Lørdag ble seminaret «Ekstremismen gamle ansikter og nye løsninger» holdt under UiO-festivalen på Universitet i Oslo. Arrangør var samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn.

Hvordan leve sammen

Den indisk-engelske akademikeren, journalisten og forfatteren Kenan Malik var en av foredragsholderne. Tittelen på foredraget var «How should we live in a diverce society?».

Han hevdet ikke å ha hele svaret. Men det første skritt på veien mente han ligger å forstå at mangfold ikke er noe nytt, snarere tvert imot. Det har aldri vært noen monokultur i Europa. Det andre han pekte på er at en hele tiden må utfordre hverandre og tåle konfrontasjoner og krenkelse, ettersom det etter hans syn først er gjennom dette miljøer kan utvikle seg.

I dette lå det også en tydelig kritikk av så vel den velmenende, kulturliberale venstresiden som de reaksjonære som vil ha seg krenkelsen frabedt, om enn med motsatte fortegn.

Videre trakk han frem tre punkter en må være oppmerksomme på vil gjøre det lettere å leve i et pluralistisk samfunn:

• Behovet for å se at vi har en begrenset oppfatning av mangfold når vi kun definerer hverandre utfra bokser som etnisitet og religion

• Skille mellom mangfold som uttrykk for en politisk multikultur og det å faktisk leve i et flerkulturelt samfunn

• Ikke se integrering som et problem som må løses av det offentlige. Det har sjelden ført frem, i motsetning til lokalsamfunns eget engasjement.

Forvirret forståelse av mangfold

Etter foredraget fikk Fritanke.no en kjapp prat med Malik hvor han utdypet blant annet hvorfor han fremhever viktigheten av å krenke hverandre.

– I løpet av de siste 20-30 årene har ideen om at en ikke skal krenke eller støte folk fra andre kulturer blitt en mainstream liberal holdning. Det skyldes delvis at vi har en forvirret forståelse av hva mangfold betyr. Vi tror at vi bare kan beholde mangfoldet om vi ikke tråkker hverandre på tærne, sier Malik og fortsetter:

– Etter mitt syn er et mangfoldig fellesskap nettopp et samfunn der vi tråkker hverandre på tærne. Vi har folk med forskjellige holdninger, verdier og livssyn, og selve betydningen av mangfold er at vi utfordrer hverandre på dette. Om vi ikke gjør det er det ikke noe poeng med mangfoldet.

Dette betyr ikke at Malik sier at man har plikt til å krenke. Men hvis en i prosessen med å skape politiske eller kulturelle argumenter skulle komme til å krenke noen, sier han med et skuldertrekk «tough».

Ender i likegyldighet

Han mener at folk som sier at vi ikke skal støte eller krenke hverandre, ikke egentlig vil ha mangfold. Men heller ønsker et samfunn hvor vi alle er enige med hverandre. Han understreker at han for sin del ikke vil leve i et så homogent samfunn.

– Hvis du vil ha gleden av pluralisme, må du akseptere smerten i å bli krenket. Det som er godt med mangfold er at det tillater oss å kommunisere med hverandre. Det tar oss ut av våre små bokser, det utvider horisonten, det utfordrer våre verdier og livssyn. Det gir rom for å diskutere dem.

– Får vi ikke lov til å krenke hverandre, er det ikke mangfold vi snakker om, men likegyldighet. Vi fremmer da likegyldighet til andre mennesker i form av at de har sine syn og vi har våre. Vi vil ikke protestere mot, latterliggjøre eller kritisere deres holdninger eller verdier. Det er for meg likegyldighet, og jeg vil ikke ha et slikt samfunn.

Majoritetens nedlatenhet

I forlengelsen av likegyldigheten ser han også et maktperspektiv. Han eksemplifisere dette gjennom å vise til hva som skjer når man sier at noen ikke for lov til, eller gir beskjed om at «dette kan du ikke si». Da er det man egentlig sier at en ikke har lov til å utfordre ens egne holdninger eller verdier.

– Etablerer vi et samfunn der noen holdninger eller verdier ikke kan utfordres, sier vi at noen krefter kan ikke utfordres. Og det er minoritetsmiljøer som trenger ytringsfrihet mest. Sensur forhindrer alltid minoritetene fra å utfordre dem med makten.

– Er det da noe nedlatende i at det ofte pekes på minoritetens rett til å ikke bli krenket?

– Ja. Det er fullstendig nedlatende. Og det på to måter. Den ene er at det sies at det bare er liberale hvite som kan tåle latterliggjøring og satire, og muslimer eller andre minoriteter kan det ikke. Det er absurd og rasistisk når du tenker over det.

– Det er også nedlatende fordi en overser at det innenfor minoritetene er et mangfold av holdninger og livssyn. Når noen sier at en krenker et fellesskap, er det vi ofte snakker om en debatt innad i samfunnet. Når vi snakker om å krenke muslimer, er det bare noen som er krenket, mens andre ikke blir det.

#Sviket mot motstemmene

Denne neglisjeringen av at minoritetene ikke er en enhet mener Malik er det største sviket storsamfunnet gjør mot sine minoriteter. Han viser til at det i alle saker også er en debatt mellom progressive og reaksjonære stemmer innad i disse miljøene.

– Det er hundretusenvis av muslimer innenfor de muslimske samfunnene i Vesten som kjemper for liberale, demokratiske verdier. De kjemper for ytringsfrihet og mot tyranni og undertrykkelse. Vi sviker disse menneskene om vi sier at vi ikke kan krenke dem, og med det begrenser ytringsfriheten.

– Innskrenking av ytringsfriheten ved å forby eller innskrenke rommet for krenkelse er å legitimere de reaksjonære kreftene innenfor disse miljøene, som om de var de eneste stemmene innenfor dette samfunnet. I det ligger sviket mot de progressive stemmene som kjemper for forandring.

– Hvorfor tenker majoritetsamfunnet så lett på minoritetene som én størrelse?

– Det er slik det vi kaller multikulturalisme har utviklet seg. Vi setter folk i etniske eller religiøse bokser og innbiller oss at alle innenfor boksen snakker med en stemme, har ett tankesett, en forståelseshorisont, en holdning og en type verdier. Og dermed kan en enkelt organisasjon snakke på deres vegne. Vanligvis er disse organisasjonene religiøse, konservative og reaksjonære. Dermed blir de progressive, kvinner og homofile forstummet.

Han drar eksempelet med at det ikke ville falle noen inn å gå til presten eller representanter for andre kirkesamfunn for å få vite hva alle i et hvitt nabolag mener. Det er dermed uforståelig for ham hvordan en da kan forestille seg at en imam kan snakke på vegne av alle med en muslimsk bakgrunn.

– Muslimske samfunn er like delt når det kommer til spørsmål som tro, sekularisme, ytringsfrihet og kvinners rettigheter som andre. Det er noen muslimer som er for like-kjønnet ekteskap og likestilling og det er noen som er imot, akkurat som det er i andre samfunnslag. Hvorfor forestiller vi oss at det for muslimer bare er et syn i disse spørsmålene?