslo var svært lite kristendom. Derfor kom det inn et krav om at kristendommen skulle fylle 55 prosent av tiden i faget.

– Poenget med 55 prosent-kravet, da det ble introdusert i KRL-faget, var altså i hovedsak å redusere andelen kristendom, slik at man skulle få plass til andre ting. Senere har dette endret seg, og i debatten rundt KRLE-faget nå nylig ble 55 prosent-kravet brukt for å holde kristenandelen høy. Det sier litt om hvordan frontene rundt faget har endret seg på bare litt mer enn ti år, sier hun.

– Kristendommens dominans ble gjennomgående forsvart ved å henvise til «kulturarven». Kristne salmer var ikke forkynnelse, men bare «vakker musikk med lange røtter i kulturen».

Alt var kulturarv

Børresen forteller om en voldsom majoritetsblindhet da KRL-faget ble etablert i 1997. Dette gjaldt lærerutdanningen samt de som jobbet med lærebøker. Ting endret seg ikke vesentlig før faget ble dømt for brudd på menneskerettighetene i 2007, forteller hun.

– Tanken på at det skulle komme noe annet enn kristendom inn i faget var veldig fremmed for mange. Husk at de fleste kom rett fra det gamle kristendomsfaget og var vant til det. De hadde ikke tatt inn over seg hva det faktisk betydde at kristendommen nå skulle være en religion blant flere, som elevene skulle lære om og ikke internalisere som sin «egen», sier Børresen.

Hun forteller om mye gjenstridighet og arroganse.

– Kristendommens dominans ble gjennomgående forsvart ved å henvise til «kulturarven». Kristne salmer var ikke forkynnelse, men bare «vakker musikk med lange røtter i kulturen». Slik argumenterte de. Forståelsen for at andre kunne se annerledes på det, var minimal. De var en majoritet som definerte dette på vegne av mindretallet, og hadde makt til å gjøre det, sier Børresen.

Også etikkundervisningen skulle domineres av kristendom, ettersom kristendommen jo var en så viktig kilde til etikk i vår kultur, forteller hun.

– De kjempet hardt for at kristendom alene skulle brukes som kilde til etikk. Strategien var å gjøre de kristne fortellingene allmenne, og dermed alminneliggjøre kristendommen. Jeg var uenig, og ville løsrive etikken fra kristendommen. Det var kanskje det mest kontroversielle på denne tiden, spesielt ute i skolene. I lærerutdanningen var det ofte en kamp å få plass til etikk i det hele tatt, uavhengig av om den var religiøst eller sekulært begrunnet, forteller hun.

Børresen minner oss på at KRL-faget i starten var en forkortelse for «Kristendomskunnskap med religions og livssynsorientering». Det var først etter kritikken fra FNs komite for menneskerettigheter i 2004 at fagnavnet ble endret til «Kristendom, religion og livssyn», samt at skolens kristne formålsparagraf (som fortsatt gjaldt den gangen) ble formelt frikoblet fra faget.

Da faget ble dømt for brudd på menneskerettighetene i 2007, ble det møtt med avvisning og mistro i miljøet, forteller hun.

– Noen oppførte seg som om de trodde det bare var å reise ned til Strasbourg og forklare for domstolen at de hadde misforstått. For dette faget kunne jo ikke være i strid med menneskerettighetene. Det var utenkelig, sier Børresen.

Hun legger imidlertid til at dommen i 2007 ble starten på en modning og en gryende forståelse for hvordan et religions- og livssynsfag i et moderne, pluralistisk samfunn må se ut.

– Faget må være åpent og likestilt, og man skal ikke sette seg til doms over mindretallets begrunnelse for fritak. Den definisjonsmakten er deres. Etterhvert begynte dette å sive inn, og jeg hører aldri kommentarer i dag som ligner på noe av det jeg fikk i de første årene. Miljøet har blitt mye mer modent og man har forstått at man er nødt til å ta hensyn til mindretallet, sier Børresen.

Likevel henger det igjen en del dårlige holdninger.

– Fortsatt finner jeg anmeldelser av «Vi i verden» fra lærere som sier at de ikke kan bruke læreverket fordi det ikke finnes et «kristent håp» i kapitlene om etikk, sier hun.

– Noen oppførte seg som om de trodde det bare var å reise ned til Strasbourg og forklare for domstolen at de hadde misforstått. For dette faget kunne jo ikke være i strid med menneskerettighetene. Det var utenkelig.

Vil beholde historiene

Børresen forteller oss alt dette for at vi skal forstå hvilket miljø «Vi i verden» oppstod i. Dette er et miljø som er veldig forskjellig fra det vi har i dag, selv om det er bare drøye ti år siden arbeidet med lærebøkene startet.

– Som sagt er det mest oppsiktsvekkende med «Vi i verden» at det er noe annet enn kristendom med i det hele tatt. Hvis du ser nøye etter, ser du at vi har gjort forsøk på å merke de sidene der det står at «Gud skapte sola, månen og stjernene» med et kors, for å signalisere at dette er en historie som tilhører kristendommen. Men det er selvsagt for utydelig etter dagens standard, sier hun.

Børresen er imidlertid ikke enig i at alt skal merkes tydelig med «de kristne (eller andre) tror at…».

– Hvis det blir for mye avstand, blir det veldig tørt og kjedelig. Det blir et puggefag. Vi bør la elevene leve seg inn i historiene. Det gir mye bedre læring, og ikke minst gir det stoff for tanke og fantasi. Det er lettere å tenke selv i møtet med en fortelling enn med en faktaopplysning om hva noen tror. Men vi må samtidig sørge for at faget ikke blir forkynnende. Elevene må sitte igjen med en forståelse av at dette er noe kristne eller andre tror. Men de trenger ikke bli minnet på dette på hver eneste side i læreboka, sier Børresen.

Hun tror at hvis faget har nok filosofi, etikk og kritisk tenkning, så er det kanskje ikke så nøye om noen av de religiøse fortellingene fortelles med litt innlevelse heller. For da vil barna selv i større grad greie å ha en kritisk avstand til det.